Bjørn Vatne lykkes på mange plan i denne romanen om en hatbloggende alenefar.
Hatbloggere og nettroll får mye oppmerksomhet i media. Men ofte er vi mer opptatt av problemene de skaper for andre, enn hva som driver dem. Hvor kommer hatet fra? Bjørn Vatne utforsker temaet i sin debutroman om alenefaren Kjetil fra Ålesund – reklamemann på dagtid, hatblogger om kvelden.
“Slik skal vi velge våre ofre” er tittelen på Kjetils essay om de som dekorerer hjemmet sitt med gipsbokstavene HOME, som han mener er “vår tids kors og hvitløk, men nå er det ikke varulver og vampyrer vi beskytter oss mot, det er de usynlige blant oss, de som bærer med seg meningene og holdningene som ikke passer inn.” Teksten publiseres på bloggen Oppløsningsrepetisjonene kort tid etter at Kjetils kjæreste Aina dør under fødselen av datteren deres, Ingrid. Kjetil sitter alene igjen med en baby og en følelse av at livet er slutt.
Avmakt og raseri
Bloggen blir hans virkelighetsflukt og utløp for sorg, avmakt og raseri. På overflaten angriper han det han kaller repetisjonssamfunnet, som ønsker å holde avvik fra normaliteten unna. Han skriver etter en mislykket middag hos Ainas foreldre, hvor HOME-bokstavene er oppstilt i stuen. Kjetil oppfordrer leserne til å innta HOME-husene, smadre kroppene til de som bor der, og spre bilder av likene. Senere fortsetter han å bruke provokasjon som virkemiddel. Men som han etter hvert oppdager, kan slike anonyme tekster på nettet få uante og ubehagelige konsekvenser.
Bjørn Vatne:
Slik skal vi velge våre ofre
Gyldendal
353 sider
Romanen går tett innpå Kjetils hverdag som alenefar for en datter som ikke snakker eller spiser nok, med frykten for barnevernet og PPT hengende over seg. Etter hvert som Ingrid vokser, kjenner Kjetil vekten av sin sosiale isolasjon og forakt for et koselig og kvelende fellesskap han står utenfor og ikke passer inn i. Skal han som anonym blogger kjempe mot de trange rammene som vil begrense livet hennes? Eller skal han tilpasse seg sosiale krav for å gjøre livet hennes lettere? Slutten er tvetydig, og det blir opp til leseren å tolke hva Kjetil bestemmer seg for.
Trange sosiale rammer
Slik skal vi velge våre ofre viser dynamikken i et internett som på den ene siden skaper sterk konsensus, illusjonen om strømlinjeformede liv og kunstige forventninger til oss selv og andre, og på den andre siden er en arena for ekstreme ytringer og hat. Slik jeg leser Vatne, kan sistnevnte være et uttrykk for hvor trange de sosiale rammene er, og hvor lett det er å falle utenfor. Sinnet kommer ikke fra forakten for det glatte og overfladiske i seg selv, men snarere av at forakten ikke er en legitim ytring.
Derfor er det interessant at Kjetil møter sin motsetning i alenemoren Margrete. Hun skriver treningsblogg om en livsstil og holdninger som Kjetil forakter: “Hun snakket mest om kosthold, men hun gjorde det i det minste med god rettskrivning.” Likevel blir han tiltrukket av henne, og oppdager at hun er noe mindre overfladisk når han blir kjent med henne. Margrete og Kjetil er gode eksempler på hvordan selvfremstilling på internett påvirker vår oppfatning av hvem vi er og har mulighet til å være. Internett kan få folk til å virke mer ekstreme og endimensjonale enn de i virkeligheten er, enten de skriver om trening eller forakt. Margrete og Kjetil nyanserer bildet fra hver sin kant.
Bjørn Vatne lykkes på mange plan i denne boken, som ikke minst er svært spennende lesning. Handlingen er uforutsigbar og drivet tidvis thriller-aktig. Vatne har et solid språklig gehør, enten han skriver om reklamens forførende manipulasjon eller klamme sosiale situasjoner. Det er bare å glede seg til å følge forfatterskapet hans videre.
LINE TIDEMANN
Foto: Gyldendal