Mysteriet Irving

Romanen One chance to leave Lithuania handler om en fatal bilulykke etterfulgt av en sørgende enkemanns planløse reise. Om en notis på en bokhandlervegg i Vilnius med et bilde av en tungsindig kvinne som fanger blikket hans. Om kvinnen på bildet som viser seg i å være moren til det barnet mannen og hans avdøde kone var i ferd med å adoptere. Og om moren og enkemannen som forvirrede elskere, preget av de ekstreme sammentreffene som førte dem sammen.

Det høres ut som en John Irving-roman, gjør det ikke? Problemet er bare at den ikke finnes. Annet enn som et påbegynt skriveprosjekt signert Juan Diego, hovedpersonen i Irvings siste roman Mysterieavenyen.

Irving (73) har skrevet om forfattere mange ganger før, den mest kjente er kanskje tittelfiguren i Garps bok. Garps novelle «The Pension Grillparzer» kan leses i sin helhet både i 1979-romanen og i Irvings 1993-novellesamling som på norsk heter nettopp Pension Grillparzer og er en av tekstene forfatteren selv hevder å ha jobbet hardest med, fordi han måtte bevise at forfatteren Garp var «the real deal», at han virkelig kunne skrive.

– Hva synes du om Litauen-ideen? spør Irving og svarer selv i neste øyeblikk, lett humrende, at han synes den er knakende god. – Men jeg ventet for lenge. Ideen jeg har hatt med meg i bevisstheten lenge, men jeg innså for sent at jeg burde begynt for ti, femten år siden. Historien er så stor, det er en fortelling av Siderhusreglene-omfang, som ville krevd masse research, masse reising. Så med ektefølt sorg gav jeg den en verdig avskjed ved å gi den til Juan Diego, som romanen han aldri fullfører.

– Er du helt sikker på at dette er en roman du ikke skal skrive?

– Helt sikker. Hadde jeg ikke vært det, hadde jeg ikke sagt et ord til deg om den.

Tilbake til Garp

Om han koketterer eller mener alvor er vanskelig å fastslå på en telefonlinje mellom Manhattan og Toronto der forfatteren nå holder hus etter å ha forlatt Vermont, USA og flyttet «hjem til Canada igjen» ifølge ham selv. Det er uansett ingen grunn for Irving-fansen til å kaste seg under et tog av fortvilelse. For den Norgesaktuelle forfatteren som besøker Oslo og Fredrikstad i disse dager hevder at han har minst to, kanskje tre romaner på blokka, eller rettere sagt i bakhodet, som han gleder seg til å feste til papiret. Først skal han imidlertid han tråkke opp sine egne litterære fotspor som manusforfatter på HBOs kommende miniserie basert på tidligere nevnte Garps bok. En roman som ble filmatisert i 1982, også da med Irving involvert på manussiden.

– Hadde du fortalt meg den gang at jeg skulle gjøre det igjen nesten fire tiår senere ville jeg ledd. Men, jeg hadde ikke takket ja til dette prosjektet hvis jeg ikke hadde syntes dette var en historie som folk fortsatt trengte å høre. Det skal handle enda mer om Roberta Muldoon denne gangen, sier Irving, og refererer til den transseksuelle, tidligere fotballspilleren som er blant hans mest minneverdige og høyt elskede skikkelser.

– Det er nesten 40 år siden jeg skrev om henne. Hun er en av de mest helstøpt gode figurene jeg har skapt, et menneske som klarer å være en mild og samlende figur selv om hun befinner seg i et klima gjennomsyret av fordommer og hat. Den gang var jeg helt sikker på at jeg skrev en historisk roman man ville se tilbake på som en etterlevning, med «jøss, sånn var det før-blikk». Men, når jeg skrev en ny bok om en transseksuell mann i 2012 skyldtes det åpenbart ikke at jeg tenkte at den førdømte intoleransen og diskrimineringen rettet mot dem som har en annen seksuell legning er noe vi har lagt bak oss.

