Med harpun, fra gummibåt, midt på dagen

Bok365 får tak i Lenth knappe timer etter han har ferdigstilt manuset til sin høstaktuelle Kongen av Lofoten (Kagge). Boken, som er den femte i serien om Rino Gulliksen og Leo Vangen, har han jobbet med i over tre år.

Faktisk helt siden forrige bok, Norske tilstander, ble lansert, den skjebnesvangre datoen 14. mars 2020.

– Snakk om timing. Alt ble avlyst, alt stengte ned – selv bokhandlerne. Det føltes litt tungt å begynne på en ny bok.

– Så du ønsker å ta igjen lanseringsfeiringen nå?

– Jeg skal ta igjen alt det tapte. Dette bokprosjektet er ren hevn – også tematisk, sier Lenth.

– Vi stod liksom for fornuften

Kongen av Lofoten plukker opp tråden fra Norske tilstander. Rino Gulliksen har stukket nordover etter hendelsene rundt vindmølleparken på Stadt, og har slått seg ned i Lofoten, hvor han livnærer seg som skreifisker.

Samtidig har Leo Vangen blitt far, litt ufrivillig og uventet, med Anita Fostervold. Hun har tatt med barnet til Lofoten, og Leo er ofte på besøk.

Men hvem er så Kongen av Lofoten?

– Kongen av Lofoten referer til Frank Guttormsen, en skikkelig storkar i Svolvær, både på lovlig og ulovlig vis. Rino oppdager at Guttormsen, i tillegg til å drive med lovlig vågehvalfangst, også lar rikinger fra hele verden harpunere spermhvaler med håndholdt harpun fra gummibåt. Dette bestemmer Rino seg for å stanse – med håp om å også klare å stikke kjepper i hjulene på norsk hvalfangst generelt.

Lenth forteller at det var morsomt å dykke ned i hvalfangst-tematikken:

– Det var jo den miljøsaken som fikk mest oppmerksomhet på åtti- og nittitallet. Det var helt Texas, Greenpeace og Sea Shepherd senket hvalskuter over en lav sko, det var full krig mellom aktivistene og hvalfangerne. Bakgrunnen for bråket var at Norge, som eneste land, nektet å underskrive på avtalen om å forby hvalfangst. Men Norge som nasjon var skikkelig stolte av at vi, med Gro Harlem Brundtland i spissen, stod opp mot de hysteriske hvalelskerne fra Amerika. Vi stod liksom for fornuften, for dette handlet om tradisjon og kystliv, sier Lenth.

Greenpeace og Paul Watson ble til slutt lei – men norsk hvalfangst har fortsatt hele veien frem til i dag. Lenth påpeker den norske dobbeltmoralen bak næringen:

– Hovedargumentet for å fortsette med fangst av våge hval er jo at det er en levedyktig og bærekraftig bestand. Det finnes jo hundre tusen av den hvalen, og det at Norge dreper 600 til 800 stykker i året har ikke noe å si i det store bildet. Men det man glemmer, er at den eneste grunnen til at vågehvalbestanden er så sunn, er at alle andre land respekterer forbudet og ikke dreper dem. Hvis alle hadde tenkt som Norge, ville vågehvalen vært utryddet for lengst.

– Jeg klasker til og overdriver

Lenths bøker er kjent for å rette søkelyset mot ulike samfunnspolitiske tema. Fra vindmøller til lakseoppdrett via ulv, og nå hvalfangst. Samfunnskritikken stammer fra en livslang irritasjon:

– Det er vel en slags irritasjon jeg har hatt hele livet, over at Norge slår seg på brystet og tenker at vi er best i alt, ikke minst på miljøvern. Men det er vi selvsagt ikke. Vi har levd i Norges storhetstid fra sekstitallet fram til i dag, vi tenker at det er naturlig, at vi har fortjent det, men vi må ikke ta det som en selvfølge hvor latterlig heldige vi har vært, sier Lenth, og legger raskt til:

– Det er fort gjort å bli en grinete, gammel gubbe når man dykker ned i disse ulike miljøtemaene – men det finnes ikke noe tristere enn sinte, gamle menn. Derfor prøver jeg å gjøre det på en leken, morsom og uhøytidelig måte. Konfliktene er jo ofte ganske komiske, og folk er så skråsikre og selvrettferdige. Målet er jo at det alltid skal være en realisme i bunn av fortellingene, men jeg klasker til og overdriver. Noen tenker sikkert at det blir veldig karikert, men jeg elsker karikert hvis det gjøres på den riktige måten.

