LUKE 19: Forfatteren skal feire jul sammen med familie i Bergen.
Bak luke 19 finner vi den prisvinnende forfatteren Lars Ramslie. Han skal feire jul med familie i Bergen.
Fjellet, geværet, vannet er hans siste roman på syv år, som sies å «vende tilbake til starten, til Biopsi». Biopsi er debutromanen til Ramslie, som han fikk Vesaas’ debutantpris for.
Ramslie forteller om hvordan forfatteren Ingvar Ambjørnsen skapte «rommet en sånn som meg kunne skrive i senere», og om den beste julegaven han noensinne har fått – en «storsinnet» handling av grandtanten. Han har også ønsket om å få «The Junky’s Christmas” fra William S. Burroughs “Interzone” på pensum og som ny norsk juletradisjon.
– Hvor tilbringer du jula i år?
– Det blir med familie i Bergen.
– Det blir ikke jul uten … hva?
– #Juleraseri. Jeg venter hvert år på at faren til Sven Bertil skal strekke ut fingeren og «Det var jo MIN tallrik».
–Hva har vært årets store leseopplevelse for deg?
– Ønsk meg heller god tur av Ingvar Ambjørnsen i samtale med Alf van der Hagen. Øyeblikket jeg plukket Jesus står i porten opp fra nattbordet, fjorten år gammel, satt der i rullestolen og leste mens faren min sov i sykehussengen ved siden av, er nok øyeblikket forfatteren i meg ble født.
– Ambjørnsen skapte det rommet en sånn som meg kunne skrive i senere. Det arbeidet han har gjort for å utvide norsk normalitetsbegrep, og legge grunnen for det vi om noen år kommer til å kalle «rusreformen», er enestående. Men også på helt egne litterære premisser.
– Hvilke tre bøker vil du gjerne gi bort i år?
– Det er uraust i et så godt, spennende og sterkt år som i år, men jeg insisterer: Tre mennesker kommer til å få Ønsk meg heller god tur. (Ok, to da: En av niesene mine er klar for Skaranger eller Alvarez nå tror jeg. Øyehaug til neste år).
– Beste julegaven du noensinne har fått?
– Grandtante Brynhild leste i en avisenquête 1999 at jeg skulle feire jula alene. Ringte meg opp sporenstreks uten å ta et nei for et nei, meldte avbud til stor familiesammenkomst i Sogn for å feire med meg. At hun også kjøpe inn akevitt, som avholdsmenneske og en med kongens fortjenestemedalje for arbeidet på psykiatrisk avdeling på Haukeland, vitner om storsinnet hennes.
– Hva spår du blir snakkisen i litteraturfeltet i 2023?
– Aner ikke. Hakke peiling. Jeg har hatt et godt år, har mer å være takknemlig for både fra gode og varme kollegaer, rause anmeldere, men står samtidig så langt ute i marginene at jeg måtte hatt lyttehorn som sjuende far i huset skulle jeg hørt hva folk der snakket om. Deretter noen til å oversette. Men KI har jo også en krok som meg sett inn i tanngarden til nå. You can run, but not hide.
– Hvis du kunne satt en bok på pensum i norske skoler i 2023, hvilken ville det vært?
– Jeg mener The Junky’s Christmas fra William S. Burrough Interzone både skulle vært pensum og ny norsk juletradisjon på NRK: Det ble laget en animert versjon i 1993 med teknikker ikke så ulikt Ivo Caprino, men med hip-hop på lydsporet som 83 år gamle Burroughs leste over. Sentimentalt og Dickensk for det tyvende århundre, men også et sånt mirakel du faktisk kan oppleve hvis du har befunnet deg i slike miljøer …
– Har du et nyttårsønske på vegne av Kultur-Norge?
– Mer penger, masse mer penger: Vi trenger harde pakker for å kunne lage de myke.
– Hvis du bare kunne velge én: Prøysen, Sissel, Donald, Sølvguttene eller Askepott?
– Jeg er en pluralist, og tenker at bare idioten vil gå inn i en symfoni og peke på trompetisten, den på pauker eller cello og si at «der er det, dét er symfonien, det han eller hun gjør nå er hva det handler om». Jeg velger helheten og samspillet mellom dem, eller ingenting.
