Nesbøs effektive zoom-metode gjør romanen god

NB! Anmeldelsen kan inneholde spoilere! Da Jo Nesbø i 2001 utga novellesamlingen Karusellmusikk, slo Aftenpostens kritiker Terje Stemland fast at dette var Jo Nesbøs skjønnlitterære debut. Og det påsto han etter at både Flaggermusmannen, Kakkerlakkene og Rødstrupe var utkommet. I dag er sjangrermurene vanskeligere å se og den gode Stemland ville nok anerkjent de helt åpenbare litterære kvalitetene i den tolvte Harry Hole-romanen, Kniv.

Jo Nesbø:
Kniv

Krim
Aschehoug
520 sider

Jo Nesbø gjør det lett for sine nye lesere. Romanens første del er en raus og ganske flott introduksjon av en vi alle føler vi kjenner en eller flere egenskaper hos, fra bøkene, fra filmen eller fra andre lesendes omtale: En høyreist, oppskrapet, alkoholmarinert antihelt med et eget sett med lover på utsiden av vanlig politiarbeide, og en forbausende oppklaringsprosent, almentilstanden tatt i betraktning.

Den viktige del 1

I åpningsdelen plotter Nesbø romanen helt i tråd med hvordan både Hollywood og hans manusforfatterforbilde Syd Field gjør det. Alle tråder som skal bli en hel lengde, er med her. Karakterene er godt bygget og underbygget, og fremfor alt har alle sin funksjon. I Harry Holes tilfelle tar Nesbø seg tid til å vise smerten hans gjennom ulike scener i stedet for å opplyse om den. Dette er verktøyet som oftest skiller habile romaner fra de elendige, begavede fortellere fra de andre. I tillegg får han sneket inn tilstrekkelig biografi på alle impliserte, nok til at vi føler de lever.

Nesbø peprer oss med platesamlingpreik, låtutdrag og andre popkulturelle referanser, noe fra eget bryst, andre fra Harry Hole og de andre medvirkendes referanser. Akkurat den biten kan bli i meste laget. Men noe av det trengs for fargeleggingens skyld, og for å se inn i psyken til folk. Nesbø bruker en novelle av Kjell Askildsen på et nydelig vis. Legg merke til den når du leser og hvordan han henter opp sentrale linjer til bruk i Holes liv.

 Funnet død

Også i Kniv blir en sak personlig for Harry Hole, og denne gangen er det en person nær ham som blir funnet drept. Hole selv har sitt vanlige alibi: Totalt kanakkas på bar i byen og kjørt hjem og lagt i seng av politikollega. Eller har han alibi, når alt kommer til alt – og det gjør det jo før eller siden i en Nesbø-roman?

Mange leser krim for å finne ut hvem som gjorde det. I Kniv er «hvorfor» et langt mer sentralt spørsmål, og her er det en moden forfatter og sinnets kjenner som skriver. Enten det gjelder serieforbrytere eller soldater som er rammet av posttraumatiske lidelser, sender Nesbø sin Hole inn i deres tankebaner og fortidskonflikter for å finne svar. Her er Nesbø på sitt beste, og jeg ser gjerne en dypt loddet roman fra hans hånd om noen år der det ikke dreier seg om å løse et mysterie.

«Hjernen din leter etter en vei utenom smerten. Jeg har jo funnet min vei, men jeg vil ikke anbefale den». Han flyttet på det tomme halvliterglasset som stod mellom dem. «Du kan lure smerten en stund, men den vil finne seg. Når du slapper litt av, når du senker guarden, når hodet ditt stikker så vidt over kanten på skyttergraven. Imens er det ikke lov å føle så mye». 

står det på side 82, og dette kan være en erklæring for både denne romanen og hele Harry Hole-figurens tolv bøker lange liv.

Effektiv fortelleroppskrift

Forfatteren hopper mellom nåtid og fortid og mellom personer med stort overblikk. Nesbøs skrivemåte er å la det oppstå kontakt mellom mennesker, etterfulgt av innledende prat som plasserer dem i forhold til hverandre (og ikke sjelden har Harry Hole ligget med dem alle). Så utveksles informasjon eller erfaringer som driver handlingen frem og forfatteren avslutter med en cliffhanger. Deretter kommer et nytt avsnitt på mellom én og fire sider med samme oppskrift. Zoom inn, zoom ut. Dette er uhyre effektivt.

Tempoet i romanen økes mot slutten. Boka kunne stått seg enda bedre på å ha én mistenkt mindre, for det blir folksomt på slutten. Om det da er bare én som er skyldig? Forfatteren innlemmer mange forhold som en årsaker til forbrytelser, og han virker ikke fremmed for å fordele skyld på flere og gradere skyld i denne romanen. Harry Hole handler som om noen mål helliger middelet, og det gjør kanskje andre mennesker også.

Avgår ved døden

Tempoet er høyt på slutten og de fineste litterære kvalitetene fra første halvdel får dårligere kår, men du verden: Dette er innsikt og spenning av god klasse – pluss at du vet mye mer om Ramones og Hank Williams når du er ferdig på side 520.

En ting kan røpes allerede nå før de ivrigste leserne setter seg ned med boka i dag: Harry Holes hvite Ford Escort avgår ved døden, og det er synd, for det var en vakker modell å ha på veiene, både i fiksjonen og livet.

VIDAR KVALSHAUG