Med slike venner …

BLODSBRØDRE: Ari Behn portrettert av Per Heimly. Boken får åpenbar merverdi av å være gjennomillustrert av Heimlys fotografier.

ANMELDT: Gammel selvmytologisering om igjen.

Av alle de assosierte medlemmene i den mye omtale vinklubben fra 1990-tallet, må fotografen Per Heimly være den som har stukket det bustete hodet sitt oftest frem i mediene.

Er det noe mer å fortelle om vennskapet mellom ham og Ari Behn nå? Etter det som føles som et firesifret antall avis- og magasinartikler, to TV-serier, podkast-intervjuer med hverandre («Suppology») og gud vet hva?

Det korte svaret på dette spørsmålet er: «Nei, ikke så mye». På den annen side: Behn, og i mindre grad Heimly, er folklore nå, og industriens jobb er å gå sin gang. Kanskje er det greit å ha disse gamle røverhistoriene samlet mellom to permer? Slik at de som skal forske på iscenesettelse og selvmytologisering i den pre-digitale tidsalderen i fremtiden, kan ha lett tilgang til dem.

Kunst- og bohemsvermeri

Blodsbror – Historien om Ari Behn og Per Heimly er, som tittelen mer enn antyder, ingen Behn-biografi, og heller ikke noe dedikert forsøk på å «forstå» mannen eller det mannen skapte. Det historien om et vennskap, fortalt i form av anekdoter.

«Ari var som Jack Kerouac, mens jeg spilte rollen som Kerouac gale venn fra boka On the Road», skriver Heimly på side 53. Det er en konsis oppsummering av hvordan jeg innbiller meg at både Ari Behn og Per Heimly oppfattet og oppfatter seg selv, spesielt i de unge dagene da kunst- og bohemsvermeriet deres var på sitt mest intense.

Dette svermeriet, dette gymnasiale ønsket om å gå Kristiania-bohemen i næringen, preger den første og friskeste delen av det som er en tredelt fortelling: Forelskelse, brudd, og forsoning.

Provinsielle stunts?


Per Heimly og Jo Johnsen :
Blodsbror – Historien om Ari Behn og Per Heimly

Sakprosa
Papermoon Publishing
448 sider

Mange var flinke til å feste på 1990-tallet, og «den nye vinen» var i tetsjiktet. Gudene skal vite at de omtalte seg selv i mer pompøse ordelag enn alle andre, og at de gamle fyllehistoriene deres har fått et langt liv.

Men ble «flaskene sprengt»? Strengt tatt ikke. Ble det skapt like mye kunst som det ble spaltemillimeter? Det ble vel ikke det. Disse ungene mennene var allerede på 1990-tallet vel så opptatt alt det som ikke har noe med kunsten å gjøre: De fine klærne, for eksempel, de kule vennene og kjendiseriet. Det noen vil kalle å leve sitt liv som en kunst-performance, vil andre se på som – i beste fall – provinsielle stunts. Stunts var også populært på 1990-tallet.

Også på grunn av dette, må Blodsbror – Historien om Ari Behn og Per Heimly sies å være melankolsk lesning.

Forsmådd diva

Boken inneholder et vell av anekdoter, mange av dem velkjente fra før. Det er ikke mange i Norge som ikke har fått med seg hvorfor Behn og Heimly var adskilte i syv år (Heimly solgte bilder av den kommende prinsesse-gemalen til Se og Hør, hvilket rimelig nok ble sett på som et grovt tillitsbrudd). Knapt mange flere som ikke har hørt om hvordan de møttes igjen på Aschehoug-hagefesten i 2003, hvorpå de gjenopptok vennskapet.

Deretter var de atter som erteris, skal vi tro Heimly. De lagde TV sammen, reiste sammen, var bestevenner. Det later ikke til at Heimly tilbrakte mye tid med prinsesse Märtha eller parets tre barn. Fotografen slet neppe ned de røde løperne i de kongelige gemakker.

Den tredje delen i boken er dels en altfor nitid rekonstruksjon av Behn og Heimlys reiser i TV-bransjens tjeneste (mye av dette stoffet synes resirkulert fra podkasten jeg nevnte innledningsvis), dels en genuint rystende fortelling om Behns mentale forfall i de siste to-tre årene av livet.

Når det gjelder reisene de gjorde sammen, avslører Heimly seg selv som en forsmådd diva. Livredd for å bli forbigått, snurt over å ikke bli ansett som like viktig som Behn, en drukkenbolt med hang til smålig surmuleri. Behn får av og til nok av ham, og det blir krangler. Vi får inntrykk av at Heimly fortjente kjeften han fikk, ikke minst etter han i et anfall av furting skjøt wasabi i øyet på forfatteren.

Hypokondriske trekk

Det eneste jeg ikke visste, eller sånn røffly kunne tenke meg til, av det som står i Blodsbror – Historien om Ari Behn og Per Heimly, er at Heimly mener at Behn hadde klare hypokondriske trekk og muligens en form for narkolepsi.

Han sovnet i alle fall ofte der han satt de siste årene. Det kan ha vært av alkoholinntaket, selvsagt, eller depresjon. Riktig ille er det å lese om turen til India, der Behn følte at han «hadde mistet identiteten sin, og gjentok igjen og igjen ‘Hvem er jeg? Hvem er jeg?’».

Både Heimly og kunstneren Unni Askeland, som i liket med poeten Bertrand Besigye blir intervjuet i mellom-kapitler, synes klare på at Behns depresjon skyldtes tung kjærlighetssorg: Hannens tap av mening når han blir løsrevet fra sin flokk.

Trist lesning

Heimly skriver videre at Behn trodde at bedøvelsesmiddelet Prokain hadde «rent ned bak øynene og inn i nakken hans». Han fikk vondt i hodet, ørene suste, han ble hyperfølsom mot lys og redd for å bli stengt inne i seg selv. Behandlingen med Prokain, skriver Heimly, gjorde Behn til en «hudløs person. Hvert støvfnugg var nok til å få ham til å rykke til».

Det er trist lesning. Ikke minst fordi det er grunn til å tro at det Heimly og Askeland sier, og mange andre har sagt, er sant: At Ari Behn, selv på sitt mest slitne, var en mann som fikk andre mennesker til å føle seg bra.

Kanskje er det dette Behn til syvende og sist vil bli husket for? Ikke som en lovende forfatter som fikk for mye av det han ønsket seg for tidlig, og tok de påfølgende nederlagene tungt. Men som én i en ikke alt for lang rekke av norske «livskunstnere» – rause «påfugler» som fikk andre til å føle seg bra? Det er langt fra en verdiløs arv, i så fall.

Blodsbror – Historien om Ari Behn og Per Heimly er enkelt og greit ført i penn av Jo Johnsen, til daglig kjent som rapperen Svartepetter, og får åpenbar merverdi av å være gjennom-illustrert av Heimlys fotografier.

De var gode til å posere, disse gutta.

MORTEN STÅLE NILSEN

 

188 Delinger