ANMELDT: Mens vi venter på returkampen Jagland – Stoltenberg lar vi historikeren Aage G. Sivertsens «Arbeiderpartiets maktspill» fra i høst varme oss opp.
Politiske biografier inneholder som regel noen doser maktkamp som en del av en større fortelling om hvordan han og hun gjorde sitt beste for land og folk og hadde partiets beste for øye. Snart får vi Thorbjørn Jaglands biografi i hyllene, og han skuffer om han ikke kommer med noe nytt om 36,9 og tar returoppgjøret med Jens Stoltenbergs Min historie fra 2016. Slik ivaretar Gros etterfølgere en gammel partitradisjon, der Gerhardsens ekstra-memoar Mennesker og poltikk (1978) delvis måtte leses som et tilsvar til Håkon Lies Slik jeg ser det (1975). De yngre ligger bare litt etter rundeskjemaet til partikjempene.
Mens vi venter på returkampen Jagland – Stoltenberg lar vi historikeren Aage G. Sivertsens Arbeiderpartiets maktspill fra i høst varme oss opp. Boka kom ut på Fønix forlag. Sivertsen er historiker og har 17 bøker med historisk og politisk innhold på samvittigheten.
Aage G. Sivertsen :
Arbeiderpartiets maktspill: Veien, sannheten og partiet
Fønix forlag
330 sider sider
Det er nok av skittentøy i Arbeiderpartiets historie, og den røde klessnoren i denne boka er maktkamper. Det er så visst ikke en eksklusiv sosialdemokratisk øvelse. Men personer og politikk har hatt nasjonal betydning i et parti som har sittet i regjering i 50 av 75 år etter 1945. Det norske Arbeiderparti var etterkrigstidens soundtrack. De fremste tillitsvalgte ble flittige memoarskrivere på sine eldre år. Lie, Gerhardsen, Bratteli, Brundtland og Reiulf Steen har solgt godt i bokhandlene.
For snilt, for sminket
Sivertsen ser på denne type litteratur med betydelig skepsis, de feier ting under teppet. Disse bøkene er iscenesettelse. Historiker-biografene kommer nærmere sannheten, får vi tro, men Sivertsen antyder at de under skrivingen kommer for nært sitt objekt. Selv en av de mest kritiske og anerkjente dokumentarister, Erling Borgen, får en hilsen om at han ikke var kritisk nok i sin TV-dokumentar Einar. Ikke ett ord der om et av de største maktovergrep i nyere norsk historie som landsfaderen personlig sto for, Harry Lindstrøm-saken. Om dette har Sivertsen skrevet til Borgen, ifølge en fotnote, og Borgen svarer at det ble diskutert, men utelatt ettersom det like før var sendt en egen TV-serie om Harry Lindstrøm, den med far og sønn Anker Ousdal som fortellere (de hadde vært naboer med Lindstrøm).
Det er her Sivertsen ikke vil legge noe imellom, og går til kildene med fornyet vilje til å rote i glørne. Vi skal visstnok få nytt stoff om maktkamper i Arbeiderpartiet, men forfatterens misjon synes mer å være å destillere politikk til ren maktkamp. Den som er noenlunde kjent med den sosialdemokratiske kanon vil ha lest om hendelsene Sivertsen henter fram. Ikke én gang, men mange ganger. Hvordan Johan Nygaardsvold ble utmanøvrert da han kom hjem etter krigsårene, hvem som snakket sammen under Gerhardsen, skyggen Jens Chr Hauge, Gro og Reiulf, det er norsk politiske historie alt sammen. Jagland og Stoltenberg, vi venter på mer.
Forfatteren av denne boken er en kresen språkbruker, og komplekse hendelser og handlinger blir effektivt formidlet over få sider. Den omvendte partihistorien i ett bind, om man vil.
Hva man vil se
Den som kjenner litteraturen får ingen nye fortellinger, om en ser bort fra et par bidrag fra Nordmøre, der Sivertsen er hjemmekjent. Viktige politiske hendelser må gjerne fortelles med nye perspektiver, men når man skarpstiller optikken, blir landskapet utydelig. Sivertsen pirker i Einar Gerhardsens gjøren noen få uker høsten 1940, der den seinere landsfaderen som nesten alle andre var vankelmodige i avveiningen mellom samarbeid med og motstand mot okkupasjonsmakten. Hos Sivertsen blir dette en alvorlig skavank, noe som ville hindret Gerhardsens politiske karriere i etterkrigstida hvis det var kjent i samtiden. Et helt annet og mer dekkende bilde får man ved å lese bokas kilde, Finn Olstads Gerhardsen-biografi (1999), i sin helhet. Gerhardsen var i gang med motstandsarbeid før omtrent noen annen, og med stor effektivitet. Professor og nestor i krigshistorie Ole Kristian Grimnes viser i sin samlede fremstilling av Norge under andre verdenskrig (2018) at ulike grupperinger i fagbevegelsen trakk i hver sin retning i det første okkupasjonsåret. Gerhardsen tilhørte dem som hadde fulgt regjeringen under felttoget og sto for en mer avvisende linje overfor tyskerne, skriver Grimnes. Så fulgte illegalt arbeid fra vinteren 1941, arrestasjon, konsentrasjonsleir i Tyskland og fangeopphold på Grini.
Emmen smak
Det er med en emmen smak at en ser boka bli omfavnet av Document.nos sjefsmogul Hans Rustad og propagandist Hans Geelmuyden som later som bokens mer spissede portretter er nytt, noe sensasjonelt. Geelmuyden fester seg ved at Martin Tranmæl trolig var homofil («visste du at»). Ja, det vet vi fra Bjørn Gunnar Olsens biografi Tranmæl og hans menn fra 1991. Skulle det hatt noen betydning utover at Tranmæl personlig måtte undertrykke sin legning? Sivertsen har ingen holdepunkter for at Tranmæls legning hadde betydning for politikk og virke, så hvorfor flette det inn i en fortelling om maktspill?
Svært ulike hendelser favnes av Sivertsens bok. I epilogen snubler vi over en kort setning om at maktkamp ikke alltid er et onde, se det. En kan vel knapt tenke seg at en organisasjon holdes sammen uten makt og autoritet. I machiavellisks tankegang anvendes makten enten man bygger det gode eller onde. I et maktvakuum er det ingen handlekraft. Flere av maktspillene i Arbeiderpartiet har handlet om finne døren for ledere som ikke skjønte at de burde finne den selv. I forbløffende grad har ledere ikke den selvinnsikten. Vi venter som sagt på Jaglands beretning.
KJELL SOLEM
