Om kvinnene og krigens ansikt

– Hva skjer i en menneskesjel når et menneske dreper et annet, spurte Svetlana Aleksijevitsj da hun møtte sitt norske publikum under Sakprosafestivalen.

–Jeg forsto da at for å forstå mennesket må man slutte å lese Lenin og Marx, men heller lese Dostojevski, sa Svetlana Aleksijevitsj da hun møtte sitt norske publikum under en godt besøkt Norsk Sakprosafestival 2014 på Litteraturhuset i Oslo.

 

Aleksijevitsj var utvilsomt hovedtrekkplasteret under Sakprosafestivalen og mange hadde møtt opp for å se og høre den behørig prisbelønte forfatteren. Flere har holdt henne som favoritt til å få Nobels litteraturpris de siste årene, men slik gikk det ikke i år heller.

 

Over en million kvinnelige soldater

På Litteraturhuset snakket hun blant annet om sin banebrytende intervjubok Krigen har intet kvinnelig ansikt (Kagge), som nylig har kommet på norsk. Boken utfordrer den sovjetiske fremstillingen av andre verdenskrig, og setter kvinnene i Den røde armé i sentrum.

 

Krigen har intet

 

Den røde armé hadde over en million kvinnelige soldater, og mange av dem kjempet som frontsoldater i første linje. Flere av dem som meldte seg frivillige var unge jenter ned i 17-årsalderen.

 

Krigen ble altoppslukende

Selv vokste Aleksijevitsj opp i en landsby i Ukraina, en landsby nesten uten menn. Mennene hadde falt under krigen. Kvinnene i landsbyen snakket ofte om døden. Det var så alminnelig for dem som hadde opplevd krigen å få mennene revet vekk. Krigen hadde med sin brutalitet etterlatt kvinnene i en hypnotisk tilstand, som var så altoppslukende at det aldri forlot landsbyen, ei heller disse kvinnene.

 

–Ikke noe svart og hvitt

Kvinnene pratet, slik som kvinner overalt gjør. Og Svetlana opplevde raskt at den krigen de fortalte om, var vidt forskjellig fra den krigen hun leste om i bøkene hjemme.

–Det var da jeg skjønte at det ikke finnes noe svart og hvitt i historiefortelling, ikke russere mot tyskere – det er mennesker mot mennesker, sa hun til de fremmøtte i Wergelandssalen.

I Krigen har intet kvinnelig ansikt forteller Aleksijevitsj at hun ønsker å endre på perspektivene: –Jeg forsøker å dra historieforståelsen nærmere mennesket. Hva skjer i en menneskesjel når det dreper et annet?

 

–Kvinner er nærmere livet

Krigen har intet kvinnelig ansikt baserer seg på hundrevis av timer med råopptak som Aleksijevitsj gjorde med kassettspiller tidlig på 1980-tallet, hvor hun intervjuet hundrevis av kvinner som hadde tjent i den røde armé. Kvinnene var forundret over at hun var interessert i deres historier. De var kun 17 år under krigen, og mente de gjorde det som måtte gjøres. Aleksijevitsj oppdaget raskt at historiene fra disse kvinnene var svært forskjellige fra krigshistoriene til mannlige soldater:

–Kvinnene var ikke blitt tatt til fange av den maskuline krigskulturen. Kvinnene var og er nærmere livet.

 

svetlana

Svetlana Aleksijevitsj.

 

Trass i at over en million kvinner kjempet i Den røde armé under krigen, var ikke forholdene lagt til rette dem: Kvinnene syntes det var grusomt å måtte bruke mannlige uniformer, særlig de lange manneunderbuksene: – Selv i sin dødsangst før de skulle ut på et oppdrag, ble de stående og le av hvor tåpelige de så ut i de lange underbuksene og de uformelige uniformene. 17 år gamle jenter, er nettopp det; jenter – med uniform eller ei.

 

Bør heller lese Dostojevskij

Da Aleksijevitsj startet intervjuprosessen på 1980-tallet forteller hun at hun fremdeles hadde tro på det sosialistiske samfunnet. Alle intervjuene med kvinnene i Den røde armé fikk henne til å tvile på alt hun hadde lært på universitetet om kommunismens fortreffelighet:

–Jeg skjønte da at for å forstå mennesket må man slutte å lese Lenin og Marx, men heller lese Dostojevskij.

 

 

-- annonse --