Den gang bare stafett var stafett
I anledning vinterlekene i Sotsji presenterer BOK365 noen nostalgiske tilbakeblikk på vinteridretten slik den var den gang NRK var eneste kanal og langrenn besto av tre øvelser i klassisk stil og med med intervallstart. Pluss stafett, selvsagt. Først ut: Stafett-Martin – Odd Martinsen.
Før i tiden, da bare stafett var stafett, forsvant alltid alle stafettløperne inn i skogen etter et par minutter.
Så filmet NRK en granlegg i et kvarters tid, kanskje fikk vi se starten en gang til, i ”slow motion” som det het, før granleggen kom i bildet igjen. Lenge.
Så plutselig dukket Odd Martinsen opp. Byksende forbi granlegg og kamera. Helt alene. Svensker, finner, italienere, russere, østtyskere og andre statsproffer var vekk. Stafett-Martin kom først, og han var alene i skogen. Borte var Oikarainen, Åslund og Gianfranco Stella. Et halvt minutts tid. Så kom også de kavende inn i kameraets nedslagsfelt. Med fråde om munnen og krokete rygger. Bare stafett-Martin gikk ordentlig fremdeles.
Sånn var det hver gang. Det var et av barndommens store mysterier. Hva i himmelens navn hadde egentlig foregått inne i skogen? Hadde alle unntatt Odd Martinsen blitt løpt over ende av en bjørn? Hadde en elg tatt dem? Kanskje løypemannskapene som vimset rundt omkring hadde spent bein på alle løperne unntatt mannen fra Nittedal?
Eller var det bare slik at Odd Martinsen løp så mye fortere enn de andre, og det gjorde han bare når ingen så det? Ja, hvordan så det egentlig ut når Stafett-Martin løp fra de andre? Det visste ingen. Ikke en gang Odd Martinsen, hvis han ikke snudde seg idet han stakk fra alle de andre. Det hele var et mysterium.
Lillesøster måtte til pers. Nå var hun Kalevi Oikarainen, og skulle fraløpes på første etappe. Forsøkene foregikk rundt huset, og fraløpingen skulle foregå idet vi var bak og ute av syne. Hvordan det gikk til, vet jeg ikke, men Stafett-Martin (altså jeg) var plutselig langt foran når vi kom på forsiden av huset igjen. Sånn var det bare. Men Lillesøster var en verdig Oikarainen.
Stafett-Martin var stor den gangen. Det gikk dårligere etter hvert. For plutselig begynte den fordums helt å vise seg i målområdene på renn både ute og hjemme. Og hva gjorde han der? Jo, han var blitt skipamp! En av de første. Nå fløy han rundt og målte størrelsen på løpernes luereklame. Naturligvis gjorde han det. Et viktig gjøremål i idrettens gryende kommersialisering. Det så bare litt dumt ut når verdens beste stafettåpner fløy rundt med luereklamemåler og sjekket at det ikke sto Odlo eller Vitaplex med for store bokstaver. Men Odd Martinsen var tross alt Odd Martinsen fra Nittedal. Verdens beste stafettåpner og helt sikkert en knakende grei kar.
Og se hva han fikk til på hjemmebane! Bente Martinsen var en fulltreffer. Jeg skal vedde på at Oikarainen ikke har maken.
(Foro: Faksimiler fra boken Stafett-Martin av Odd Martinsen og Oddvar Hegge, Cappelen 1970)
(Teksten er fra boken Fra Wirkola til Wagstaffe av Atle Nielsen, Schibsted 2001)
