Nominert til Ungdommens kritikerpris

(Foto: Anna Julia Granberg / Blunderbuss)

Debutant Mari Andreassen er blant de nominerte til Ungdommens kritikerpris. Her er alle de nominerte med juryens begrunnelser.

Juryen, bestående av Ida Lødemel Tvedt, Katrine Judit Urke og Elin Kittelsen, har lest og vurdert over 200 norske skjønnlitterære voksenbøker utgitt i 2019. Nå har de kommet frem til åtte nominerte bøker, hvorav én vil bli tildelt Ungdommens kritikerpris.

Prisen er et er et samarbeid mellom Foreningen !les, Utdanningsforbundet, Norsk Kritikerlag og Den norske Forleggerforeningen. Men det er elever i videregående skole som bestemmer vinneren.

De nominerte bøkene blir nå sendt til syv juryklasser i videregående skole rundt omkring i Norge. Elevene skal lese, diskutere og kåre vinneren av Ungdommens kritikerpris 2020. Prisen deles ut på Sentralen i Oslo torsdag 12. mars 2020.

Her er de nominerte, med juryens begrunnelse:

Mari Andreassen: Hvor lenge varer vi. Cappelen Damm

I de sju novellene i Mari Andreassens debutbok treffer vi unge og gamle, kvinner og menn, som alle sliter med å lykkes i relasjoner og i livet ellers, i stort og i smått. Det handler om forholdet mellom voksne og barn og om makt og om gode og dårlige minner. Og det handler om å dyrke squash, om å stenge en barndomsvenninne inne på toalettet og om utfordringer ved å gå av med pensjon. Alle novellene er sterke, flere av dem har en kraft som oppleves fysisk, som et slag i magen. Karakterene er troverdig skildret, og tekstene er både såre og råe. Andreassen har allerede med sin første bok skapt imponerende novellekunst.

Marie Aubert: Voksne mennesker av. Oktober

I sin første bok fra 2016 viste Marie Aubert at hun mestrer novellesjangeren, og i sin andre bok Voksne mennesker overbeviser hun også stort som romanforfatter. Handlingen foregår på en hytte i sommerferien – et perfekt utgangspunkt for et klaustrofobisk familiedrama. Søskensjalusi og gammelt grums veves sammen med den eksistensielle krisen hovedpersonen Ida gjennomgår. Ida er 40 år, singel og grunner på hvorvidt hun er nødt til å få barn for å kunne leve et godt liv. Allerede fra åpningsscenen viser Aubert seg som komisk talent og effektiv historieforteller. Romanen er smart og velkomponert, og dialogene treffer så godt at det ofte er ubehagelig å lese – som pute-tv i bokform!

Matias Faldbakken: Vi er fem. Oktober

Som med hans forrige roman, The Hills, skinner det av den siste boken til kunstner og forfatter Matias Faldbakken, Vi er fem. Fortellingen om familiefaren på bygda som slumper til å lage en levende leirklump ute i verkstedet, er både så enkelt fortalt og komplekst tenkt fram at den skiller seg drastisk ut blant årets bøker. Her møter man en sci-fi-versjon av bygdedyret, en uanstrengt og upretensiøs bruk av mytologi, og en magisk realisme som føles helt naturlig og nødvendig.

Jon Fosse: Det andre namnet. Septologien I-II. Samlaget

Mange av landets mest kjente forfattere ga ut bøker i 2019, uten at juryen lot seg sjarmere. Jon Fosse var et stort unntak. Som første bok i en romanserie på sju deler følger Det andre namnet. Septologien I-II den berømte, aldrende kunstmaleren Asle. På vei hjem fra et galleri i Bjørgvin kjører han forbi leiligheten til en alkoholisert og mislykket kunstnervenn, også ved navn Asle, og fylles med dårlig samvittighet. Da han etter noen mil stopper bilen, oppdager han en tredje Asle, ung og forelsket, på en lekeplass. Vel hjemme forstår Asle at han må kjøre tilbake. ­Liv står på spill, og ikke for første gang i Asles liv, skal det vise seg.
De tre Aslene har samme hestehale, skinnfrakk og veske, og gjennom dette enkle og sterke dobbeltgjenger-motivet tar Fosse oss med stor innsikt med inn i et livets speilkammer. Med full styrke griper de lange, grublende tankestrømmene tak i leseren, og selv om språket kanskje setter leseren på prøve, kan juryen enstemmig melde at biltur med Fosse i høyeste grad er verdt innsatsen.

