Minneord om Leon Bodd

– De er altså siviløkonom, hva kan De?
– Ikke mye, men jeg lærer fort.
– Hva interesserer Dem?
– Natur og miljøvern. Menneskerettigheter.
– Vil De ha lønn, eller tittel?
Tittel.
– Da kan De møte her på kontoret klokken åtte i morgen tidlig.

Omtrent slik var det første, korte møtet med min nye sjef – advokat Leon Bodd, en desemberdag i 1986.

Jeg var blitt soussjef. Bodd hadde nettopp solgt sine finansselskaper i Bodd-gruppen til Bergen Bank. Nå satt han tilbake med en – den gang – betydelig gevinst. Og en helt tom etasje på Aker Brygge. Lokalene hadde han reservert til nye prosjekter. Bergen Bank hadde ikke vært så nøye på sikre seg karantenebestemmelser. Bodd var jo over 60 år gammel og banken hadde nok tenkt at han etter salget, ville trekke seg tilbake og nyte sitt otium. Men slikt lå ikke for Leon: – Jeg har annet å gjøre enn å gå rundt og måle gatene, brukte han rope om noen spurte om han ikke snart skulle trappe ned.

De påfølgende fem årene var vi aktivt med på å etablere bankkontor, meglerforretning, finansselskap og aksjefond. Det sydet i lokalene. Og ikke bare av finans. På et av kontorene satt aksjeselskapet Vålerenga. Bodd var en engasjert tilhenger av fotballklubben og vi hadde reddet økonomien ved å gjøre den første norske aksjeemisjonen for en idrettsklubb.

I et annet kontor satt Republikken Litauens konsulat. Bodd var selv generalkonsul og hadde slektsrøtter i landet. I tillegg startet Leon en landsomfattende aksjon for alle gjeldsofrene etter det sene åttitallets innstrammingspolitikk. Men mest handlet det om Partiet. Venstre måtte bygges opp etter partisplittelsen i kjølvannet av EU-avstemningen.

Ved valget i 1989 viste meningsmålingene, nesten like til valgdagen, betydelig oppslutning for Venstre. Leon og jeg hadde nesten sett for oss en karriere i Finansdepartementet. Slik gikk det dessverre ikke.

En morgen, ett par år senere, kom Bodd tidlig til kontoret: – Du ser sliten ut, sa jeg. – Ja, jeg har vært oppe nesten hele natten og snakket med James Baker. Russerne har stormet TV-tårnet i Vilnius! Følger du ikke med?  – Den amerikanske utenriksministeren? – Ja, James Baker. – Hvordan fikk du tak i ham? – Jeg ringte opplysningen. Vi hadde fått oppringning fra en radioamatør på Gotland, som fanget rapporter om den dramatiske situasjonen i Litauen, og som hadde fått en desperat forespørsel derfra om å videreformidle til Leon Bodd og dermed omverdenen hva russerne foretok seg.

Alle disse årene strømmet det både kjente og ukjente ansikter gjennom lokalene våre på Aker Brygge. Jeg husker flotte folk som Jan P. Syse, Knut Frydenlund, Mona Røkke, Egil Monn Iversen og Aud Schønemann. Kunstnere; malere og teaterfolk var det også mange av.

En av nyskapningene til Bodd var formuesforvaltning. Vi ble det første selskapet i landet med lisens til å handle aksjer i utlandet. Vi hadde gjentatte møter med toppledelsen i Norges Bank og hver gang vi kom til inngangen dempet betjeningen i resepsjonen lyset. Leon mente de sløste med strøm og han var ikke redd for å si i fra. I første omgang fikk vi lisens for utførsel av 20 millioner kroner til aksjehandel på London-børsen. Bodd var som alltid visjonær og så for seg en fremtidig forvaltning av inntekter fra den begynnende oljeformuen. Det er rart å tenke tilbake på disse skarve millionene, kontra dagens forvaltning av tusener milliarder.

Årene i arbeid med Leon kunne blitt en bok. Verken før eller senere har jeg møtt en mann med slikt et glødende engasjement for store som for små. Eldresaken, antirasisme, miljøvern og det mosaiske trossamfunn har jeg glemt å nevne.

Visst tok han plass, det må man, skal man få noe utrettet. Det er få forunt å skape like mye som Leon Bodd. Legg humor til hans enorme hjertevarme og kreativitet, så får du et bilde. Den første dagen jeg kom på jobb fikk jeg en lapp hvor Leon hadde skrevet tre gyldne regler for forretningsdrift. Disse forlangte han at jeg skulle lære utenat. Første regel: Vi skal ha det gøy. Andre regel: Vi skal ikke ha det så gøy at vi ikke tjener penger. Og tredje regel: Vi skal ikke ha det så gøy at vi ikke tjener penger! Mye interessant og givende kom med arbeidet for Bodd. Hadde vi gjort en god forretning, åpnet han døren og gløttet inn på mitt kontor: – Neraal, skal vi gå og feire med en fiskekake på Køltzow?

Jeg lyser fred over Leon Bodds minne. Tankene går til hans nære, spesielt til hans tre barn som han var så veldig glad i.

ANDERS NERAAL

124 Delinger