– Nordmenn er naive

Kaja Gjersem Nygaard debuterer med «Et mørkere vann» 12. januar. Krimromanen skildrer nyrikhetens skyggesider i og ved oljehovedstaden Stavanger. Stikkord er drap, dop, dårlig vær – og ditto beslutninger blant makteliten.

«Dette var byens akilleshæl,» som en av nøkkelskikkelsene innser.

«Forholdene var for små. Alle som satt i maktposisjoner, kjente hverandre, uavhengig av hvilken side de sto på. Vennetjenester gled over til å bli korrupsjon, korrupsjon gled over til å bli noe enda mørkere.»

– Nordmenn er naive når det gjelder korrupsjon, erklærer Nygaard (37) overfor NTB.

– Vi klapper oss selv på skuldra og sier at «i Norge finnes ikke sånt». Men jeg tror ikke det er så enkelt.

Gråsoner

Nygaard, som jobber administrativt ved universitetet, vet det ikke er så enkelt. Hun viser til konkret forskning og Transparency International-organisasjonens kritikk av norsk «kameraderi». Og etter å ha vært involvert i flere ikke-vestlige utdanningsprosjekter, mener hun å ha et godt sammenligningsgrunnlag.

– I visse «fattige» nasjoner må du passe på at banken faktisk overfører pengene til riktig adresse, og ikke beholder dem selv. Her hjemme handler det mer om at vi utnytter posisjonen vår, observerer Nygaard.

– Én ting er Norge som land – enda vanskeligere blir det på bynivå eller med enda mindre forhold. Jeg tror det ofte handler om at vi luller oss inn i gråsoner. Om vi havner der fordi vi er venner med noen, eller fordi vi er på feil sted eller i feil stilling, vil variere. Men vi skal være veldig forsiktige når vi nærmer oss en gråsone.

Rettferdighetssans

«Et mørkere vann» kretser rundt den unge politikvinnen Martha Krogh. Ikke før har hun fått fingrene i en mystisk drapssak, før hun avdekker et, vel, korrupt siddisnettverk med forgreininger helt inn på kammeret. Legg til at hun kombinerer den resulterende omgangen med tvilsomme jappe- og torpedomiljøer med et småkaotisk privatliv, og iblant føler hun seg «som en slukøret katt».

– Hun er en fin blanding: litt hard på utsida og litt myk inni, sier Nygaard om helten sin – som hun håper vil bli seriemateriale.

– For meg har Martha bare kommet, i sånn grad at jeg ikke føler jeg har skapt henne. Hun er veldig levende inni hodet mitt – hvordan hun ser ut, hva hun gjør. Hun føles naturlig, ikke «gjennomtenkt».

– Hvor mye av deg selv har du brukt?

– Dumdristigheten hennes kjenner jeg igjen. Og rettferdighetssansen – vi vil begge at ting skal være riktige. Heldigvis er mye av det andre langt fra min virkelighet.

Svart-hvitt

Nygaard knytter sin indre korrupsjonsjeger til fortida som revisor.

– Når du går revisjon, blir du noe svart-hvitt i tankegangen, litt sånn: «Rettferdigheten skal seire. Vi kan ikke ha økonomisk kriminalitet.» En del springer nok ut fra det.

– Hva kan nordmenn gjøre for å motarbeide korrupsjon i egne rekker?

– Jeg tror vi må bli mer bevisste. Og vi må være veldig flinke på habilitet – si tydelig fra når vi er inhabile. Det har vi sett mange profilerte eksempler på i år, at bevisstheten på feltet er lav.

Eventyrbyen

– Hva er det med Stavanger som låner seg til krim?

– Vi har hatt rene eventyrhistorien. Vi har gått fra noen fine familier på Eiganes til et sted der nesten alle er rike, og det raskt. Folk har flotte biler og klær – levestandarden er ekstremt høy. Da blir det fort sånn – og det gjelder ikke bare Stavanger – at fokuset snus. Når vi blir veldig opptatte av oss selv, glemmer vi gjerne det som skjer rundt oss.

– Har ikke Norge nok krimforfattere nå?

– Nei, det synes jeg ikke. Jeg tror det er viktig at det kommer til nye stemmer, så det ikke bare er de samme som produserer hele tida, repliserer Nygaard.

– At det kommer en nettopp fra Stavanger-regionen, er kanskje nytt i seg selv. Ja, det finnes mange, men ikke mange herfra.