– Et surrealistisk univers

I mai debuterte Nina Bjordal med romanen «Om dagen hviler vi, om natten jobber vi». Hun fikk bokkontrakt én måned før hun fant ut at hun var gravid, og utgivelsesdatoen var satt til samme uke som termindato.

– Med andre ord: jeg hadde to svært tydelige deadlines for å få bokmanus i havn, skriver hun til Bok365.

– Jeg har med andre ord måttet jobbe veldig strukturert i ni måneder for å sjonglere skriving, jobb og en utmattet gravidkropp. Det har vært som å gå svanger med to barn samtidig, med lik termindato, og jeg har grugledet meg til å sette begge til verden. Det har krevd helger og kvelder i skrivebobla, og jeg tok i tillegg to måneder fri fra jobb for å skrive på fulltid. Heldigvis hadde jeg god støtte i redaktøren min, og teksten utviklet seg masse i denne perioden. Det har vært krevende og lærerikt, og jeg er veldig glad for at boken rakk ut i verden før jeg nå går inn i permisjon.

tids
Nina Bjordal:
Om dagen hviler vi, om natten jobber vi

Skjønnlitteratur
Bonnier

– Kort fortalt: hva handler boken din om?
– «Om dagen hviler vi, om natten jobber vi» handler kort fortalt om en mor som ønsker å bli en plante. Vi møter datteren Iris idet hun har plantet moren i drivhuset i hagen, og venter på at hun skal spire. I flere år har moren vært preget av et tungsinn, og gradvis flytter hun ut i drivhuset. Her omgir hun seg med grønne vekster, litteratur og filosofi, og dyttes stadig lenger inn i en overbevisning om at mennesket som art er totalt på villspor. Det finnes kun én redning: å smelte inn i planteriket. I nåtid er Iris etterlatt med en stor sorg hun ikke kan snakke om. Om dagen passer hun på at rutinene i drivhuset følges, og om nettene jobber hun som vaskehjelp på det lokale slakteriet. Det er en roman om lengsel, om planters usynlige liv, og om omsorgsroller som snus på hodet.

– Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
– Jeg hadde et behov for å skrive om sorg og ensomhet, temaer som sto meg nært på dette tidspunktet etter å ha mistet en forelder. Samtidig ønsket jeg mer lek og surrealisme inn i skriften, ikke bare alvor. Den sommeren jeg startet å skrive på denne romanen, hadde jeg et allerede påbegynt prosjekt, men det føltes for nært på det tidspunktet. Da jeg begynte å skrive frem dette nye universet, oppstod en energi jeg ikke klarte å legge fra meg. Det føltes lekent og alvorlig på samme tid – som et friskt, surrealistisk univers hvor jeg kunne bevege meg friere.

– Har du alltid hatt en forfatterdrøm?
– Ja, men det tok tid før jeg tok den på alvor. Jeg så nok på det som nettopp det: en drøm. I 20-årene studerte jeg journalistikk for å kunne skrive på fulltid, men jeg kjente alltid på et behov for å omdanne tanker, spørsmål og livserfaringer til noe litterært. Først da jeg sto i en omveltende livskrise idet jeg fylte 30, begynte jeg å skrive lengre passasjer – råstoff som etter hvert ble min første ferdige tekst, og som jeg søkte på Forfatterstudiet i Bø med. Da jeg kom inn, bestemte jeg meg for å gå «all in» og satte meg som mål å bruke de neste ti årene på å bli utgitt. Jeg pakket ned alle bøkene mine og flyttet inn i et hus i skogen i Bø og bare skrev og leste. Siden har jeg ikke sett meg tilbake.

– Hvordan føltes det å endelig kunne kalle seg selv forfatter?
– Jeg får litt «bedragersyndrom» og tenker fort at det har skjedd en feil – dette er noe jeg har holdt høyt veldig lenge! Nå er boken ute i verden, etter å ha sittet i mitt eget lille univers i tre år, og det føles veldig nakent. Samtidig prøver jeg å tenke på det som at jeg bare har levert fra meg «svenneprøven», og at det er nå selve arbeidet begynner.

