Med Persbrandt mot avgrunnen

Intet blir feid under teppet når Mikael Persbrandt og Carl-Johan Vallgren endevender et turbulent liv.

Selvbiografier kan være så mangt, men ytterst sjelden har de vært i nærheten av den historien Mikael Persbrandt serverer – ført i pennen av Carl-Johan Vallgren.

Boken er titulert med hovedpersonens navn påhengt Sånn jeg husker det. Det er en undertittel det kunne være betimelig å klistre på de fleste selvbiografier, særlig der hovedpersonen er i sving med sminkekost og selektiv hukommelse. Så er ei tilfelle med Persbrandt. Her er det brutal ærlighet fra første til siste side. Undertittelen henspiller vel mer på hva Mikael faktisk evner å huske fra heller tåkelagte etapper av livet.


Carl-Johan Vallgren:
MIKAEL PERSBRANDT – Sånn jeg husker det

Sakprosa
Gyldendal
464 sider
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Lufter ut

Mikael Persbrandt er blitt behørig feiret for sine mange rolletolkninger, blant annet som kritikerrost mannlig hovedrolleinnehaver i Hevnen og «allemannseie» som Gunvald i Beck. Men vel så fremtredende i Persbrandts fortelling er endeløse rangler, dop, fornedring og ymse fandenskap, som i boken nærmest står på skuldrene til hverandre. Med alt som er i vente på de neste 400 sidene, er det kanskje på sin plass at fortellingen begynner med et streif av solskinn, en innledende sekvens i nåtid som beroliger leseren med at «se, det er bedre nå». Når Persbrandt forteller sin historie har han vært rusfri i tusen dager. Han har tatt med sønnen Igor til Nepal og betrakter niåringen sovende i sengen, mens han selv tenker tilbake.

Angrer han på alt som har skjedd og gått skeis i livet? Egentlig ikke, for anger er bortkastet og reparerer likevel intet. Det viktigste er hva som skjer videre, er Persbrandts filosofi. Skjønt, et behov for å rydde opp og lufte ut synes å ha vært en viktig driver i dette bokprosjektet.

«Feig og fraværende»

Etter den innledende nå-sekvensen starter fortellingen fra begynnelsen, med løsrevne fragmenter av Persbrandts minner fra oppveksten. Sanseinntrykk, lukter og småepisoder, som farer forbi uten at leseren egentlig får ro og fordypning. Muligens blir det slik fordi Persbrandt ikke husker så mye mer av betydning, eller ikke vil huske, eller at han ønsker å vekte sin livshistorie på den måten. Men det gis nok brikker til å pusle sammen et bilde av et stamtre med mange morkne grener og visne løv: Alkoholisme, en fraværende pappa, en ung og rotløs mor.

 

PARHESTER: Vallgren og Persbrandt (foto: Gyldendal)

 

Ofte trenger man heller ikke pusle særlig, der hvor Persbrandt leverer sine mer ufiltrerte karakteristikker. Når han beskriver sin far er mangellappen såpass omfattende at det ikke lett lar seg fikse til neste EU-kontroll: «Jeg liker ikke å si det, men fattern er unnvikende, feig, fraværende, tiltaksløs, lat og følelseskald.» Eller når han beskriver familiebildet av de fire generasjoner Persbrandt – av sønnen Igor, ham selv, faren og farfaren: «Hundre års ensomhet pleier jeg å tenke når jeg ser på bildet. All denne følelsesmessige apatien. All den jævla dritten som går i arv, forbannelsen som må brytes en gang». (En forbannelse som nå kanskje brytes, etter at Persbrandt – ved hjelp av sin livsledsager gjennom mange år, Sanna Lundell – har sirklet inn en bipolar lidelse og fått behandling deretter.)

Orkestrert sammenbrudd

Så begynner historiene å sette seg. Med en velskrevet sekvens fra en USA-tur i ungdommen, med svingen innom balletten og veien inn i skuespilleryrket, om livet på innsiden av Dramatens vegger og om tilnærmingen til de ulike teaterstykkene.

