Frank Aarebrot er ikke blant oss lenger. Eller er det nettopp det han er?
De siste årene har Frank Aarebrot gjort suksess som forfatter, og vi er mange som har hatt glede av å lese om norsk historie og amerikanske presidenter mellom permer. Men før Franken ble forfatter hadde han et langt liv som forteller. Og han var en av de beste – lenge før TV2 kom til Bergen og før noen fant ut at historiene hans kunne samles i bokform.
Jeg er en av cirka 280 000 bergensere som kan skryte av å kjenne Franken. Men jeg har kjent ham lengre enn de fleste. Helt fra jeg i 1980, som ganske ung student, med lyserød tro på fremtiden og livet generelt, innfant meg på første forelesning i det relativt ferske faget Sammenlignende politikk på Universitetet i Bergen.
Inn i auditoriet på Sydneshaugen kom en svær og allerede sagnomsust mann med viltert skjegg og briller, skjorteflaket utenfor buksen og en taletrengthet som gikk utenpå de fleste andre bergensere, hvilket ikke ville si rent lite.
Frank Aarebrot var i begynnelsen av trettiårene og allerede i ferd med å bli en legende på universitetet. Samtlige studenter på SamPol innfant seg på forelesningene hans, men også en del andre, fra andre fag, kom for å høre på Franken.
Og han skuffet ikke. Det vil si: Han skuffet dem som trodde at forelesningene skulle vare i de annonserte to ganger femti minutter og håpet på en røyk i pausen.
Dessverre for dem var Franken så ivrig at han aldri ble ferdig. Når klokken ble ti på hel var han så godt i gang med en eller annen historie at han bare fortsatte. Til de røykesugnes skuffelse, men de flestes glede.
Slik lærte vi at «stemmer teller, men ressurser bestemmer» – «votes count, but resources decide». Det hadde Frank lært av sin guru, den store samfunnsforskeren Stein Rokkan, som akkurat hadde gått i graven da jeg kom til instituttet. Vi lærte om «Numerical Democrazy and Corporate Pluralism» og om de ulike fasene ved en vellykket nasjonsbygging, samt valgsystemene i Nederland, Belgia, Frankrike, Spania osv. osv. Og vi lærte om velgernes adferd, ikke minst. Det siste interesserte Mr. Aarebrot umåtelig mye. Og du verden så mye lærdom Franken dyttet i oss i løpet av et grunnfag og et mellomfag i hans nærvær.
Jeg husker ham gående frem og tilbake der oppe foran tavlen med så mye på hjertet at han måtte prate fort for få ut alt før noen sto og banket på auditoriedøren etter to stive timer uten pause.
En gang skulle han illustrere hvor viktig det var for «sentrum» å inkludere «periferien» når en nasjon skulle bygges. – Hvem er sentrum? brølte Frank så skarre-r’ene kunne høres i helt perifere bystrøk.
Vi så på læreren. – Ja det er meg, sa Frank. Så er det du – deg som er nærmest, fortsatte han og pekte på en av oss. Så kommer … eh … Paven, som er ganske langt borte. Og i andre enden av rekken er … ja … Nyerere, opplyste Aarebrot. Tanzanias president den gangen, Julius Nyerere, var den første personen «langt borte» som falt ham inn. – Meg – deg – Paven – Nyerere, gliste Franken og hadde illustrert det han ville.
Senere skulle han redde meg under en grusom muntlig eksamen med en sensor på krigsstien, og slikt glemmer man jo aldri. Etterpå var det ned på legendariske Wesselstuen for å feire eksamen med oss studenter resten av dagen, og slikt glemmer man jo heller ikke.
Da man begynte som journalist, og spesielt annethvert år kunne dra nytte av Franks fortellerglede før og etter valget, var det fint å ha sittet foran Aarebrots kateter. – Men du må ringe og vekke meg, ellers kommer jeg meg ikke opp, sa han når vi ville ha ham med i radioens morgensendinger. Og det stemte.
Så kom TV2 til Bergen og Franken ble rikssynser. Så utrolig takknemlige vi skal være for at at en riksdekkende tv-kanal kom og introduserte nye fagfolk utenfor Ring 3 i Oslo. Frank Aarebrot var en av dem som plantet periferien litt nærmere sentrum og gjorde landet vårt litt mindre. Derfor er det et helt land som sørger over den fortellerglade professoren disse dagene, men ikke uten et smil om munnen. Når vi minnes begeistrede Frank Aarebrot vil det alltid være med et glimt av humor bak sorgen.
Hvil i fred, Frank, du er på mange måter blant oss fremdeles. Og vi regner med at uansett hvor du er, så følger du med og passer på at alt går riktig for seg på mandag.
Meg – deg – Paven – Nyerere.
ATLE NIELSEN
(Foto: Utsnitt av omslaget på 200 år på 200 sider, Kagge Forlag 2014)
