"Storytel har alltid vektlagt serieromanene som en viktig del av tjenestens tilbud", skriver Storytel-styreleder Tom Harald Jenssen.
Storytel AS har siden etableringen i 2014 tilbudt markedets største utvalg av norske titler innen alle sjangre og vært en vesentlig motor i utviklingen av strømmemarkedet i Norge. Sannsynligvis lyttes det til flere bøker gjennom Storytel enn gjennom alle øvrige tjenester til sammen. Eystein Hanssen, Dorthe Erichsen og Jan Erik Øvergård argumenterer for serieromanenes betydning for leselyst. Storytel er helt enig med forfatterne og har alltid vektlagt serieromanene som en viktig del av tjenestens tilbud.
I det lille norske bokmarkedet må vi tenke helhet. Dagens bredde i litteraturtilbudet overlever ikke uten at vi tar vare på bokhandelsnettverket, innkjøpsordningen og bibliotekene samtidig som vi legger til rette for utvikling av nye digitale salgskanaler som feks strømming.
Villet politikk
Breddeforleggeriet trenger en lanseringskanal. I dag er det bare bokhandelen som kan tilby dette rommet, det er mye kommers og tilbud også i norsk bokhandel, men ikke bare det. Bokhandelen er det beste vi har. Verken strømming, bokklubb eller dagligvarehandel står klar til å overta lanseringen av Brynjulf Jung Tjønns «Kvit, norsk mann» (Kritikerprisen 2022) eller M. Seppolas «Hjerteskog» (Tarjei Vesaas litteraturpris 2022). Det samme gjelder dessverre mange andre sjangre. Referanseverk med fotnotehenvisninger egner seg feks sjelden for lydbokutgivelse og selges heller ikke gjennom kiosk eller dagligvarehandel.
Så sier noen, kan ikke oppgavene deles, krim- og underholdning i strømming og litteratur i bokhandel? Jørn Lier Horst og Lucinda Riley ville antakelig klart seg bra med lansering rett i strømming. Problemet er at bokhandelsnettverket slik vi i dag kjenner det, ikke overlever uten også å ha krim- og underholdningslitteraturen i hyllene. Vi må tenke helhet for å ta vare på bredden i litteraturtilbudet.
Grovt sett er dette mye av bakgrunnen for at vi trenger en Boklov. Bokloven skal gi rammebetingelser for fortsatt bredde, kvalitet og tilgjengelighet. Alle utsalgssteder må følge en bindende videresalgspris fastsatt av utgiver. Ingen frontlist i strømmetjenester, men strømmetjenestene skal på den annen side ha plikt til å tilby eksemplarsalg for nedlasting av alle digitale lydbøker. På den måten kan strømmetjenestene medvirke til tilgjengeliggjøring av hele den litterære bredden.
Rammebetingelsene for norske strømmetjenester er villet politikk. Den gode nyheten er at strømmetjenestene klarer seg godt uten frontlist og forlag og forfattere som Brynjulf Jung Tjønn og H. Seppola får gleden av lansering gjennom et imponerende bokhandelsnettverk og fullprissalg i en definert fastprisperiode. Det samme oppnår Lucinda Riley, Jo Nesbø og Jørn Lier Horst. Dette sikrer opprettholdelsen av norsk bokhandel og gir forlagene økonomiske muligheter til å investere i utvikling av lydbøker for senere strømmelansering. Strømmetjenestene har funnet sin plass i bokbransjens helhetsøkologi. Dette er villet politikk.
Strømming kan ikke sammenlignes med bokhandel
Strømmetjenester og bokhandel har bare det til felles at de formidler leseopplevelser. Rammebetingelsene og forretningsmodellene er på alle måter ulike.