(Foto: Jane Sobel / Gyldendal)

Og selv om 2012-utgivelsen In one person om den biseksuelle Billy Abott hadde vært Irvings første, kunne man hevdet at han var i forkant av de kulturelle strømningene. Ikke minst når man ser tilbake på et fjorår der amerikanske medier kappes om å både dekke og hylle Caitlyn Jenners kjønnsskifte, mens en serie som Transparent håvet inn priser og delte dagsorden med en rekke andre film og tv-serier med beslektet tematikk. Hva tenker han om det?

– Det er selvfølgelig fint at popkulturen plutselig finner en grunn til å løfte fram det enorme motet som finnes hos alle som våger å identifisere seg som en seksuell minoritet. Det har skjedd positive endringer og det er det grunn til å feire. Men vi må ikke narre oss selv til å tenke at verden med ett er akkurat som den bør være kun fordi Hollywood plutselig har fattet interesse for en sak.

Mirakuløse mennesker

Irving parafraserer gjerne Dickens syn på samfunnet som en ofte ond størrelse kombinert med troen på det gode i mennesket når han skal oppsummere sitt verdensanskuelse.

– Det største mysteriet, eller for den saks skyld miraklet i Mysterieavenyen, vet du hva det er? Ikke ungjenta Lupes evne til å se inn i framtiden eller noen av de andre fantastiske tingene som skjer. Det største miraklet er når de to gamle, konservative katolske prestene i Mexico vender om og lar den transseksuelle prostituerte Flor og kjæresten hennes Eduardo adoptere den foreldreløse guttungen Juan Diego, sier Irving. Men understreker at episoden på ingen måte skal leses som formildende for bokens underliggende kritikk av den katolske kirkens praksis.

Forfatteren er mest opptatt av å snakke om bok, men når samtalen dreier inn på den amerikanske valgkampen, mumler han noe i røret om folk som burde fått slått inn ansiktene sine.

– Jeg gjentar meg selv nå. Men da jeg skrev om abort i Siderhusreglene hadde aldri forestilt meg at spørsmål om kvinners rett til å kontrollere sin egen kropp skulle være noe idioter fortsatt ønsket å innskrenke tre tiår senere. Eller at vi fortsatt lever i en tid der kvinner undertrykkes og regnes som annenrangsborgere i en deprimerende stor del av verden.

Skrive i sirkel

            – Er politiske engasjement et viktig drivstoff for deg som forfatter?

– Nei, det vil jeg ikke si. Jeg har skrevet fjorten romaner. I følge mitt regnskap er maks seks av dem politiske, eller polemiske. Færre enn halvparten med andre ord, har det som kritikere vil kalle et tydelig tema. Det er tjue, kanskje tretti andre faktorer som er like viktige i mitt forfatterskap. En ting som er mye viktigere for meg, en ting som finnes i absolutt alle romanene mine er unge hovedpersoner i en formativ alder, tolv, tretten, fjorten år gamle, som ser noe, opplever noe, som viser seg å være livsendrende, formativt for hvem det mennesket blir resten av livet.

I Mysterieavenyen er det unge mennesket Juan Diego. Han vokser opp på en søppelfylling i Mexico og mister først moren og deretter den klarsynte søsteren Lupe under det man må kalle forstyrrende omstendigheter.

Anmeldelsene av Irvings siste roman har vært påfallende varierte, fra det svært begeistrede til det ganske lunkne, sistnevnte fra kritikere som beskylder forfatteren for å servere et oppkok av tidligere ideer og temaer. Irving som flere ganger har erklært at «good writing is about rewriting», sukker tungt i telefonrøret.

– Det bør være ganske klart for alle som kan lese at det ikke handler om at jeg mangler fantasien til å finne på nye ting å skrive om. Når flere elementer og tematikk går igjen i flere av romanene mine, er det fordi de er verd å skrive mer om. Og selvfølgelig ligner flere av figurene på hverandre. Flor er beslektet med Roberta i Garps bok, Lupe minner både om Lilly i Hotel New Hampshire og ikke minst om Owen Meany.

Frem fra dypet

En uhyggelig og uforglemmelig skapning i den nyeste romanen som derimot ikke ligner på noe Irving har skildret før er en enorm, stirrende ål i et digert, halvveis mørklagt akvarium på hovedpersonen Juan Carlos iskalde hotellrom i Manila.