Men først og fremst handler dette om Mikael Persbrandts berg- og dalbane av et liv. Mikael Persbrandt elsker sterkt – enten det er snakk om hans nærmeste eller kjærligheten til teaterscenen. Men store høyder avløses av de dypeste daler. En av oppturene, møtet med Ulf Lundells datter Sanna, skal bli fulgt av den første av mange store nedturer, i 2005. Og det er ikke til å nekte for at det er i disse sekvensene Persbrandt og Vallgren virkelig er i flytsonen, med en voldsom intensitet og driv. Brutalt god er beskrivelsen av hvordan Mikael Persbrandt orkestrerer sammenbruddet i forholdet til Maria Bonnevie – hvor alt bygger seg opp til den nattlige telefonsamtalen med henne, hvor han etter lang tids visshet til slutt er tvunget til å fortelle henne at han venter barn med Sanna Lundell: «Jeg var en bøddel og det var kjærligheten vår jeg drepte.»

Mental smeltedigel

Så tårner det seg opp – han opplever sitt livs verste høst. Sterkt jobbpress med Beck-innspilling på dagtid, og på scenen i Frøken Julie på kveldstid – med Maria Bonnevie som motspiller. Hele tiden intenst jaget av pressen. I slutten av november strander alt: Maria har pakket sakene sine på Ingerø. Ute på byen snorter Persbrandt kokain fra dolokket på herretoalettet og pisser på folk i køen til restaurant Kvarnen. Det er andre som bevitner opptrinn som dette, Persbrandts eget minne er så godt som tomt: «Jeg har ingen anelse om jeg brølte: ‘Jeg er verdens største snorter!’ Eller om jeg prøvde å kysse vilt fremmede kvinner og kalte andre for fitter eller horer, eller om jeg prøvde å starte slagsmål. Det er mulig at det stemmer. Hvordan skal jeg vite det? Jeg befant meg i en mental smeltedigel.»

Utbrent og sykmeldt går Persbrandt i hi på Ingerø, legger seg ned på gulvet på det store orientalske teppet på kjøkkenet og gråter seg tom for tårer.

Som leser føler man intensiteten, desperasjonen og det brutale fallet på kroppen.

Bunnløst

Det er lengre perioder med harmoni, men de dype dalene blir stadig dypere: «Når jeg falt, var det egentlig bare én ting jeg ville … å nå enda dypere, ned til bunnen, til psykosen, den som kommer når man har vært våken i seks, sju døgn … Bunnen ble hele tiden dradd bort for meg; det var hele tiden en ny bunn under den forrige.»

Apropos bunnløst: Din egen verste familiejul vil sannsynligvis – og forhåpentligvis – blekne i forhold til marerittscenen Persbrandt beskriver i boken: Hans egen mor står med et samuraisverd ved juletreet og hogger det til pinneved. Når hun er ferdig med det, går hun løs på julepresangene etter tur, barnas inkludert – alt for å bevise at hun står på sønnen side i en stadig mer anspent situasjon. Man kan forstå at Sanna tok med familien og fortsatte julefeiringen et annet sted.

Når man tror Persbrandt endelig har klart å jobbe seg opp til overflaten, venter nye nedturer. I 2013 det starter det store fallet mot bunnen, med to års mørke. 2014 snurrer forbi, uten at Persbrandt enser verken familiebursdager, påske eller julefeiring. Alt ender i det nær sagt nødvendige bunnpunktet for at de endelige store grepene kan tas for å berge liv og relasjoner.

Nødrop gjennom brevsprekken

Selv om Persbrandts beretning har flere dype daler, er den også paret med noen doser av humor. Som når han og Sanna har oppkalt de to robotgressklipperne etter sine fraværende fedre. Og ikke minst i den tragikomiske episoden hvor Persbrandt gjør et desperat forsøk på å vinne tilbake Maria Bonnevie. En hulkende, spritdrikkende og røykende Persbrandt på utsiden og Fredrik Skavlan sittende på innsiden, har en lengre samtale gjennom brevsprekken i inngangsdøren til Bonnevies leilighet.

Selv om det der og da sikkert var et alt annet en morsomt punktum for havarert kjærlighet for de involverte, er det glitrende historiefortelling i dag.

Å føre Mikael Persbrandt sammen med en skjønnlitterær tungvekter som Carl-Johan Vallgren (Den vidunderlige kjærlighetens historie) som ghostwriter har vært et mestergrep. Mye fra romanens verktøykasse er anvendbart når man skal gi liv til Persbrandts historie. Vallgren klarer på utmerket vis å videreformidle en karusell av akselererende «galskap» og et fotfeste som forsvinner, og sørger for at dette blir en av de bedre biografiene som er utkommet i Norden de senere årene.

 

VEBJØRN ROGNE

 

 

-- annonse --