Nå er det jul igjen

LYRISK: I år er det 50 år siden Arild Nyquist skapte furore og litteraturhistorie.

Arild Nyquist (1937-2004) publiserte i november 1972 diktsamlingen Nå er det jul igjen! og andre dikt. Mest kjent er tittel diktet, men samlingen inneholder også blanke sider. Sider som symboliserer tomhet i livet. VG gikk til frontalangrep på førstesiden: Vekk med skrotet!

Diktet ble også opplest og resensert fra Stortingets talerstol: – Hvordan i all verden kunne Kulturrådet forsvare at det var kjøpt inn 1 000 eksemplarer av samlingen til landets Folkebibliotek?

Her er hva dikteren selv sa i et intervju med Dagbladet i 2003:

«Nå kan jeg egentlig ikke huske hvorfor jeg skrev diktet, det er jo over 30 år siden, men jeg er jo en liten skøyer. Repetisjonen var en ironisering over alt strevet og hysteriet med jula. Jeg har aldri likt jul, den der dobbeltheten, og feirer den egentlig ikke. Det ble jo et jævla rabalder, og jeg har egentlig ikke skjønt hvorfor enda. Det gikk ikke noe særlig inn på meg, jeg tar sånt helt fint. Det er et av mine mer omstridte dikt, men det ble jo en klassiker til slutt. Jeg er glad i det … jeg er stolt av det.»

Litteraturprofessor Arild Linneberg ved UiB har skrevet en varm omtale av diktet. Omtalen er vi glad for å låne:

NÅ ER DET JUL IGJEN

Kjære dere! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen! Nå er det jul igjen!

Sånn åpner Arild Nyquists «Nå er det jul igjen!» (1972). I Klassekampen 21. desember 2011 skreiv jeg om diktet, og en god ting kan ikke gjentas for ofte: Nå er det jul igjen! I diktet gjentar Dikter Arild, som Nyquist kalte seg, verset 37 ganger (i løpet av 77 linjer).

Tredje strofe lyder: «Og grauten koker! … Og grauten koker!» i fire like linjer. Så fire ganger jul igjen før fortsettelsen: «Og spurven sitter! I ne – e – e – ket! Og jææ–ææii stapper! Min lange pi–pe!» Fulgt av jul igjen ganger fire før bestefar kommer, «og han er nisse» i 12 linjer med ny aktualitet i pandemiens tid: «God kveld, du gamle! … Ta av deg maska! Her har du flaska!»

Deretter «salmer under juletrepalmer», vi «pakker opp skrujernet» og «skiskraperen» i fire omganger og takker for gavene i to: «Den der var grei den!»

Endelig ribbe og kaker som smaker, sursild og dram ganger 12 før finalen med tre ganger fire: Nå er det jul igjen!

Diktet havna på førstesida av VG, som gikk i strupen på dikteren med krigstyper: Vekk med skrotet! Søppel-lyrikk! Avisa slakta innkjøpsordninga, Aftenposten hudfletta versesmeden, og den drabelige debatten førte lukt inn i løvens hule på Løvebakken. Fra Stortingets talerstol blei diktet lest opp og sabla ned: ikke statsstøtte til slikt!

Hvorfor denne vreden? Poeten blei lei seg, skreiv nye vovede versjoner, som «Julekvelden»: «Jeg er så gla a ad hver/ julekveld, for da aa/ kan jeg drikke meg full/ Og da aa kan jeg bedrive/ litt hor–og–knull, og/ det–t er jo fi–ient det.»
Alle kan vel si at det er jul igjen, sa de folkevalgte. Men å si det slik Dikter Arild sa det? Og hva sa han, forresten? Kritikk av julefeiringa under kapitalismen! het det i ei lærebok om lyrikk.

Ribbe, dram og skiskraper?

Høytid som konsum. Å nei, mente en annen, diktet er en lovsang til det nyttige, koke graut og skru i skruer. Salmer synges, jula holdes hellig, sa en tredje, en fjerde fant at filosofen Heidegger bodde i strofene, slik mennesket også i jula bebor verden i språket.
«Gode og originale tolkninger», smilte Janne, «men det som er godt, er ikke originalt, og det som er originalt, er ikke godt!» «Mejdell», mumla jeg.

I 1870 skreiv Bjørnson om Ditmar Mejdell, som i 1855 grunnla Aftenbladet (seinere Dagbladet), første norske liberale dagsavis. Ifølge Bjørnson var denne bergenseren Norges «fineste og vittigste Pen» og tilhørte «Landets højere Literatur» med sin «komiske Visedigtning».

Mejdell var et oppkomme av påfunn i datidas litterære latterkultur. Med praktfulle parodier dreiv han gjøn med gravalvoret på en mild og morsom måte.

«Nå er det jul igjen!» tilhører samme klassiske tradisjon. En lystig parodi der kjente sanger klinger med, som «nå er det jul igjen og jula varer helt til påske». Å overdrive fælt har alltid vært et komisk kunstgrep. I jul-igjen-diktet overdrives gjentakelsene langt ut i det absurde – det absurde er en absolutt i all komikk. I likhet med det groteske og burleske: koplinga mellom høyt og lavt, guddommelig og jordisk, høytid og dram, salmer og palmer og julemaskespill. Nyquists genistrek av et visedikt gir alt en kan ønske seg av en parodi, både i poesien og jula.

Arild Nyquist døde 21. desember 2004, 67 år gammel, ved vintersolverv. Da visste han at mange elska julesangen hans. Denne kjærlige dvelinga ved det rituelle i det ritualet vi elsker å gjenta og gjentar å elske. Er ikke jula nettopp gjentakelsens høytid?

«Tallet 3 betyr glede og lykke, tallet 7 åndelig bevissthet, tallet 37 en ny begynnelse», blei jeg hviska i øret av en tallmystiker. Så i år igjen tar jeg på meg nisselua og resiterer diktet der Nyquists punchline gjentas 37 ganger: Nå er det jul igjen!

God jul! fra Arild og Atløy

ARILD LINNEBERG


Men vi gir oss ikke her. Steffen Kverneland er blant våre viktigste og mest populære kunstnere. Senest i november fikk han Bibliotekets litteraturpris 2022 for den selvbiografiske tegneserien En frivillig død. Det er biblioteklånere over hele landet og norske bibliotekarer som stemte fram boka.

Kverneland har laget sin egen burleske tolkning av det ikoniske diktet: Vi henter fra En amputert klassiker til glede for nye lesere, første gang publisert i Dagbladet i 1998, gjenutgitt i «Amputerte klassikere III», 1999, tusj og akvarell. Steffen skriver: – Ingen julestemning uten Arild Nyquists elskede og forhatte juledikt «Nå er det jul igjen!» fra 1972.

STEFFEN KVERNELAND

0 Delinger