DEBUTANTSPALTE: Hans Petter Treider inviterer deg til syklubben "PMS", som tar opp store og små problemer med uanstendige mengder kaffe og waleskringle.
Hans Petter Treider (f. 1966) er tredje debutant ut i BOK365 sin ferske debutantspalte. Treider har jobbet 40 år som frilansjournalist, de siste årene for VG. Tidligere har han skrevet 13 faglitterære bøker. Selv om hans første forsøk på en roman som 12-åring ble refusert, og at diktene han selv skulle prøve seg på ikke gikk veien:
– Selv lokalavisene ville ikke ha dem.
Gikk det seg til etter hvert. Vaniljekrem, Sobril og pinnedyr er hans første roman.
Romanen handler om Lillemor Lasson, en nybakt pensjonist og tidligere bibliotekar. I avskjedsgave får hun en dagbok, og beskjed om å skrive sitt liv. Lillemor tar fatt på oppgaven med Knausgårdske ambisjoner. Mens hun har tusen planer for sin pensjonisttid, har ektemannen Carl én plan for sin; og det er å gjøre minst mulig. Med en sta mor på 93 år, barnebarn som svarer med enstavelsesord, og en sønn og svigerdatter med et turbulent ekteskap, blir Lillemors tilværelse ikke som planlagt. Det eneste fristedet hun har, er syklubben PMS – «Pikene med Synålene» – der små og store problemer løses over uanstendige mengder med kaffe og waleskringle.
Til jubel og latter
Ideen dukket opp for et par-tre år siden. Skriveøktene ble ofte få og korte som travelt opptatt journalist i VG, så ble det mørkt.
– Selv en helsejournalist kan møte veggen. Det gjorde jeg i fjor, og ble satt ut av spill i flere måneder. Da jeg kom meg på bena, sendte jeg det halvferdige manuset, og fikk dagen etter en jublende e-post fra forlagssjefen.
– Jeg møtte veggen med et brak i fjor, noe som resulterte i at jeg i høst debuterer i rosa innpakning, sier debutanten.
Treider håper leserne sitter igjen med store smil om munnen, og håper de har ledd og grått og nikket gjenkjennende.
– Det tyder da også tilbakemeldingene på. Boken har truffet en nerve, sier Treider som forteller at han har hatt stor glede av å skrive frem persongalleri og miljø.
Kanskje ikke rart, er hans store forbilde Kjell Aukrust. Aukrust skrivestil var preget av vittig humor, skarp satire og en dyp forståelse for menneskers natur. Dette kan vi også kjenne igjen i Treiders verk.
– Aukrust verden fascinerte meg enormt – og gjør det fremdeles. Jeg var så heldig å kjenne ham, og har mange muntre minner fra møtene våre – både hjemme hos ham på Midtåsen, og om bord i panserskipet «MS Reodor Elgen» som lå i Drøbak.
Nå gir Treider også ut bok, men sliter imidlertid med å kalle seg forfatter.
– Det er et stort og betydningsfullt ord.
– Jeg må be karakterene holde seg til det vi er blitt enige om
Som journalist i 40 år, har ingen skrivesperre senket seg over Treider, den er han ukjent med.
– Jeg hadde ikke overlevd i 40 år i pressen med skrivesperre i tide og utide. Jeg har det gøy og meningsfylt på kontoret, både når jeg skriver artikler og bøker.
Det beste skrivetipset han har fått, er å skrive bøker en selv ville hatt stor glede av å lese.
– Hvem som har fortalt meg det, er jeg ikke sikker på. Kanskje jeg har funnet på det selv?
Til spørsmål om «den vanskelige andreboka», svarer han at den allerede begynner å ta form.
– Den er en fortsettelse av den første. Jeg har det like morsomt av å skrive den. Den største utfordringen er at karakterene begynner å leve sine egne liv. Jeg må snelle dem inn, og be dem holde seg til det vi er blitt enige om. Jeg er så heldig å ha redaktøren Inger Rødseth, som har losett sin aldrende debutant gjennom et nytt og ukjent farvann på en forbilledlig måte.
– Er det noen debutromaner du personlig gleder deg til denne høsten?
– Stian Hjelvin Andersens roman En lykkelig familie. Den ligger klar på stuebordet.
