Med Harald i østerled

Positiv: Jan Ove Ekeberg. Foto: Julie Pike

Jan Ove Ekebergs "Djevelens rytter" er en helt ålreit historisk roman, men når ikke samme høyder som forgjengeren. 

 

Djevelens rytter er bok to i Jan Ove Ekebergs planlagte serie om den siste vikingkongen Harald Hardråde og hans eventyrlige liv. I første bok vokste Harald opp og sloss ved sin bror Olavs side i slaget på Stiklestad. Etter nederlaget og brorens død måtte han som potensielt kongsemne rømme landet.

Ved begynnelsen av Djevelens rytter har Harald derfor søkt tilflukt i Rus, det store landet i øst, der han er blitt en av lederne i den mektige fyrst Jaroslavs hær. Og ikke bare det: Han er forelsket i fyrstens datter, Ellisiv, eller Jelisaveta, som hun heter på det lokale språket. Og følelsene er visst gjensidige.

Men selv om Harald hjelper Jaroslav til store seire på slagmarken, er det ikke nok til å få fyrstens datter. Han må ut og vinne seg et navn, og det gjøres best ved det keiserlige hoff i Konstantinopel (av vikingene kalt Miklagard).

Konstantinopel/Miklagard er verdens største og mektigste by på 1000-tallet, og noe av det keiseren bygger sin makt på er en hær av leiesoldater fra nord.

Jan Ove Ekeberg:
Djevelens rytter
Roman
Gyldendal
335 sider

Så mot Miklagard bærer det, men først er Harald innom rytterfolket khazarene, «Djevelens ryttere», og der møter han Kitai, en ung kvinnelig kriger han deler både skjebne og seng med.

Og før de kommer til keiserens by skal Harald og Kitai gjennom en bråte slag, slåsskamper på liv og død og ufattelig brutalitet, også fra folk man skulle tro sto dem nær.

Så det blir mye slåssing. Altfor mye, egentlig. Og Harald forblir en ganske endimensjonal slåsskjempe i denne boken. Han har et mål, ok, og han begynner å skjønne at det ligger et kongedømme som kan bli hans der hjemme i Norge. Men tegningen av hovedperson Harald Sigurdsson er svakere i denne boken enn i den første, etter denne lesers mening.

Krigens læregutt gikk Harald gjennom en utvikling, ikke bare fra gutt til mann, men også når det gjaldt forståelse av verden rundt og hans rolle i den. Med kristningen av Norge som bakteppe, vokste Harald opp som «den siste viking», og scenene mellom Harald og broren, resten av familien og ikke minst læremesteren Rane Kongsfostre, var sterk lesning. Likedan var slagscenene fra Stiklestad, og flere av karakterene (Tore Hund, Kalv Arnesson og kong Olav selv), praktfullt skildret.

I Djevelens rytter er Harald blitt en voksen kriger, og stort sett opptatt av å slåss og å skaffe seg et navn. Det går ut over de fleste som får med ham å gjøre. Han har ikke vært lenge borte fra Jelisaveta før han ligger med Kitai, og han forråder tilsynelatende lett sine landsmenn fra nord når det er mest hensiktsmessig.

Slike handlinger kunne jo i utgangspunktet gjort karakteren mer interessant, men han mister dessverre sjarmen på veien.

Likedan med flere av bipersonene. Venderen Pritbor er ett eksempel. Han er besatt av hevn fra første til siste side, men hevnen skal komme på «riktig» måte. Etter hvert blir også han ganske forutsigbar og dessverre litt kjedelig.

Men altså: Djevelens rytter er en høyst lesverdig roman, med masse action og eventyr. Denne leser får stadige assosiasjoner til Conn Igguldens bøker om Djengis Khan, som også er spennende, blodige og brutale, og også bygget på historiske hendelser og virkelige personer fra et par århundrer senere. Igguldens historiske romaner er verdenssuksesser, så disse assosiasjonene er ikke negative.

Jan Ove Ekeberg la listen høyt da han gikk i gang med Den siste vikingkongen. Han gikk likevel over med god margin i første forsøk. Ved neste korsvei klarer han dessverre ikke samme høyde. Men det kommer heldigvis flere stevner. Harald Hardrådes eventyrlige liv har bare så vidt begynt. Neste bok forteller trolig om livet hans som leiesoldat i Konstantinopel. Og det er ennå lenge til han skal dø ved Stamford Bridge i det siste norske forsøket på å erobre England. Fortsettelsen kan fint nå nye høyder.

 

ATLE NIELSEN

 

 

-- annonse --