– Navnene blir med oss i graven

Noen av Norges mest markante forfattere har bidratt til siste nummer av Litteraturtidsskriftet Kamilla. Men hvem får du aldri vite.

Hvor viktig er forfatternavnene? Hva skjer hvis vi fjerner dem? Det undret man i redaksjonen i Litteraturtidsskriftet Kamilla, som denne uka er ute med et nummer kjemisk fritt for navngitte skribenter.

Det eneste de vil avsløre er at flere av landets mest markante forfattere har bidratt. Hvem de er vil ikke redaktøren engang antyde. (Et av bidragene finner du helt nederst i denne saken).

 

Utstillingsvindu

– Kamilla har alltid vært et utstillingsvindu for uetablerte forfattere, samtidig som vi har hatt med mer kjente navn som lokkemat i hver utgave, forteller redaktør Ole Kristian Årdal. – Noe av det vi har vært mest nysgjerrige på med dette prosjektet har vært responsen vi vil få. Vil folk bry seg når vi fjerner skribentnavnene, som er mye av lokkematen? Eller vil det bidra til økt nysgjerrighet?

 

Kamilla-cover

 

Årdal er også spent på hvordan tilbakemeldingene på tekstene vil bli:

– Hvilke vil stikke seg ut? Vil leserne kjenne igjen forfatterne? Vil en helt ukjent og ikke-utgitt skribent få massiv respons på en tekst, undrer Årdal, som også mener det har vært interessant å se hvorvidt det å skrive navnløst kan bidra til en friere penn.

 

En gåte for evigheten

– Hvordan var responsen hos skribentene når dere presenterte dette påfunnet?

– De fleste skribentene reagerte svært positivt på ideen og det har vært lett å få med folk, særlig etablerte forfattere. Et par har sagt nei fordi de ikke har sett vitsen med å levere en tekst uten å få navnet sitt på trykk. Dette har vel å merke vært uetablerte forfattere.

– Kan dere gi oss noen hint om hvem som har bidratt?

– Nei, vi vil på ingen måte antyde navn på forfatterne i denne utgaven, men kan si at vi er svær stolte av å ha med flere av bidragsyterne.

– Vil dere avsløre forfatternavnene senere?

– Nei, aldri. Dette blir med oss i graven og kommer dermed til å forbli en gåte for evigheten, sier Ole Kristian Årdal.

 

 

Og hvis du har lyst til å gjette på en skribent, kan du forsøke deg på et av bidragene: «Oppkast». Men hvorvidt du tipper riktig, får du aldri vite.

 

Oppkast

 

oppkast-illustrasjon

Oppkastet er oftest gulaktig, og kan gå fra det gulbleke til det gulbrune, med enkelte felter av helt andre farger, som rødt eller grønt. Konsistensen er flytende, og spenner fra det relativt faste, grøtaktige, til det helt utflytende, suppeaktige. Det første oppkastet som kommer er vanligvis det groveste i formen, en fuktig masse med små biter og klumper, mens det siste, gitt at det kommer i en serie, kan bestå av bare en gul væske, seig og liksom hinneaktig som rå eggehvite. Mot det hvite, glatte porselenet i toalettet, og det blanke vannet som flyter der, burde oppkastet, noen ganger branngult og nesten lysende, andre ganger blekere og stråaktig i fargen, bli sett på som vakkert, ikke minst når dets ikke-faste elementer, det av magesaftene oppløste, blander seg med vannet i langsomme skyer eller spiraler av gult. Også oppkastet på parkettgulvet, med sin kontrast mellom treets harde, blanke overflate og oppkastets myke og bløte der det ligger utover, ikke ulikt et skred i en dalbunn, burde kunne bli betraktet som vakkert. Ikke minst fordi regelen om det vakre sier at det er det sjeldne og unntaksvise som vanligvis faller inn under den kategorien. Men ved oppkastet er det to forhold som overtrumfer regelen om unntaket, og det er at oppkastet er uferdig, selve konkretiseringen av det negative uttrykket «ufordøyd», og at det tilhører kroppens væsker og stoffer, som alle har det til felles, både driten, pisset, spyttet, sæden og snørret, at de i større eller mindre grad oppfattes som støtende, og når de kommer fra andres kropper, til og med som avskyelige. Uansett hvilke vakre nyanser av gult pisset eller av grønt snørret besitter så har det ikke en sjanse mot det faktum at de kommer fra det indre, og er forbundet med avfall. Selv har jeg tørket opp alle former av oppkast, fra hundens, kattens og barnas til mitt eget, og alltid funnet det ekkelt, både lukten, fargen og konsistensen. Særlig ekle er de oppkastene som har kommet like etter et måltid, hvor for eksempel pizzabitene fortsatt er intakte og gjenkjennelige, og da har jeg tenkt at reaksjonen er underlig, siden pizzaen, eller pizzafyllet, selv ser ut som oppkast. Å spise oppkast er absolutt utenkelig, det ville vært fysisk umulig, brekningsrefleksen ville ha gjort at det ble kastet opp igjen, antageligvis i samme øyeblikk som den myke grøten fylte munnhulen. Det er en så sterk reaksjon at den ikke kan være kulturelt betinget, den må tilhøre kroppen og det fysiologiske, det instinktet som verner oss mot å spise det som er bedervet og giftig. Mine barn har alle vært redde for den impulsen, når de har merket at oppkastet er på vei, har de begynt å grine eller hulke eller til og med skrike hjerteskjærende. Som ganske små hadde de det ikke slik, da var oppkastet bare noe som kom, som den gangen jeg var på vei hjem fra barnehagen med en av dem, det var ettermiddag, himmelen var mørk og bussen var full av tause mennesker som hadde vært på arbeid. Hun satt ved siden av meg, og plutselig, uten forvarsel, kastet hun opp på meg. Det var en kaskade, oppkastet dekket hele den ene siden av jakken min. Hun så forskrekket opp på meg da det var over. En vennlig medpassasjer famlet i vesken etter papirlommetørkler, og rakte meg noen stykker, uten at det var noe hjelp i dem, de var så små og puslete mot oppkastets overveldende mengde. Jeg trakk i snoren, og vi gikk av på neste stopp. Stanken stod i nesen min, og det dryppet langsomt fra jakken, men jeg fant det hverken ekkelt eller ubehagelig, tvert imot oppfriskende. Grunnen var enkel, jeg elsket henne, og kraften i den kjærligheten står ingenting i veien for, hverken det stygge, det ekle, det motbydelige eller det grusomme.

 

 

Trykk her for å se høstkatalogene