Å danse med demoner

Eystein Hanssen skriver om krimheltenes indre demoner.

I alle helter bor en demon, en djevelsk kraft som gir styrke til å nedkjempe antagonisten og hans onde hensikter. Å skrive krim er en dans med demoner.

 

Det er i demonens djevelske innflytelse helten henter  sin kraft. Jo sterkere demon, jo mer handlekraftig helt. Sherlock Holmes, for eksempel, var en genial etterforsker, men langt fra noe perfekt menneske. Blant hans mer alvorlige laster var å injisere kokain, til kompanjongen Watsons sterke motstand. Rusavhengighet er en velbrukt demonisk egenskap hos helter, kanskje spesielt i nyere amerikansk film- og tv-serieproduksjon, men temaet har alltid ligget der. Hvor mange av de mannlige, britiske krimheltene har vel ikke et mer enn usunt forbruk av scotch.  Og selvsagt er ikke rusen den egentlige demonen, selv ikke for vår egen Harry Hole, der den ukontrollerte tørsten etter Jim Beam beskrives så deilig ekkelt som om «bikkjene river og sliter i ham».

 

holmes-rødt
Homes: En sosialt velfungerende sosiopat.

Men heltens hang til rus er bare et symptom på heltens egentlige, indre demon. Sherlock ruste seg fordi han kjedet seg. Med andre ord når det ikke var noen utfordrende saker å bryne hjernen på. Sherlock Holmes som fornyet konsept, i BBC-serien hvor Benedict Cumberbatch spiller Sherlock og Martin Freeman spiller Watson, har selvsagt Sherlock antatt mer enn et anstrøk av sosial utilpasshet og asperger. Sherlocks største, indre demon er uroen han får av å være hyperintellektuell. Som han så presist uttrykker det selv, i Cumberbatchs 2012-versjon, da han blir konfrontert med beskyldninger om at han er en psykopat: «Psykopat? Nei, men en sosialt velfungerende sosiopat.»

 

 

«DEMONEN SOM BOR I HELTEN TRUER HELE TIDEN MED Å KOMME TIL OVERFLATEN OG TA KONTROLL OVER HAM ELLER HENNE»
Ved siden av rus er mentale problemstillinger en gjenganger av en demon om dagen. Carrie Matheson i Homeland er bipolar, Saga Norén i Broen har asperger, Sarah Lund i Forbrytelsen har tilsvarende trekk, og som skuespiller Sofie Gråbøl selv i et intervju med The Guardian beskriver som «en isolert person, ute av stand til å kommunisere og som jeg ville skulle ha aksepterte dette, slik at hun ikke engang forsøker å strekke ut en hånd til andre».
I moderne populærkultur er helten gjerne en tilsynelatende ordinær person, men med unike egenskaper som  gir ham eller henne et fortrinn. Samtidig har de en svakhet, en indre demon, antagonisten kjenner til og vet å utnytte  til fulle. Demonen som bor i helten truer hele tiden med å komme til overflaten og ta total kontroll over ham eller henne. Klarer den det, dør helten. Om Harry begynner å drikke igjen, gjør han dumme ting og setter seg selv og andre i fare. Tar ikke Carrie Matheson medisinen sin, blir hun paranoid, uberegnelig og en fare for omgivelsene og rikets sikkerhet. Om Superman blir eksponert for kryptonitt, mister han superkreftene og dør.

 

åtseldyrcover

Indre motstand og selvmotsigelser ligger i menneskehetens natur. Vi har noe vi sliter med alle sammen. Det kan være en ubegrunnet redsel for det ukjente, det vi ikke kan kontrollere, eller minnet om en hendelse en gang som formet oss og ga oss en vedvarende frykt for å gjenoppleve det samme. Derfor blir en helt så mye bedre helt om hun eller han har en indre demon som må overvinnes. Akkurat som du og jeg.
En ubønnhørlig konsekvens av heltens behov for en demon er at vi krimforfattere må hengi oss til å dyrke fram demoniske svakheter og avvikende atferd hos helten. Og det hjelper ikke å lese seg opp på blod og gørr i faglitteratur om seriemordere eller djeveldyrkere. Nei, det må manes fram en så sterk og kompleks demon at den gir helten motstand og styrke på samme tid.

 

 

«SALANDERS DEMONER KUNNE LIKE GJERNE FØRT HENNE OVER STUPET»

 

Jeg har ofte sagt at det er mye lettere å skrive om antagonisten. En refleksjon over hvorfor det oppleves slik, kan være at antagonistens demon er betingelsesløs. En god motstander for helten er en motstander som overgår ham eller henne i makt, muskler, mental styrke eller en bestemt ferdighet man trenger for å løse et mysterium. Tenk på scenene mellom vergen og Lisbeth Salander. Styrkeforholdet mellom protagonist og antagonist er sjelden tydeligere beskrevet; antagonisten eier Salanders liv. Salanders demoner kunne like gjerne ført henne over stupet. Men som alle gode helter er Salander en fighter. Hun vil ha livet sitt tilbake, og hun vil ha hevn. Hennes indre demon er motoren i denne kampen.

Jenta-som-lekte-med-ilden-Filmpocket_hd_imageHva er det som gjør et menneske fandenivoldsk? Hva slags erfaring kan vokse seg til en demon i heltens indre, som blir en så vill kraft at den vekselsvis gir næring og motstand? Kjente helter som Luke Skywalker, Batman, Harry Potter, Superman, Harry Hole, James Bond, Modesty Blaise, Harry Bosch, Katniss Everdeen og Lisbeth Salander har alle en felles, emosjonell svakhet som former dem som personer, gir dem en djevelsk motivasjon til å kjempe for det rette. De har alle mistet nære familiemedlemmer som de elsket, og som ville ha formet dem som mennesker. Luke Skywalker (foreldrene), Batman  (foreldrene), Harry Potter (foreldrene), Superman (foreldrene), Harry Hole (moren), James Bond (foreldrene), Modesty Blaise (foreldreløs etter krig), Harry Bosch (moren), Saga Norén (søsteren) og Katniss Everdeen (søsteren).

9788202453190Heltinnen i mine egne bøker, Elli, har den samme  erfaringen. Hun mistet søsteren til en drapsmann i tenårene, en erfaring som rev familien i stykker og manet fram Ellis demon: hatet til drapsmannen, og behovet for hevn. Men Ellis demon står i hard kontrast til det thaibuddhistiske i henne. Hvilken av kreftene som til slutt vinner, vet ikke engang forfatteren. Å miste noen setter spor. Å miste nære mennesker for tidlig i livet setter så dype spor at de krever lang tid, kanskje generasjoner, på å bearbeides. Savn etter noen man er glad i og elsker skaper den største av alle indre demoner. Næringen den gir til heltinner og helters kamp mot det onde, er formidabel.

 

Eystein Hanssen deler tiden  sin mellom forfatterskap, filmprosjekter og PR-arbeid.  Han debuterte skjønnlitterært med kriminalromanen om politietterforskeren Elli Rathke De ingen savner (2010). Hansen har også gitt ut Giftstrøm (2011), Triangel (2012) Åtseldyr (2013), og Brennemerket (2015).

 

Artikkelen står også i Krimmagasinet som utgis i forbindelse med Krimfestivalen i Oslo.

 

0 Delinger