Morten Langeland: Svamp. Flamme 

Svamp av Morten Langeland er en tøff og unorsk utgivelse. Omslaget ligner ikke på noe annet juryen har fått i hende, og innholdet lever opp til den blanke innpakningen. Langeland underholder og flanerer i diktene sine, og leker med både språk og ideer. Poetens femte diktsamling er delt i tre deler: «Baneheia», «Makedonia» og «Solsnu» — barndom, diktning og forgjengelighet. Gjennom alle de tre ulike fasene og fortellingene som diktene er satt sammen av blir ordet «svamp» et elegant samlende bilde på hva det vil si å være et menneske, definert av minner og inntrykk og lekkasjer.

Øyvind Rimbereid: Hvit hare, grå hare, svart. Gyldendal

 For Øyvind Rimbereid å være, er Hvit hare, grå hare, svart en tilsynelatende en ganske vanlig diktbok, for i motsetning til i mange av sine tidligere bøker skriver han her verken på dialekt eller på hjemmelagde framtidsspråk, men på bokmål. Han skriver om savn og sorg og sinne, og om arbeid og fagkunnskap. Han skriver en ode til sandpapiret, og han nærleser malerier som henger i Nasjonalgalleriet. Han finner lyset i maleriene, perspektivet, fortellingene de rommer om nære relasjoner og samfunnet forøvrig. Hvit hare, grå hare, svart er en knusende rørende bok, proppfull av kropper og medmenneskelighet

Ingvild Schade: Bergverket. Cappelen Damm

Med en bok som ikke ligner noe annet vi har lest dette året, gir Ingvild Schade leseren en sjelden opplevelse med sin andre roman. Hovedpersonen, Karsten, er en snodig gammelmodig fjortenåring som ikke passer inn. I stedet for å fortsette å mislykkes med å komme overens med sine jevnaldrende, isolerer han seg og lager, ved hjelp av sin egen spinnville fantasi og farens videokamera, en intrikat krimgåte. Forfatteren gir teksten og karakteren et innfløkt, originalt språk med lange utgreiinger om biologi og geologi. Kanskje er dette en annerledes fortelling om overgangen til voksenlivet, eller kanskje er det noe helt annet, kanskje er Karsten en fascinerende fyr, eller kanskje er han fryktelig irriterende – her har leseren mye å bryne seg på.

Tiril Broch Aakre: Mødre og døtre. Flamme

Tiril Broch Aakres Mødre og døtre er en personlig og systemkritisk roman om to voksne søstre i tida etter morens selvmord. Til tross for at hun var suicidal, hadde moren, som var kunstmaler og underviste i sosiologi ved universitetet, fått innvilget permisjon fra psykiatrisk avdeling. De to døtrene forsøker å forstå hva som skjedde den siste tida hun levde, og krever at noen i systemet skal stilles til ansvar.
Romanen kan leses både som et politisk debattinnlegg og en familiefortelling, der virkeligheten tangerer fiksjonen – hovedpersonen heter Tiril, i likhet med forfatteren. Sentralt i romanen står konflikten mellom omsorg og selvomsorg i en familie med alvorlig psykisk sykdom. Særlig lar juryen seg imponere av hvordan Broch Aakre her evner å beskrive et uangripelig system, og hvordan hun har klart å fylle romanen med lys, tross det store mørket i fortellingen.

 

 

 

-- annonse --