Hamsun, Moby Dick og Fargo

– Moby Dick ligger under og murrer hele veien i Kongen av Lofoten. Jeg bruker den romanen som et bakteppe for min hevnhistorie, og jeg har min egen Kaptein Ahab og hvite hval, sier Lenth, og legger til at også den militante miljøverneren Rino er besatt av romanen – og har lest den hele åtte ganger.

Forlaget derimot benytter seg av en annen litterær skikkelse i sitt innsalg av boken; De referer til Frank Guttormsen som «vår tids Mack» – et nikk til Hamsuns Benoni og Rosa, hvor vi møter handelsmannen.

– Mack er jo væreier i nesten samme område som Frank Guttormsen. Det er flere likheter mellom de to karakterene, sier Lenth. – Guttormsen er en slags Mack fra helvete.

– Så «Kongen av Lofoten» er en hamsunsk og moderne «Moby Dick»?

– Hehe. Man må jo sikte høyt. Nå skal det sies at jeg tuller litt mer enn Hamsun. Men Melville er faktisk forbausende morsom. Moby Dick er jo en helt sjuk bok. Jeg tenker at det er en gal manns verk. Pompøs og antikvarisk i språk og tone, en mystisk blanding av fakta og fiksjon. Selv i 1850 må de ha tenkt at dette var snåle og gammeldagse greier, og den solgte jo heller ingenting da den kom ut.

Men Lenth har også latt seg inspirere av mer moderne historiefortellergrep. I starten av romanen blir leseren nemlig møtt med beskjeden om at fortellingen i Kongen av Lofoten er basert på en sann historie.

– Er den det?

– Kanskje? Det er noe jeg rappet fra filmen «Fargo». Alt man driver med, er jo en blanding av realisme og fantasi.

Med harpun, fra gummibåt, midt på dagen

– Det er ikke ofte man leser sine egne bøker, men her forleden leste jeg inn den første boka i serien, Den norske pasienten, på lydbok. Det var interessant, for den var mye mer vitsete enn de senere

bøkene, som er preget av et større alvor. Dette kommer nok av at jeg er mest i hodet på Leo Vangen, og han er på et stadig mørkere sted. Det setter tonen.

– Med tanke på at du satt punktum for romanen for knappe timer siden, er det kanskje for tidlig å spørre om du planlegger noen flere bøker om Leo og Rino?

– Akkurat nå føler jeg det blir en stund til, sier Lenth, og ler. – Men ingenting er umulig.

– Det mangler kanskje ikke på norske skyggesider å skrive om?

– Nei, det er tusen ting å ta tak i rundt det grønne skiftet og Norge som oljenasjon. Men det morsomste er å finne frem til de sjuke, særnorske tingene, som fiskeoppdrett og ulvedebatten. Jeg prøver å finne noe som ikke er skrevet om før. Og i Kongen av Lofoten er det jo hvalfangsten som er det spesielle, originale og morsomme. Resten er en klassisk historie om hevntanker og hva det kan føre til.

– Hva kan leserne glede seg mest til i den nye romanen din?

– Det må være skildringen av spermhvaljakt fra gummibåt med håndholdt harpun fra 1870, sier Lenth, som selv er ivrig fluefisker og er aktuell med ny NRK-serie om nettopp fiske, i kompaniskap med Bård Tufte Johansen; «Jakten på monsterkveita».

– Frister det å gå over til havfiske, etter å ha gjort så mye research på hvalfangst og tilbragt mye tid i Lofoten?

– Fremover blir det bare havfiske, med harpun, fra gummibåt, midt på dagen. Det var faktisk det jeg vurderte å kalle denne romanen, avslutter Lenth.

Intervjuet med Lars Lenth stod først på trykk i Bok365 Magasinet nr. 3/2023, «Hvem velger bøkene?»

Trykk her for å abonnere på Bok365 Magasinet.