Bror Hagemann blir 70 år i august og har et langt og kritikerrost forfatterskap bak seg. I sin nye roman fortsetter han sin utforskning av outsideren.
– Familien min flyttet mye rundt da jeg vokste opp, vi var sjelden lenger enn et år på hvert sted. Så jeg ble en outsider, en som betraktet verden fra sidelinjen uten å føle ordentlig tilhørighet. Og den rollen sitter i meg – og er noe jeg kan bruke som forfatter.
Også i den nye romanen har forfatteren beskrevet to mennesker som ikke forsvinner i mengden. Presten Per Louis kommer ikke akkurat fra noe møblert hjem. Han drikker, og har ofte både kvaler og tvil i seg. Men han er populær, utadvendt, og legger vekt på det varme og humanistiske. Samtidig som han har et mørke i seg.
– Kona på sin side, musikklæreren Åshild, er et ensomt menneske. Det kan virke som presteektemannen er avhengig av henne, selv om hun ikke er noen tradisjonell prestekone. Og hun – som bærer på en skade, og ikke kjenner seg ordentlig påkoblet verden, er svært avhengig av sin mann. Helt siden de møttes har de to hatt en samtale gående, om tanker rundt tro og livets grunnleggende spørsmål, og denne holder forholdet gående. Når samtalen stopper opp, begynner forholdet å krakelere.
– Jeg er ikke opptatt av den store, klisjéfylte kjærligheten, som du ser i Hollywood-filmer. Jeg interesserer meg for det som skjer mellom to som elsker hverandre i det daglige. Hvilke krefter som virker der. Hva som holder det gående, og hvilke små detaljer som kan få noe til å rakne, sier Hagemann til NTB.
Som en elv
Det første frøet til romanen var dette: Hagemann så for seg en eldre kvinne som får politiet på døra.
– Politimannen overbringer et dødsbudskap, og jeg tenkte: «Hvorfor gråter hun ikke?». Det ble viktig for meg å finne ut av dette, sier Hagemann. Som sier det er slik romanstoffet som regel starter opp for ham. Med en konkret scene. Med Syng meg vekk (2016), en kjærlighetsroman som fikk mange lesere, startet prosjektet med at han så for seg en ung jente som pynter seg til fest – og plutselig legger en kniv opp i veska.
I Ved elva er det moden kjærlighet som er under lupen. Handlingen utspiller seg i Oslo, ved Akerselva og i Sagene/Torshov-traktene, der også Hagemann bor selv.
– Vi kan godt si at dette en Oslo-roman, men det er ikke slik at jeg tenker på det som en hyllest til «byen min». Noe sånt sted finnes ikke for meg. Men jeg liker Oslo, og kjenner byen godt etter hvert. Når jeg trenger at karakterene mine har en bakgrunn, en oppvekst, plasserer jeg dem gjerne på Gjøvik, stedet hvor jeg bodde lengst som gutt. Men jeg kunne egentlig bodd hvor som helst, smiler forfatteren. Som møter oss nær Akerselva slik at fotografen kan ta bilder som matcher bokas tittel: Ved elva.
– Kjærlighet har mye til felles med en elv. En elv er skinnende, bevegelig og vakker, men alle som bor nær Akerselva vet at den også kan være farlig. Det kan være noen voldsomme krefter i sving, sier Hagemann.
Tilværelsens utlending
Ved elva er i alle fall ikke et skjønnmalende portrett av livslang kjærlighet. Det er mørke understrømmer i fortellingen om Per Louis og Åshild, og utover i fortellingen skjærer også et krimelement inn i handlingen. Det utvikler seg til en spenningsdrevet fortelling, der en gåte skal oppklares.
– En grunnleggende problemstilling i romanen er forholdet mellom subjektiv og objektiv skyld. Hvor mye ansvar har vi for hverandre? På hvilken måte? Der ligger det mye uavklart, sier forfatteren.
Hagemann skriver ikke direkte selvbiografisk, men gjorde det i noen grad med Det vidunderlige (2019). Og man kan finne igjen trekk av ham i mange av karakterene han har skapt.
– Som Åshild og Per Louis er også jeg opptatt av kristendommen. Det kan synes som et paradoks at jeg, som vokste opp i en ateistfamilie, og selv ble ateist, er så fascinert av dette. Men det er grunnlaget for kulturen vår, og religionen har fortsatt stor betydning i verden, også i det sekulariserte Norge.
Bror Hagemann forteller at Ved elva er første bok ut i det som skal bli en trilogi.
– Det skal bli tre bøker som har noen tematiske likheter. Og så skal jeg bruke grepet med en allvitende forteller også i de neste to romanene. En allvitende forteller som innimellom tillater seg å bli deltakende.
– Og jeg vil alltid skrive om det å være tilværelsens utlending. Det kommer jeg ikke utenom, og jeg må tro det er en ressurs å kunne anskueliggjøre en form for utenforskap alle kan kjenne på innimellom.
