Endelig var det hennes tur: Nobels litteraturpris 2015 går til den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj. Hos Kagge Forlag går champagnekorkene i taket.
–Fantastiske nyheter og særdeles velfortjent for Aleksijevitsj, sier hennes norske forlegger Anne Gaathaug i Kagge Forlag. Også for Solum | Bokvennen, som i fjor utga Bønn for Tsjernobyl, er det en gledens dag.
Etter å ha vært blant de store forhåndsfavorittene de siste årene, ble det endelig Svetlana Aleksijevitsj’ tur. Aleksijevitsj er født 1948 i Ukraina og vokste opp i Hviterussland.
Det har ikke skortet på priser tidligere heller: blant annet Svenska PENs Tucholskypris, Triumphprisen, bokmessen i Leipzigs litteraturpris, Kapuścińskiprisen og Den tyske bokhandels fredspris. Nå får hun også den aller gjeveste prisen i samlingen.
ANNE GAATHAUG: –Helt vilt!
–En stor opplevelse
–Vi «oppdaget» Svetlana Aleksijevitsj under Litteraturfestivalen på Reykjavik for to år siden. Det var hennes svenske forlegger som sterkt anbefalte oss å gå for å høre på henne. Erling (Kagge) og jeg gikk på foredraget hennes og fikk en stor opplevelse. Deretter skjedde alt raskt. Vi tok en prat med agenten og sikret oss det meste av det hun har skrevet. Det har vi ikke angret på, sier Gaathaug.
–Helt vilt
Til nå har det blitt to Aleksijevitsj-bøker på Kagge Forlag: Krigen har intet kvinnelig ansikt, om kvinnene i Den røde armé under 2. verdenskrig – og: Slutten for det røde mennesket, om «sovjetmenneskets» undergang. Neste Aleksijevitsj-ugivelse er bare en uke unna. Da kommer Kister av sink:
–Den tar for seg soldatene i Afghanistan – en svært aktuell bok, sier Anne Gaathaug. Kagges forlagssjef fylte runde femti i går og kunne neppe ønsket seg en bedre bursdagspresang dagen derpå. –Det er helt vilt, sier hun.
Solum først
Også hos Gunnar Totland og Solum | Bokvennen er det grunn til jubel i dag. Svetlana Aleksijevitsj’ første bok publisert på norsk, Bønn for Tsjernobyl, ble utgitt på Solum Forlag i 2014. Svetlana Aleksijevitsj reiste i tre år rundt i de mest utsatte områdene etter atomkatastrofen i Tsjernobyl, for å samle vitnesbyrd om livene til menneskene som kom tettest på. Aleksijevitsj går dokumentarisk til verks og lar menneskene fortelle historiene med sine egne ord. Alle har de opplevd dramatiske omveltninger i livene sine som følge av atomkraftulykken. Oversetter Hege Susanne Bergen fikk kritikerprisen for den norske oversettelsen.
PÅ SOLUM: Bønn for Tsjernobyl
Utfordrer historiefortellingen
Hva skjer i en menneskesjel når et menneske dreper et annet, spurte Svetlana Aleksijevitsj da hun møtte sitt norske publikum under en godt besøkt Norsk Sakprosafestival på Litteraturhuset i Oslo sist høst.
På Litteraturhuset snakket hun først og fremst om intervjuboken Krigen har intet kvinnelig ansikt. Boken utfordrer den sovjetiske fremstillingen av andre verdenskrig, og setter kvinnene i Den røde armé i sentrum.
Krigen ble altoppslukende
Den røde armé hadde over en million kvinnelige soldater, og mange av dem kjempet som frontsoldater i første linje. Flere av dem som meldte seg frivillige var unge jenter ned i 17-årsalderen.
Selv vokste Aleksijevitsj opp i en landsby i Ukraina, en landsby nesten uten menn. Mennene hadde falt under krigen. Kvinnene i landsbyen snakket ofte om døden. Det var så alminnelig for dem som hadde opplevd krigen å få mennene revet vekk. Krigen hadde med sin brutalitet etterlatt kvinnene i en hypnotisk tilstand, som var så altoppslukende at det aldri forlot landsbyen, ei heller disse kvinnene.
–Ikke noe svart og hvitt
Kvinnene pratet, slik som kvinner overalt gjør. Og Svetlana opplevde raskt at den krigen de fortalte om, var vidt forskjellig fra den krigen hun leste om i bøkene hjemme.
–Det var da jeg skjønte at det ikke finnes noe svart og hvitt i historiefortelling, ikke russere mot tyskere – det er mennesker mot mennesker, sa hun til de fremmøtte i Wergelandssalen.
I Krigen har intet kvinnelig ansikt forteller Aleksijevitsj at hun ønsker å endre på perspektivene: –Jeg forsøker å dra historieforståelsen nærmere mennesket. Hva skjer i en menneskesjel når det dreper et annet?
–Kvinner er nærmere livet
Krigen har intet kvinnelig ansikt baserer seg på hundrevis av timer med råopptak som Aleksijevitsj gjorde med kassettspiller tidlig på 1980-tallet, hvor hun intervjuet hundrevis av kvinner som hadde tjent i den røde armé. Kvinnene var forundret over at hun var interessert i deres historier. De var kun 17 år under krigen, og mente de gjorde det som måtte gjøres. Aleksijevitsj oppdaget raskt at historiene fra disse kvinnene var svært forskjellige fra krigshistoriene til mannlige soldater:
–Kvinnene var ikke blitt tatt til fange av den maskuline krigskulturen. Kvinnene var og er nærmere livet.
Bør heller lese Dostojevskij
Da Aleksijevitsj startet intervjuprosessen på 1980-tallet forteller hun at hun fremdeles hadde tro på det sosialistiske samfunnet. Alle intervjuene med kvinnene i Den røde armé fikk henne til å tvile på alt hun hadde lært på universitetet om kommunismens fortreffelighet:
–Jeg skjønte da at for å forstå mennesket må man slutte å lese Lenin og Marx, men heller lese Dostojevskij.
