– Man blir aldri vant til å utgi en roman

MEST ETTERSPURT AKKURAT NÅ: Linn Ullmann (foto: Kristin Svanæs-Soot)

For andre uke på rad ligger Linn Ullmanns «Jente, 1983» på toppen av bestselgerlisten.

– Jeg skal bare få på meg ei lue og komme meg ut i det fine dagslyset, så kan vi snakke mens jeg går, sier Linn Ullmann – som har fått en hyggelig beskjed denne dagen. Romanen hennes troner for andre uke på rad øverst på Boklista for skjønnlitteratur.

(foto: Kristin Svanæs-Soot)

– Jeg er lettet fordi den er blitt så godt tatt imot. Man blir aldri vant til å utgi en roman, jeg er like uforberedt på dette hver gang, sier Ullmann til NTB. Og bruker dermed et ord som skal komme til å melde seg flere ganger i løpet av intervjuet.

Det er nemlig det uforberedte mennesket, som befinner seg i avgjørende øyeblikk uten selv å ane det, som kanskje er en av de rødeste trådene i forfatterskapet hennes – som nå teller sju romaner.

– Ja, ofte skriver jeg om mennesker som befinner seg i noe livsomveltende, om overganger i livet som kommer uten at man er det minste forberedt, utdyper hun.

– Følte på raseriet

Ikke bare opplever Linn Ullmann at den ferske boken hennes er etterspurt av leserne. Hun kan også glede seg over at anmelderne trykker Jente, 1983 svært så inderlig til sitt bryst. Selv har forfatteren fortalt i intervjuer at denne historien har ligget og ulmet i lang, lang tid, men at den har vært vanskelig å nærme seg litterært av flere grunner.

Linn Ullmann

Debuterte i 1998 med Før du sovner og har utgitt sju romaner. Ullmann har mottatt en rekke priser, blant annet Gullpennen for sitt journalistiske virke og Amalie Skram-prisen og Doblougprisen for sitt samlede forfatterskap. For De urolige, som utkom i Norge i 2015, fikk hun P2-lytternes romanpris og ble nominert til Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris. Jente, 1983 er nominert til P2-lytternes romanpris og rettighetene er allerede solgt til Tyskland, Sverige og Danmark.

– Jeg har lenge villet skrive om det jeg opplevde i Paris som 16-åring, og jeg har også skrevet om det før, i De urolige. Men da skrev jeg kort om det, over noen ganske få sider.

Hendelsene hun referer til er som følger: Den 16-årige Linn Ullmann ble oppdaget i en heis og reiste til Paris for å prøve seg på en karriere foran kameraet. Der ventet en 44-år gammel fotograf på henne.

– Jeg har vært sint på den jenta, følt på et raseri. Men med årene har raseriet avtatt, og som mor til to har jeg jo levd tett på andre 16-åringer, og etter hvert har jeg kanskje kunnet betrakte den unge jenta jeg var med ett nytt og mer åpent blikk.

(foto: Kristin Svanæs-Soot)

Det var også en annen ting som gjorde at Ullmann slet med å finne en litterær form som passet denne historien.

– Hukommelsen er en ekstremt lite troverdig samarbeidspartner, også de helt skjellsettende opplevelsene husker vi stort sett bare som glimt. Men så forsto jeg dette: I glemselen ligger det uendelige muligheter for en forfatter, man kan rett og slett se den som et verktøy – for forestillingsevnen, fantasien.

Var nysgjerrig

Ullmann har ikke selv tenkt på «Jente, 1983» som et oppgjør med den beintøffe bransjen som møtte henne i Paris og New York.

Men man kan saktens spørre seg: Var tiden moden nå til å skildre den pur unge jentas møte med en rå og nokså mannfolkstyrt industri? Hadde Metoo-kampanjen beredt grunnen for «Jente, 1983»?

– Metoo har vært kjempeviktig i de aller fleste bransjer og situasjoner, vi har måttet lære oss å lytte til flere stemmer og snakker nå mer åpent om hva som er greit og mindre greit å gjøre mot hverandre. Men jeg må innrømme at da jeg begynte arbeidet med denne romanen var det ikke først og fremst metoo jeg tenkte på. Det var nysgjerrighet som var utgangspunktet mitt, sier Ullmann.

For fra å være rasende på sitt 16-årige jeg, havnet Ullmann etter hvert på et mer undrende sted. Hvem var denne ungjenta, og hva drev henne – med slik kraft?

Ikke Rødhette og Ulven

Den som tror Ullman har beskrevet et offer med «Jente, 1983» må nok tenke mer nyansert om saken.

(foto: Kristin Svanæs-Soot)

– Hun er ei jente som befinner seg i et veikryss mellom barn og voksen. Begjæret og trassen hennes er det som driver handlingen videre, hun er slett ikke viljeløs. Men den unge kvinnen i romanen vet ikke hvor farlig verden kan være, og hun mangler også et språk som kan sette ord på det hun erfarer.

– Hun nyter kanskje blikkene mennene sender henne, men så mister hun kontrollen. Hun går seg vill på mer enn en måte – og føler seg maktesløs, fortsetter forfatteren. Og ser at flere av bøkene hennes handler om nettopp forholdet mellom makt og avmakt.

– Men jeg ser det ikke som en Rødhette og Ulven-fortelling, det er en fortelling som har flere likheter med eventyret om Kvitebjørn kong Valemon, mener forfattere – og sier avslutningsvis:

– I det eventyret møter vi ei jente som frivillig blir med den store, hvite bjørnen. Her får vi høre om ei jente som drives av begjær og lengsler og som ikke er snauere enn at hun studerer prinsen i smug, mens han sover.

 

 

0 Delinger