I en bokhandel kan f.eks. en god bokhandelsmedhjelper medvirke til at en kunde kjøper en ekstra bok som hun i utgangspunktet ikke hadde tenkt å kjøpe. Hvert salg i bokhandelen øker inntektene og gagner dermed bokhandelen, forfatteren og forlaget. Bredden som bokhandelen tilgjengeliggjør gir tilleggsinntjening for alle aktører i bransjen. For bokhandel, forlag, forfatter og kunde er dermed skaffe- og leveringsplikt til bokhandel viktig og lønnsomhetsfremmende.
Inntektene i en strømmetjeneste øker ikke med antall lyttinger, inntektene i tjenesten bestemmes utelukkende av månedlig abonnementspris multiplisert med antall abonnenter.
Antall lyttinger kan imidlertid, avhengig av avregningsmodell, påvirke kostnadssiden og dermed resultatet i strømmetjenesten ganske dramatisk. Dette har strømmetjenester over hele verden skjønt og stort sett valgt «revenue share-modellen».
«Revenue share-modell»
I denne modellen definerer strømmetjenestene hvor mye de trenger til administrasjon, teknologisk utvikling, markedsføring og profitt. La oss si at det er 50% av abonnementsinntektene. Den andre 50% går da til rettighetshaverne og fordeles etter hvilken andel den enkelte leverandørs produkter oppnår av totalt antall lyttinger, eller av totalt brukt tid i tjenesten. Strømmetjenesten tar ingen risiko og er tjent med å ha et så stort innhold som mulig. Alle utgivere og alle titler kan være med. Rettighetshavernes totale andel er definert som feks 50% av de totale inntektene, men jo mer det lyttes, jo mindre betales det dermed per lytting. Rettighetshaverne marginaliseres, og får mindre og mindre per lytting jo mer boka lyttes. Det mest kjente eksempelet på en slik strømmetjeneste er Spotify.
«Norsk modell»
I Norge har Forleggerforeningen og forfatterforeningene, med hjemmel i dagens unntaksbestemmelser, framforhandlet Normalavtaler som sikrer forfatterne et definert kronebeløp i minimumshonorar pr lytting. Dette er villet politikk. Forlagene skal etter Normalavtalene betale minimumshonoraret til forfatterne og ønsker dermed, naturlig nok, også å forhandle fram et definert kronebeløp som er høyere enn forfatterens royalty i honorar fra strømmetjenestene. Med dette systemet er strømmeøkonomien «snudd på hodet», innholdsleverandørene får et fastsatt kronebeløp pr lytting uansett antall lyttinger av deres bøker. Forfatterne og forlagene risikerer ikke å bli marginalisert som i «revenue share-modellen», den økonomiske risiko er overført til strømmetjenestene. Jo flere lyttinger i tjenesten jo høyere kostnader og desto dårligere resultat.
I et «lytt-så-mye-du-vil-konsept» fins det rikelig med eksempler på kunder som lytter til mellom 20 og 50 bøker pr måned, spesielt gjelder dette for korte kommersielle titler.
Ifølge Forleggerforeningen var forlagsinntektene per lytting i andre kvartal 27 kr.
20 lyttinger per måned gir 540 kr i utbetaling til forlagene, 50 lyttinger per måned gir en utbetaling til forlagene på 1350 kr pr måned. Med dagens abonnementspriser som stort sett ligger under 200 kr pr måned, er dette selvfølgelig ikke bærekraftig.
For å håndtere den økonomiske risikoen har strømmetjenestene da grovt sett bare tre muligheter: Øke abonnementsprisen dramatisk; begrense abonnentenes lytting (kun et definert antall timer pr måned); eller kuratere innholdet slik at antall lyttinger holdes «i sjakk», men likevel slik at sortimentet oppleves som relevant, tiltrekkende og spennende for abonnentene.
Uansett blir konsekvensene at tjenestene må rendyrke sin egenart, sin profil. Alle tjenestene kan bl.a. ikke ha de samme, ofte korte, kommersielle bøkene som gir rekordhøye lyttetall. Denne typen bøker er åpenbart også viktige for tjenestene, men den norske modellen tvinger strømmetjenestene til å definere egenart og unngå ensartet, monopoldrivende virksomhet.