– Du hadde ikke fått sove med den ved siden av sengen, du heller? humrer han.

Beistet befinner seg på hotellrommet på grunn av Juan Carlos ekstremt velmenende, tidligere skrivekurselev Clark. For Juan Carlos, som i voksen alder har blitt en feiret forfatter, har en gang skildrer en ål i en av bøkene sine. Dermed organiserer Clark akvariet på hotellrommet som en overraskende og forholdsvis feilberegnet hyllest.

– Jeg tror alle vi kjenner alle en Clark, et av de menneskene som kun vil så inderlig vel, men som lider under en skrikende mangel på innsikt. Jeg moret meg veldig når jeg skrev om ham og alle de forferdelige ideene hans. For selvfølgelig husker ikke Clark at ålen i fisketanken i Juan Diegos bok er en forferdelig dyr som tar nattesøvnen fra hovedpersonen.

Ålen er ny, men samtidig så veldig «irvingsk». Og mange har lett etter utspringet for forfatterens umiskjennelige univers, befolket av foreldreløse barn, bjørner og prester og en etter hvert stor gruppe figurer som både har et svært aktivt og et svært forvirret seksualliv. For sistnevnte skikkelser kan vi legge til at jo nærmere de befinner seg det enkelte ville karakterisert som perversjoner, jo mer høres Irving ut som en kjærlig forelder når han skildrer dem. Den kjærlige tonen er også konstant gjennom all elendigheten han utsetter figurene sine for, sinnet er stort sett reservert den og dem som insisterer på retten til å definere det normale og akseptable.

Selv hevder han at fantasien næres av «å gå rundt med et evig what if? i bakhodet». Og selv om små deler av Irvings biografi og bibliografi sammenfaller, gjør store deler det åpenbart ikke. At Mysterieavenyens hovedperson Juan i likhet med sin forfatter John er en godt voksen, suksessrik forfatter som har undervist ved forfatterstudiet i Iowa, fremstår mest av alt som en lett irettesettelse av virkelighetssuget i litteraturen. For Irving lar Juan Diego mene mye om akkurat det, samt om kritikere, lesere og om skriving generelt i romanens siste del.  Selv svarer Irving stort sett med en variant av Juan Diegos erklæring om at «jeg skriver ikke om meg selv» når noen spør.

– Men angående ålen, man tar seg i å spekulere i hvilke kjærlighetserklæringer en ihuga Irving-fan kunne finne på å utsette forfatteren for. Nakenfallskjermhopp? Bjørnekostymer?

– Haha. Det jeg kan si er at det fantes en virkelig ål, på en gammel sjømatrestaurant på Oceans Avenue i Santa Monica. Min eldste sønn bodde der da døtrene hans var små, så hver gang jeg var i nabolaget tok jeg med meg jentene dit. Innerst i lokalet stod et hjørnebord, tett inntil et av de største akvariene jeg har sett. Det var dårlig opplyst, og så ut som det var bygget flere meter innover i veggen. Ting kom svømmende ut fra det grumsete vannet for så å bli borte igjen, og den aller mest uhyggelige skapningen var en enorm ål med stirrende øyne.

            – Har barnebarna dine noen gang tilgitt deg?

– Tuller du? De insisterte på å dra tilbake og sitte ved det samme hjørnebordet hver eneste gang. De elsket ventingen, å skremme seg selv og hverandre mens de lurte på når ålen skulle dukke opp fra mørket. Stedet i Santa Monica stengte forresten. Jeg lurer på hva de gjorde med ham etterpå?

Tålmodighetsarbeider

– Du spurte meg om drivstoff til å skrive. Jeg har aldri tenkt at jeg trenger drivstoff. Trangen til å konstruere historier, fortelle historier er konstant. Som å drømme om natten, det er ikke noe man bestemmer seg for å gjøre eller ikke. Når du først har begynt å forestille deg en karakter, når de vokser og blir mer sammensatte, da føles det ikke som noe du kan velge eller velge bort. Jeg jobber ekstremt sakte og lever med romanfigurene mine i årevis, mange av dem tettere enn med folk jeg kjenner. Og det er det som er vanlig for meg.

