Lyrisk: Fotografiet har mye til felles med diktet, begge vil fange øyeblikket, lys og skygge. Morten Krogvold er blant våre aller fremste fotokunstnere: - Poesi betyr stadig mer for meg, skriver han.
Morten Krogvold (f.1950) med rundt 20 bokutgivelser, har ikke bare fotograferte mange av våre mest kjente diktere, han er levende opptatt av og interessert i lyrikk. Da vi tidligere i dag publiserte denne sommerens lyrikkliste, var den toppet av Hans Børli og Kolbein Falkeid. Begge diktere som Krogvold har portrettert og omtalt.
På sin flotte hjemmeside, Fotograf Morten Krogvold, ikke bare viser han fotografier, han blogger også om kunst og kunstnere. Krogvold er også aktiv på sosiale medier. På Facebook har han sin egen side.
Da det i sommer ble kjent at Kolbein Falkeid var gått bort, skrev Krogvold en vakker og personlig tekst til minne om dikteren. Teksten og fotografiet lar vi lyse som denne ukas lyriske.
Krogvold om Falkeid:
Nok en gigant har forlatt oss. Det tynnes ut i rekken med ruvende personligheter, de med en annen livserfaring enn etterkrigsgenerasjonen.
Lyrikeren Kolbein Falkeid ble 87 år gammel. Han har vandret til de evige jaktmarker, men livsverket er tilgjengelig for oss alle.
Jeg finner nok frem
Døden er ikke så skremmende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok fram.
Jeg håper jeg tar feil, men jeg tviler på at vår tid kan bringe frem størrelser som Kolbein Falkeid, Erik Bye, Stein Mehren, Wenche Foss, Torborg Nedreaas, Arne Næss og Carl Nesjar. Selvsagt er talentene like store i dag, men får de unge blomstre på samme måte i vår komfortable tid, når de fleste får impulsene fra de samme avsenderne?
Jeg har hatt tankevekkende, sterke og varme møter med Kolbein Falkeid. Da vi lagde fjernsynsprogram om ham for NRK i 2002, fikk jeg en mange timers samtale jeg aldri vil glemme.
«På netthinnen, øyets film, teipes verden. Vi burde nagle den fast med rustfri opplevelser.»
«Å skape er å se. Kunstnerens egentlige talent heter medlidenhet».
«I hjertenes kinolokaler kjøres livet. Men ofte er salen tom og ingen ser: Gården er fraflyttet …»
Han overrakte meg et håndskrevet dikt som gave. I det papiret ligger kampen med og mot stoffet. Man kan se hvordan diktet utviklet seg, men får ta del i selve skriveprosessen med hundre overstrykninger.
«Ordene skal ikke komme for lett. Hvis et dikt glir for lett, da er det farlig, da må jeg passe på og gå over det igjen. Derfor er det viktig å skrive diktet for hånd. Det gir meg en nærhet til ordene og rytmen», sa han, og fortsatte:
«Ordene kan komme om natten. Da rabler jeg dem ned på en liten lapp i mørket. Griper jeg ikke ordene når de kommer, så forsvinner de igjen de igjen. Det kan begynne med at du får tak i en ide. Det kommer en tanke eller kanskje tre ord. De kommer ofte rett før jeg sovner, for da åpner du opp for underbevisstheten, for drømmen, for kreativiteten».
Kolbein Falkeid sendte sin første famlende diktsamling til et forlag. Han fikk det i retur med kommentaren REFUSERT.
«Det var veldig fint. Da forsto jeg at jeg ikke kunne noen ting. Hadde jeg blitt antatt da, kunne jeg endt som en bygdetulling. Det som gjelder er KRITIKK, KRITIKK, KRITIKK.»
De fleste kjenner til at hans datter Helga forlot livet ved egen hjelp. Det endte opp med en av de beste bøkene som er skrevet i Norge noen gang. En annen Sol er en samling dikt man må lese.
Jeg spurte om han skrev for å komme seg ut av sorgen?
«Nei, tvert imot. Jeg skrev for å komme dypere inn i sorgen. Ikke sentimentalt – men man må gå helt til bunns for å finne mening.»
Samarbeidet med bandet Vamp gjorde ham tilgjengelig for et stort publikum. Det betydde mye for ham, han var glad i bandet, og han likte å stå på scenen. Men han understreket at det ikke er det beste han har skrevet. I diktene som skal leses, borrer han dypere.
Jeg har Samlede Dikt på nattbordet. Der ligger også Stein Mehren, Hans Børli og Pär Lagerkvist. Og et par til. Poesi betyr stadig mer for meg. Derfor er jeg dypt takknemlig for å ha pleiet omgang med åndsmennesket Kolbein Falkeid.
Morgen
Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i all evighet.
MORTEN KROGVOLD (tekst&foto)
