Norsk jabbe-krim

Er norsk krim for lite ambisiøs? Er den slapp og fantasiløs? Tar den for stor plass? Her slipper vi til noen kritiske røster

Ingvar Ambjørnsen har – både som forfatter og bokanmelder – vært kritisk til ny, norsk krim. Men han hater ikke sjangeren. Slett ikke: Han har anmeldt krim i nesten 30 år – og selv skrevet krim.

– Jeg hadde ikke gått ut såpass hardt hvis jeg ikke selv hadde skrevet krim med vekslende hell, sier Ingvar Ambjørnsen. – For det er vanskelig, dette her. Jeg har vært i bransjen så lenge, så jeg vet hvor for ting skjer. Det utkommer veldig mye krim. Ja, både for mye og for dårlig krim!  Og problemet? Dårlige, usannsynlige plott. Og for lite farge. Det er to av problemene med norsk krim, synes Ambjørnsen. – Sånne tekster hvor forfatteren har sittet i en sommerferie og kokt sammen et slags plott, sier han. – Jeg har innført et begrep – norsk jabbe-krim. En drapsgåte der etterforskeren sitter på kontoret, tar telefoner og resonnerer seg frem til hva som har skjedd. Bøkene inneholder ikke vær, årstider, farger, ingen smaker, ingen personligheter. Alt er flatt. Det finnes ikke atmosfære, det regner ikke, sola skinner ikke. Dermed får hele sjangeren et B-stempel.

Heldigvis skinner sola i noen krimbøker. For eksempel hos Gunnar Staalesen. – Skal jeg lese krim uten å være på jobb, velger jeg gjerne Staalesen, sier Ambjørnsen. – Gunnar kan la Varg Veum gå inn på en hytte ute i skjærgården og beskrive været som ruller forbi. Da er jeg der! Det er sånne ting en forlegger skal se etter, ja, sånne ting som en redaktør og konsulent skal etterlyse hos forfatterne sine.

En annen svakhet, mener Ambjørnsen, er fraværet av gode plott. – Før var et godt plott et minstemål. I dag er plottene syltynne. Noen ganger bærer ikke isen. Jeg blir sint når jeg ser hvor slapt noen forfattere skriver. De pisser på de gamle mesterne, som aldri ville drømt om å finne på sånt vrøvl.

Ambjørnsen legger mye av ansvaret for utviklingen på forleggerne, som er ute etter å tjene penger. – Det har jeg ikke noe imot, sier han, forleggere skal tjene penger. Kriminallitteraturen er med på å tillate mange smalere prosjekter nettopp fordi forleggerne har tjent gode penger så de kan satse på andre ting. Men som anmelder vil jeg hevde at forlagene tar inn store mengder grus og sand som de siler og utgir i jakten på gull.

Ambjørnsen får følge av Bror Hagemann, som debuterte med en krimroman og har skrevet krim for tv. Heller ikke han er imponert over nivået i norsk kriminallitteratur.

«DE ENESTE REGLENE SOM BURDE GJELDE, ER VEL AT BOKA ER SPENNENDE, OG, I BESTE FALL, FØRER TIL EN SLAGS INNSIKT?»

– Jeg savner nyskapning i norsk krim, sier Hagemann, – vilje til å utfordre konvensjonene, språklig og tematisk. Jeg skrev selv en litt eksperimentell, Ellroy-inspirert krimroman i 1998, og fikk høre av kritikerne at jeg gjorde ting ikke er «lov», som å ta livet av hovedpersonen etter 100 sider. Krim oppleves som en veldig konservativ sjanger her i landet. De eneste reglene som burde gjelde, er vel at boka er spennende, og, i beste fall, fører til en slags innsikt?

Hagemann er generelt lite interessert i tekster som gir ham opplevelsen av at «dette har jeg lest før». – Det gjelder «seriøse romaner» i like stor grad som krim, understreker han. – Man presenteres umiddelbart for et kjent univers, en viss fortellermåte, et språklig modus som likner andre ting man har lest. Jeg tror denne konservatismen, sjangertroskapen (som selvfølgelig ikke gjelder hele feltet) kan bli et tveegget sverd: Leserne liker å befinne seg i kjente omgivelser, men vil på et tidspunkt gå lei.

Hvordan kan norsk krim bli bedre?

