– Det er smertefullt å få vite hvilke tanker min mor har båret på – tanker det tok lang tid før vi døtrene fikk ta del i, sier Mona Levin.
– Etter krigen hadde man i bunn og grunn et valg: Gå under eller leve videre, forteller Mona Levin, som forklaring på hvorfor hennes familie, i likhet med mange andre jødiske familier, ikke snakket mye om krigens redsler.
Mona Levin, mangeårig journalist og teateranmelder i Aftenposten, har flere bøker på samvittigheten. I 1983 førte hun pennen i selvbiografien til sin far Robert Levin – kjent pianist og den første rektoren ved Norges musikkhøgskole.
Nå er det morens historie som skal fortelles. Ja, ikke bare det: Boken er like mye en familiesaga og et stykke norsk-jødisk historie. Dette etter en innledende sekvens hvor Levin gir oss et blikk inn i de tidligere tiders utrygge tilværelse for de jødiske samfunnene. Om pogromene og oldeforeldrenes liv i tsarens Russland. Om kosakkenes plyndringer og voldtekter, brennende hus og flukt.
Familiesagaen videre løper med moren Solveig Levin som kunnskapskilde:
– Mor er blitt så gammel, men hun har denne vidunderlige hukommelsen. En bitteliten dame med en kolossal styrke.
Frykter antisemittismen
Mona Levin håper Mors historie kan være rett bok til rett tid:
– Jeg har vel denne eldgamle frykten for antisemittismen liggende latent i ryggraden. Når jeg ser på strømningene enkelte steder i Europa, blir jeg skremt. Det er urovekkende å se mange gamle nedgravde motiver og fordommer flyte opp til overflaten igjen, sier Mona Levin. – Mye bunner i kunnskapsløshet. Det har sjokkert meg hvor lite folk vet, også hvilken historieløshet det er om jødene her i landet. Jødenes historie er jo også en del av norsk historie, men denne er langt på vei fortiet – eller i hvert fall underkommunisert.
Hun håper boka kan gi et positivt bidrag:
– I kjølvannet av bokutgivelsen har jeg fått et vell av forespørsler om å holde foredrag. Det synes jeg er veldig hyggelig, sier Levin. – Forleden var jeg med på et arrangement i Lilleborg kirke, hvor flere religioner var representert. Et gitrende initiativ, sier Levin, som selv beskriver seg mer som en «kulturell jøde» enn en troende.
Frustrert over debattklimaet
Hun er frustrert over hva jøder generelt skal måtte stå til rette for i den offentlige debatten:
– Jeg uttaler meg av prinsipp ikke om Israel og Gaza. Aldri. Dette handler ikke om Midtøsten. Det som skjer der er politikk. Jeg har en jødisk identitet og en norsk identitet, men jeg har jo ingen israelsk identitet. At verdens jøder skal bære en kollektiv skyld for Gaza blir helt absurd, sier Mona Levin, og legger til:
– Vi er bare 1300-1400 jøder i Norge. Det er rundt 14 millioner jøder i verden, av en befolkning på over 7 milliarder. Hvilken trussel skulle vi utgjøre?
Men en gang var de utpekt som Rikets fiende nummer 1, og krigsårene er naturlig nok viet betydelig plass i Mors historie. Som de aller fleste andre jødiske familier, gikk heller ikke Solveig og Roberts slekt umerket gjennom krigsårene.
Uten hjem
Selv om familien Levin allerede hadde fått føle krigens prøvelser, er det den 15. november 1942 den store omveltningen skjer i mor Solveigs og Monas liv: «Mor åpner når det ringer på døren. Utenfor står det en to meter høy Gestapo-offiser med skrivemaskin. Han har tyrenakke, grønn uniform med ridebukselår og høye støvler. Han tramper inn. Tyskeren er så diger at han lett kan sette fra seg skrivemaskinen oppå peishyllen og bekvemt skrive i den høyden».
En drøy uke i forkant hadde leiligheten blitt konfiskert og moren var innkalt til listeføring av hver eneste liten eiendel i fireromsleiligheten i Gabels gate 46 B på Frogner – kartlagt i to eksemplarer med blåpapir imellom. Solveig Levin får ta med seg det aller mest nødvendige, og får deretter beskjed om å gi fra seg nøklene og forsvinne. Mannen Robert og faren har da ligget i dekning siden oktober, storebror Sigmund er arrestert og internert, og den 26 år gamle Solveig Levin og hennes snart tre å gamle datter har ikke lenger noe hjem.
