Motgift av ei bok

100-år i dag: Kjell Aukrust. (foto: Henriette Berg-Thomassen)

Humanisten, humoristen, kunstmaleren og lyrikeren, Kjell Aukrust er kun i slekt med Alf Prøysen når det gjelder å definere noe av grunnfjellet vi kan være stolte av i vår kulturarv. I dag skulle han fylt 100 år. Anders Heger har redigert ei praktbok av en antologi til årsdagen.

Nedslått, dyster og mørk, finner en seg plutselig humrende og leende. Hvem skulle trodd det?

I dag skulle det vært fest på det vakre Aukrustsenteret i Alvdal. Festen er selvsagt utsatt, men Anders Heger og Aukrusts forlag Cappelen Damm, er likevel ute med et praktverk av ei bok til hundreårsdagen for Kjell Aukrust sin fødsel. En antologi over mye av alt hva han (1920-2002) etterlot seg:

«Kjell Aukrusts verk er et overflødighetshorn av skaperglede. Den som skal velge i det, har både en velsignet lett og forbannet vanskelig oppgave», skriver redaktør Heger i innledningen.

Sjelden har en kost seg slik med ei bok til anmeldelse. Hadde jeg vært helseminister, ville jeg på dagen sørget for at det lå minst ett eksemplar hos fastleger og helseinstitusjoner over det ganske land. Dette er ren motgift til dysterheten, for ikke å si dystopien, som i dag plager oss.

Folkekjære Kjell Aukrust var en svært begavet maler. Kun 16 år gammel ble han opptatt ved Kunst- og håndverkskolen i Oslo, det på direkte ordre fra selveste Henrik Sørensen.


Kjell Aukrust og Anders Heger (red.):
Kjell Aukrusts verden

Antologi
Cappelen Damm
336 sider
Bokdesign: Ingeborg Ousland

Aukrust var ingen sarkastisk, eller ironisk, humorist. Det finnes intet ondsinnet eller umodent i hans fabuleringer rundt livet, men det barnlige, nysgjerrige og spørrende, det beholdt han livet ut. Heger skriver:

«Han var utålmodig, utforskende og undrende som unger flest. Men til forskjell fra andre, sluttet han aldri å være noe av det, selv etter at han grodde til. Livet gjennom skulle han beholde det nysgjerrige og lekende blikket på verden som barn har, og som gjør den ny og skinnende hver morgen.»

Kjell Aukrusts far var både stortingsmann og rektor ved Storsteigen Landbukskole i Alvdal, langt der oppe i Østerdalen. Boka åpner med ett av Kjells barndomsminner:

Far min brukte spaserstokk. Han tok lange steg når han
inspiserte årsavlingene på Storsteigen Landbruksskole.
Jeg var ofte med. Da sprang jeg etter og holdt ham i knivslira.
En dag skritta vi over turnipsåkrene på Statrøa.
Her fremkastet jeg følgende tankespinn i spørsmålsform:
– Du far, er det fali å skjæra tå seg hue?
– Ja, du kan da skjønne det!
– Ja men far, åffer er det fali å skjæra tå seg hue?
Da stoppet far min helt opp. Han så ned på meg og sa:
– Mor og jeg har ofte lurt litt på deg vi, Kjell.

Heger har utelatt Aukrust sitt betydelige virke som kunstmaler, men deler ellers forfatterskapet inn i tre hoveddeler: Den nostalgiske og selvbiografiske Alvdaltriologien – Simen (1958), Bror min (1960) og Bonden (1964), crazyhumoren i Flåklypa, og fortellingen om motpolene Solan og den stillferdig undrende Ludvig.

Til avisa Klassekampen forteller Anders Heger at salgssuksessen til barndomsfortellingene kom svært overraskende på både Aukrust selv og forlaget: – De syntes de tok hardt i da de trykte et førsteopplag på 5000 eksemplarer av Simen, men boka solgte til slutt 150 000.

Ikke vet vi hva førsteopplaget er på Kjell Aukrusts verden er, men det er å håpe at det blir å vise seg altfor lite. En annen ting å nevne er at dette virkelig er ei gavebok å fysisk holde i – til å legge på bordet å titte og ofte, bla i. En digital versjon vil aldri kunne gi deg den samme følelsen. Her er det på sin plass å takke bokdesigner Ingeborg Ousland som til fulle har bidratt til at boka er blitt så vakker og kontekstuell.

Skynd deg å få tak i ett eksemplar. Boka er både vitamininnsprøytning og motgift.

Så er det bare å glede seg til Sigmund Løvåsens store Aukrust-biografi som er varslet på Cappelen Damm til høsten.

ANDERS NERAAL

 

-- annonse --