– Hva leser du helst selv?
– Jeg har en forkjærlighet for dansk økofiksjon, og elsker også det gotiske og det surrealistiske. En roman skal helst utfordre verdenssynet mitt. Dessuten ser jeg veldig opp til forfattere som klarer å skildre ensomhet på en stillfaren måte, slik at jeg føler den inn i margen. Noen forfatterforbilder er Agota Kristof, Olga Tokarczuk, Brynjulf Jung Tjønn og Ida Hegazi Høyer. Ikke minst er jeg veldig glad i romanene Dagene av Julie Stokkendal og Jernlungen av Kirstine Reffstrup. Det intense nærværet i disse romanene sitter i kroppen flere år senere.

– Hva er det beste skrivetipset du har fått på veien til å bli forfatter?
– En skrivelærer i Bø sa at det er viktig å drive dank: å ligge strak ut på sofaen, la tiden skli ut. Det var litt godt å høre fra en høyt anerkjent forfatter. Skriften krever jo en tilstedeværelse som må bygges opp. Selv sitter jeg ofte en time i egne tanker før jeg kommer ordentlig i gang. Nå prøver jeg å ikke planlegge kapitler for mye på forhånd, kanskje bare en linje om hva som kunne vært gøy å teste ut, og så se hvor innfallene tar meg underveis. Lommer av alenetid, uten forstyrrelser, tror jeg er essensielt for å åpne opp for lange tanker og nye ideer. Samtidig er det viktig å ha en fast leser som drar deg inn igjen, og som krever å få se hva du har skrevet siden sist. En-to faste og gode lesere er et must.

– Beskriv din skriverutine?
– Jeg har ingen rigid rutine, men romfølelse er viktig. Jeg sitter helst vendt mot et vindu, så jeg har et landskap å stirre ut i. Spisebordet er en favoritt. Det er noe med kjøkken som gjør dem ekstra tiltrekkende for kreativ skaping. Kanskje fordi det er dette rommet i huset som er tettest koblet opp mot både sansene og det sosiale? De gangene jeg våkner av meg selv om natten, lister jeg meg gjerne inn på kjøkkenet og bruker morgentimene på å skrive. Jeg arbeider godt til følelsen av at ingen andre er våkne. Likevel tror jeg på at man som oftest bare må sette seg motvillig ned og skrive, selv om man ikke føler for det. Jeg må ofte presse meg gjennom en indre motstand før jeg kommer ordentlig i gang. I kladdefasen er det notatbok og penn som gjelder. Hånd mot papir gir meg en større tilstedeværelse når råstoffet skrives ut. Derfor skriver jeg ofte ned et røft førsteutkast (alt fra korte setninger, små avsnitt eller et helt utkast til en scene) i en notatbok, før jeg skriver det inn på pcen og videreutvikler det der. I starten er det som å samle masse rare ting fra skogbunnen, ta dem med hjem og strø dem utover gulvet. Deretter kan man studere, sortere, få oversikt. Sette ting sammen.

– Hvilke bøker gleder du deg selv til å lese i år?
– «Voksbarnet» av Olga Ravn, «Kjøtt snakker ikke» av Agustina Bazterrica og «Tragedie under drivende skyer» av Rune Christiansen.

– Hva vil du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest boka di?
– Jeg vil de skal hjemsøkes av den uhørlige lyden av en plante som hyler.

– Har du noen planer for «den vanskelige andreboka»?
– Ingen konkret plan, og det føles godt! Det er bare litt over en måned siden jeg ferdigstilte manuset til denne romanen, og etter noen intense år i samme univers, gleder jeg meg til friheten av å starte på «scratch». Jeg skal inn i mammapermisjon nå og er forberedt på å ha mye tid til å gruble. Som i denne romanen, håper jeg at en stemme dukker opp fra intet. Jeg har troa på disse små innfallene som kommer som små lyn og tenner noe i deg, får det til å brenne. Hvis ikke, har jeg også et par utkast liggende i skriveskuffen.