Irving anslår at han bruker minst fem år på å avslutte en fortelling. Han starter med slutten, ofte den siste setningen. Deretter tittelen. Så går han inn i en lang prosess der han samler informasjon, detaljer, handling, sørger for å vite mest mulig om figurene, omgivelsene og handlingen før han går i gang med selve skrivingen. Mange av ideene eksisterer parallelt, og blir liggende på vent i årevis hvis forfattere har en annen bok i skrivemaskinen.

– Jeg er utålmodig på alle områder i livet, bortsett fra når jeg skriver bøker, hevder han selv.

Veien frem til det som ble Mysterieavenyen var ekstra lang og strekker seg over mer enn tjue år. I utgangspunktet skulle historien om det foreldreløse søskenparet som levde et farefullt liv som del av en sirkustropp bli spillefilm. Sammen med regissør Martin Bell reiste Irving til India så tidlig som vinteren 1990 for å gjøre research til manuset. En liten del av turen ble 1994-romanen Sirkusbarn. Og grunnet et utall diverse årsaker, blant dem Indias filmbyråkrati, var Irving og Bell fortsatt på reise i 2014, denne gangen i Mexico. Der Irving med ett innså at det var en roman han jobbet med, ikke et manus.

– Det var en ekstremt lang prosess, selv for meg, sier Irving. Men hevder at han og Bell fortsatt sysler med planene om å lage film.

– Med så mange romanfigurer og ideer i hodet samtidig, er det ikke vanskelig å vite hvem som hører hjemme i hvilken fortelling eller hva du skal skrive først?

– Nei, det er veldig enkelt å skille dem fra hverandre. Alle romanfigurene mine er veldig tydelig forbundet med den boken de ender opp i. Og detaljene i bøkene mine, alt henger sammen med alt, og ville vært malplassert alle andre steder.

Men brevene hans får du aldri

Forfatteren skriver førsteutkastene sine på maskin, og sverger så langt det lar seg gjøre til analog korrespondanse.

– For det første fordi epostene mine sannsynligvis ville avgått med døden i et spamfilter fordi de er alt for lange. Men jeg foretrekker også brev foran epost, ikke fordi jeg savner postkontoret men fordi jeg savner nøyaktigheten de fleste la ned i et brev. Halvparten av tiden er eposter så kjapt skrevet og sendt avgårde at mottageren må skrive tilbake og spørre hva avsenderen faktisk mente.

– Jeg har lest at du lenge brevvekslet med Kurt Vonnegut og at du skriver brev med flere av dine forfatterkollegaer. Har du vært inne på tanken å følge Paul Auster og J.M. Coetzees eksempel og publisere noen av disse?

– Haha, nei overhodet ikke. En av tingene som har gjort at jeg har latt være å skrive dagbok er frykten for at noen en gang skal få den vanvittige ideen å publisere dem. Skjønt, jeg innser jo at jeg i brev til gode venner rett som det er skriver ting jeg muligens ville sensurert i en dagbok fordi noen kunne komme til å snuble over den den dagen jeg ikke lenger er der. Det gjør meg svært ukomfortabel at noen skal kunne finne på å publisere alt det jeg har skrevet utenfor bøkene mine, det som man visstnok kaller et forfatterarkiv. Hvorfor noen som helst skulle vært interessert i førsteutkast av mine bøker, hva jeg diskuterer med min redaktør eller forfatterkollegaer, begriper jeg ikke.

– Jeg så en gang en blurb på baksiden av Virginia Wolfes dagbøker, et utdrag fra en britisk avis som med stor autoritet fastslo at dette var «the best thing Wolfe ever wrote». Hvis stakkars Virginia fortsatt hadde vært i live og lest det er jeg sikker på at hun ville fylt steiner i lommen på regnjakken og hoppet i elven på nytt. Jeg har brukt så godt som hele livet mitt på å skrive romaner. Hvis noen mener at det såkalte forfatterarkivet mitt er mer interessant enn det jeg selv har valgt å gi ut, så har jeg gjort en dårlig jobb.

(Hovedfoto: Timothy Fader / NTB scanpix)