Mørkt kapittel
Det skulle bli verre. 26. november 1942 vil for alltid være et av de mørkeste kapitlene i norgeshistorien. Da blir 532 jøder ført om bord i transportskipet SS Donau fra kaia i Oslo – 302 menn, 188 kvinner og 42 barn.
– Store deler av vår familie var om bord, blant dem Sigmund, onkel Abraham og flere andre av de nærmeste, forteller Mona.
80 år gamle oldemor Golde Scheer, som hadde opplevd pogromene i Russland, ble slått og sparket opp landgangen til båten som brakte henne til Stettin hvor hun ble stuet inn en kuvogn og fraktet til Auschwitz.
Bare ni av mennene fra denne gruppen overlever krigen. Tapet av nære familiemedlemmer, og spørsmålet om de kunne ha innrettet seg annerledes for å berge noen, har plaget Solveig Levin senere.
Dramatisk flukt
I slutten av november begynte mor og datter sin flukt over til Sverige:
«Før syv neste morgen begynte vi det siste strekket mot Sverige. Det var bitende kaldt, fremdeles 18 kuldegrader og nesten snefritt. De gammeldagse, stive beksømstøvlene knaste på issvullene. Det var som å gå på glass, og det låt som om en hel armé var på marsj gjennom plogfurene.»
Gjennom timers blodslit slet den lille gruppen med en skrikende treåring. Mona var frossen og redd, og sovepillen hun hadde fått om morgenen syntes ikke å ha noen effekt. Heller ikke neste dose sovemedisin, tvunget i henne med frosne blåbær, hjalp. Snarere tvert imot. Mona ikke bare skrek, men hylte for livet, og nervøsiteten i gruppen begynte å nærme seg panikk. Den tredje dosen, denne gang flytende Nyofen, virket. Altfor godt. Den lille jenta gled inn i koma og der forble hun, til mor Solveigs fortvilelse, også etter at de var trygt fremme i Sverige. Først mange, lange timer senere kastet hun opp. «Hadde hun ikke spydd nå, hadde hun dødd», sa legen.
Men de var trygt fremme og ble gjenforent med pappa Robert.
– Jeg var så liten, så det jeg eventuelt skulle ha av minner fra flukten, er vel helst et resultat av hva jeg er blitt fortalt, sier Mona Levin.
Grusomme tap
Da krigen var over kom den ubegripelige omfanget av likvidasjonene i leirene for en dag: 93 prosent av de polske jødene, 87 prosent av de litauiske og 77 av de russiske var døde. Totalt seks millioner jøder. Blant dem Solveigs bror Sigmund.
– Lenge var det lite snakk om disse årene i min familie, som i de fleste jødiske familier. Tapene var for grusomme til å fordøye. Etter krigen hadde man i bunn og grunn et valg: Gå under eller leve videre. Så vi bygde opp et jødisk liv i Norge, med jødiske tradisjoner. Hitler skulle ikke få enda flere i vår familie. Du skal ikke glemme, men du kan velge å ikke fortape deg i elendigheten, sier Mona Levin. –Selv om vi ikke snakket så mye om dette, har det nok alltid ligget der hos meg i en eller annen form – latent, som et slags arvet traume.
«Har vi fortalt for lite?» spurte mor en dag min søster Sidsel, som har vært leder for det jødiske museet i en årrekke, og meg. «Ja», svarte Sidsel. «Kanskje», svarte jeg.
Til gasskammeret
Da moren virkelig begynte å fortelle, var det særlig én historie som gjorde inntrykk på Mona Levin:
«Du aner ikke hvilken tanke jeg har slitt med, hver eneste dag i alle disse årene. Jeg har sett oss komme til Auschwitz, jeg har sett oss måtte kle av oss og gå over plassen til gasskammeret, nakne i iskulden. Jeg holder deg på armen, tett inntil kroppen min, og som vanlig legger du hodet inn i halsgropen min. Hva sier jeg til deg? Hva skal jeg si til deg når vi går inn i gasskammeret sammen? Ikke en dag uten den tanken. Ikke en dag.»
– Det er jo fullstendig hjerteskjærende, sier Mona Levin. – Hva skal man si til noe slikt? Etter at hun fortalte meg dette, har jeg båret med meg denne tanken og disse bildene selv også. Hver eneste dag.