– Krimmen har store samfunnskritiske potensialer forfatterne i for liten grad tar i bruk. Man kan gå inn i de hardeste miljøene, hvor velferdsstaten ikke har kontroll, følge tråder av korrupsjon og maktmisbruk fra nederst til øverst i samfunnet. Dette må enten bygges på nitid research, altså fakta, og/eller skrives så litterært overbevisende at historiene oppleves som sanne.

Tematikken er jo liv og død, de største verdier står på spill, bøkene bør kunne oppleves som farlige. I stedet blir det mye sjangerkonvensjoner og liksom-fare, med seriemordere og stadig mer finurlig parterte lik, som har lite med virkeligheten å gjøre. Døden er ingen lek.

«SANDEMOSE SA SOM KJENT AT DET ENESTE SOM ER VERDT Å SKRIVE OM, ER MORD OG KJÆRLIGHET»

– Det som for meg er interessant med forbrytelser og livet i samfunnets randsoner er at det handler om muligheter vi alle har i oss, sier Bror Hagemann. – Alle kan i en gitt situasjon bli voldelige eller eksponere sine verste sider. Ingenting er svart eller hvitt. Ved å lyse langt nok inn i sinnets irrganger, kan krimmen nærme seg den seriøse litteraturen, uten å miste sitt store fortrinn ved å underholde. Jeg har selv skrevet en anti-krim i høst, hvor ingenting blir avklart. Er hovedpersonen god eller ond, hvilke hensikter har han, ønsker han å redde eller skade? Ofte ligger de ulike tilbøyelighetene og gnikker mot hverandre i et menneskesinn under press. Sandemose sa som kjent at det eneste som er verdt å skrive om, er mord og kjærlighet. I vår tid har begge disse temaene i stor grad blitt overlatt til underholdningslitteraturen. I alle fall kombinasjonen av dem. I virkelighetens verden har jo mange av drapene som gjøres i Norge utgangspunkt i frustrert eller forsmådd kjærlighet (gjerne i kombinasjon med rus). Ved å gi avkall på disse temaene overlater de «seriøse» forfatterne viktige sider ved menneskelivet, og samfunnsdynamikken, til underholdningssjangre.

«FORØVRIG MENER JEG AT DET SKRIVES ALT FOR MYE TVILSOM KRIM HER I LANDET»

Krimmen har store muligheter til å si noe viktig om dagens Norge og menneskene som lever i landet, på måter som fenger brede lesergrupper. Mitt inntrykk er at forfatterne i for stor grad lar disse mulighetene gå fra seg. Skal man trekke frem et forbilde, velger Bror Hagemann seg James Ellroy, som han mener skriver moderne, dynamiske samtidsromaner i krimdrakt. – En viktig fornyer av sjangeren som synes å ha fått lite gjennomslag i Norge, sier Hagemann.

Krimforfatter Jørgen Jæger mener at halvgod kjendiskrim senker nivået på norsk krim generelt og at forlagene burde være mer kritiske. – Mange ser seg blinde på Nesbøs millioninntekter og tror at krim er veien til raske penger, sier Jæger. – De får seg uten unntak en overraskelse, for faget er krevende. Det hjelper heller ikke å ha et kjent fjes fra TV, selv om et kjendisnavn kan vekke nysgjerrighet til å begynne med. Det utgis mye krim i dag, og det er bra, men fører til en betydelig oppmerksomhetspulverisering. Å bli sett i dagens krimjungel er vanskelig, noe som kan være ødeleggende for dem som virkelig fortjener å bli sett, men som drukner i mengden.

Heller ikke Gert Nygårdshaug er imponert over alt som utgis: – For tiden avslutter jeg alle mine litterære foredrag à la romeren Cato den den eldre (234–149 f.v.t.): Forøvrig mener jeg at det skrives altfor mye tvilsom krim her i landet! sier Nygårdshaug.

—

Tom Egeland (f. 1959) debuterte i 1988 og har utgitt en rekke romaner. Egeland er tidligere journalist og redaksjonssjef i medier som Vi Menn, Aftenposten og TV 2. Han er bokanmelder i VG, styremedlem i Den norske Forfatterforening og har vunnet Rivertonprisen 2009 og ARKs barnebokpris 2013.

(Artikkelen står også på trykk i Krimmagasinet som utgis i forbindelse med krimfestivalen i Oslo.)