Maja Lunde fikk ideen til roman etter midtlivskrise: – Mitt forsøk på å ta døden litt tilbake

Det var i 2015, da hennes første voksenroman Bienes historie var i ferd med å ta helt av.

– Det gjorde at livet mitt endret seg over natten. Jeg ble 40 år omtrent samtidig med at romanen kom ut. Alle jubileer, alle runde dager, er noe man kjenner på. Før pleide jeg å elske bursdager. Det har jeg ikke gjort siden jeg fylte 40. Nå betyr de ikke så mye for meg lenger, sier Lunde og forteller at hun reflekterte mye over det å være midtveis i livet.

– Særlig når livet mitt ble så annerledes enn før, så jeg så det litt utenfra – mer enn jeg hadde gjort før. Dødsangst er et stort og pretensiøst ord, kanskje det mer var en dødserkjennelse jeg hadde for første gang den høsten. Det var tanker som surret og gikk i bakhodet.

Da kom ideen til en ny bok – hvor hun rett og slett stoppet tiden for menneskene. Den kom «inn fra siden», slik Lunde sier at ideer gjerne gjør, da hun hadde kjørt seg bort på en mørk landevei etter et lanseringsarrangement. På bilradioen var det et program om døden.

– Tenk om man ikke kunne dø? Dagen etter satte jeg meg ned og begynte å skrive.

Resultatet ble «Lukkertid», beskrevet av forlaget som «en fengslende og leken fortelling om å ha uendelig med tid». For hvis døden forsvinner – hvem er vi da?

Premissen for boken er hvordan menneskenes tid stanser «en alminnelig tirsdag i juni».

Første anelse får leseren når Ellen som jobber i begravelsesbyrå noterer seg at det helt uventet ikke har dødd et eneste menneske på flere dager. Så har fotografen Jennys dødelige kreftsvulst helt sluttet å vokse, noe legene ikke begriper.

Ingen føder barn, de vokser ikke som de skal inni magene heller. Når det som kalles «underdødelighet» begynner å bli merkbart og få omtale – stryker gamle Otto seg over skjeggstubbene og innser at det er to uker siden han barberte seg. Han burde hatt fullskjegg.

Menneskenes kropper har stanset, mens tiden går i naturen rundt dem. «Vi er kastet ut av den. Og på utsiden sitter vi naglet fast i en tilstand av ikke-død og ikke-vekst, en stillstand, en slags evighet», skriver Lunde i boken – som utkommer først i disse dager.

For samtidig som ideen kom til henne for åtte år siden hadde Maja Lunde også planene klare for kvartetten som «Bienes historie» er starten på. Bok nummer to, «Blå», sto og banket på døren.

– Jeg bestemte meg for å gjøre ferdig kvartetten først.

I fjor høst var det endelig tid for å ta opp «Lukkertid»-romanutkastet igjen. Hun ler og sier det var gøy å begynne å jobbe med det igjen, nå som hun snart nærmer seg et nytt jubileum og blir 50.

– Det er om to år. Nå synes jeg 40 er ungt. Jeg er kanskje mindre redd for døden nå enn da, funderer hun høyt.

For Maja Lunde mener vi snakker for lite om døden i moderne samfunn. Den blir en veldig abstrakt ting for oss – selv om det er det mest naturlige i hele verden.

– Dette er mitt forsøk på å ta døden litt tilbake. Å bli venn med døden, kanskje.

For Maja Lunde kjenner på det. Kjenner på tiden som går.

– Jo eldre man blir, jo mer kjenner man denne klokken. Man har bare så og så mange minutter. Jeg vet at jeg bare rekker å skrive så og så mange bøker. Man rekker ikke alt man har lyst til i livet. Det spørsmålet henger sammen med døden. Det er dødsklokken som vi alle hører.

I «Lukkertid» lar hun rett og slett dødsklokken stoppe opp, og fabulerer frem hvordan det vil arte seg for mennesker i ulike faser i livet. Om det blir en gave eller en forbannelse.

– Det er en bok om hele livet, sier Lunde, som mener man alltid bruker seg selv når man skriver. I foreldre-barn-beskrivelser dukker det opp brokker fra hennes liv som mor til tre gutter. Men hun har også brukt en begravelsesbyråagent som konsulent, en prest, en jordmor og en basehopper.

– Det er historiene som driver meg. Jeg tenker bare på fortellingene, og prøver å være tro mot dem og mot menneskene jeg skriver om.

I årene som er gått siden «Lukkertid»-ideen først dukket opp i hodet hennes, er Maja Lunde blitt stor forfatterkjendis. Forlaget hennes beskriver henne som «en av Norges største internasjonale forfattere». Hva det gjør med henne som forfatter?

– Jeg prøver å tenke minst mulig på verden der ute, og har fokus på skrivingen, for det er den som betyr noe for meg, lyder svaret.

For Maja Lunde sier hun blir lei seg av ikke å skrive. Det gjør noe med henne. Heldigvis yrer det av ideer, røper hun.

– Jeg har veldig mange ideer i skuffen. Og de er svært forskjellige, de dukker opp når jeg minst aner det. Jeg er veldig åpen for ideene – jeg hører når de kommer inn, og skriver dem ned. Jeg tror mange mennesker har mange ideer i seg, men de lytter ikke til dem. Kanskje man legger bånd på kreativiteten som de aller fleste har som barn.

I forrige uke lanserte hun «Drømmen om et tre» i Hellas.

– De har spurt så lenge om jeg kunne komme. Det var en av høstens to reiser. Jeg forsøker å fly så lite som mulig, sier Lunde, kjent for sitt miljøengasjement.

– Jeg forsøker alltid å spørre om jeg heller kan komme digitalt, men ikke alle er så interessert i det.