Om hundre år er allting glemt

Henny Moan og Frode Barth (foto: Oslo Poesifestival)

Lyrisk: Neste helg - 5-6. oktober - er det igjen tid for vitale Oslo Internasjonale Poesifestival. Årets utgave omfavner en nye generasjonen av nordiske lyrikere, men har også funnet plass til Knut Hamsun.

Oslo internasjonale poesifestival er en av de ytterst få som ikke er initiert av verken forlag eller det offentlige, selv om begge er med og støtter. Kanskje bidrar uavhengigheten til en frapperende friskhet i utvalg og idé.

Festivalens ildsjel, Birgit Hatlehol er begeistret over programmet som nå ligger rede for neste helg. Det er tolvte år på rad at festivalen arrangeres med Hatlehol ved roret. I år har hun hentet assistanse fra gjestekurator Sumaya Jirde Ali, et samarbeid Hatlehol karakteriserer som meget inspirerende.

Årets tema er Rap+Poesi. Her kan man treffe representanter for en helt ny generasjon av aktivistiske poeter i Norden.

Forfattersamtaler, opplesninger, workshops, «åpen mic» og konserter: – finner du her.

Ikke bare de gryende

Selv om fokus er på den nye generasjonen av poeter, er det også rom for det etablerte. Spesielt spennende blir urfremføringen av Karl Seglem og Inger Elisabeth Hansens poesikonsert Krysninger/konvoi, samt Henny Moans og Frode Barths urfremføring av Hamsuns Det vilde kor.

Knut Hamsuns eneste diktsamling Det vilde kor kom så tidlig som i 1904. Tidligere har Tobben&Ero, i tillegg til Ketil Bjørnstad og Ole Paus tonesatt fra samlingen. Denne gang er det Frode Barth som har skrevet musikk, mens Henny Moan leser. Framføringen finner sted lørdag kveld på Litteraturhuset.

Fra Det vilde kor henter vi kanskje det mest kjente av samlingens enkeltdikt, det bittersøte, men aldeles ikke forglemte:

Om hundrede år er allting glemt 

Knut Hamsun 1859-1952 (Foto: Anders Beer Wilse / Nasjonalbiblioteket)

Jeg driver i aften og tænker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret båt,
og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider
det ender vel gjerne med gråt.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt.

Da hopper jeg heller og synger en vise
og holder mit liv for en skjøn roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen rise
og drikker som bare fan.
Men hvi skal jeg fare med al den skjæmt?
Om hundrede år er alting glemt.

Så stanser jeg virkelig heller striden
og ganger til sjøs med min pinte sjæl.
Der finder nok verden mig engang siden
så bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal jeg ende så altfor slemt?
Om hundrede år er alting glemt.

Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en bok til hver kommende jul
og stige tilslut til en versets greve
og dø som en romanens mogul.
Da er det nu dette som gjør mig forstemt:
Om hundrede år er alting glemt.

 

-- annonse --