"Jeg skulle ønske at romanen holdt noe mer tilbake. At den ikke var så overfortalt", skriver anmelder Mia Bull-Gundersen.
Fallgard er Martin Baldysz´tredje roman. Han debuterte i 2013 med Vintertrang. I 2022 utga han Vardane. Baldysz har også skrevet romanserien Brenninger under pseudonymet Karen Støylen. Serien rommer 22 bøker, og handler om en vestlandsbygd på Mørekysten på 1880-tallet.
Først en innrømmelse: Jeg har ikke lest noe av Martin Baldysz før. Dumt, muligens. Eller ikke. Kanskje kan det av og til være en fordel ikke å ha satt seg inn i en forfatters tidligere bøker når man gir seg i kast med en ny? Lese romanen med frisk og åpen nysgjerrighet, uten å sammenligne med bøker han allerede har utgitt. Å bare la det stå til. Sånn som dette:
Dragningen mot Olaug
Vårsola skinner på den lille øya Mulen, der livsmåten har stått stille i generasjoner. Sau, fiske og duften av fersk bedehusbakst. I avisen står det at amerikanerne har planer om å reise til månen. På utedoen har ennå ikke bildet av den gamle kongen blitt erstattet med et bilde av den nye. Tormod, butikksønnen, drømmer om en motorsykkel. Men ungjenta Ingeborg Alden tenker verken på månelanding eller på å bli eksosrypa til Tormod. For etter at Ingeborg oppdaget Olaug Barmens bryster (!) den dagen hun hjalp henne med torvtaking, klarer hun ikke å tenke på noe annet enn å komme helt nær den unge, energiske enka. Olaug med det viltre håret og med stål i hug og armer. Hun som bor mutters alene på baksiden av den ørlille øya. Uten innlagt strøm.
Martin Baldysz:
Fallgard
Samlaget
153 sider
For øya har elektrisitet bare på den andre siden, der Ingeborg bor med mora og faren og to små søsken. Der kaia, butikken og bedehuset også ligger. Mannen til Olaug forsvant i bølgene. Men hun legger seg ikke ned av den grunn. Den dama kan sannelig kunsten å overleve, og hun tar med seg Ingeborg på seljakt og ørnejakt. Men enka lengter vekk fra øya. Hun har ingen der lenger, og er derfor fri til å reise derfra. Ingeborg, derimot, ble konfirmert i fjor, og mora forærer henne Husmorboka, og snakker allerede om at hun får et godt gifte i Tormod, han med motorsykkeldrømmene. Han som kommer til å arve butikken.
Øyas øyne ser deg – alltid
Herregud, tenker jeg – er dette virkelig på 1960-tallet en gang? På den tiden da jeg selv ble født – riktignok på fastlandet et sted. Er det isolasjonen gjennom generasjoner som gjør at mannen i butikken må hente kona si når Ingeborg kommer for å kjøpe Saba-bind? At øya ikke har en eneste traktor selv om potetene skal i jorda? At valget Ingeborg har, egentlig ikke er noe valg; husmorskole på fastlandet for så å komme tilbake til øya og gifte seg, eller å gifte seg straks? Arme jente! Hvor i alle dager skal hun gjøre av de skremmende, men deilige erotiske følelsene hun har for Olaug? For øyas øyne ser deg. Alltid og overalt. Og ryktene er kjappe til beins. Men Ingeborg har et hemmelig sted mellom store steiner, der hun kan skrive forbudte ord i dagboken, for så å rive dem ut og kaste arkene i havet. Ordene må bort! Akkurat som hun kjenner at hun må komme seg vekk fra øya. Som venninnen Astrid har gjort. Hun som skriver brev om alt det herlige som foregår på fastlandet.
Stormen tok Bjørn, Olaugs mann. Etter den hendelsen er frykten for havet blitt sterkere, og faren til Ingeborg holder seg mer hjemme. Drar ikke utpå etter fisken. Mora vokter ungene med engstelige øyne. Utenfor øya ligger fallgarden, raden av skjær – «mest som ein nedsenka vegg kring øya.» Som en beskyttelse mot de farlige bølgene og brådypet – men kanskje like mye mot fristelsene på fastlandet. De som drar dit, kommer kanskje aldri tilbake til det lille samfunnet som er avhengig av at barna tar over gården og bringer øylivet videre.
Romanen burde holdt noe mer tilbake
Fallgard er en kort og lettlest roman. En fin og følsom skildring av et øyliv for seksti år siden. En fortelling om en liten flokk med folk som lever ytterst isolert fra omverden. Et folk som alltid lytter til havet. Særlig får jeg godhet for faren til Ingeborg. Han som lengter til vinterfisket, og som finner musikk på radioen og tar den halvvoksne dattera si med i en dans på stuegulvet når den strenge kona hans har funnet veien til bedehuset. Oh yeah! Når katta er borte, danser sannelig musene på bordet i en kort stunds glede. Det er et rørende øyeblikk i boka.
Men jeg skulle ønske at romanen holdt noe mer tilbake. At den ikke var så overfortalt. Setningene åpner seg raskt, og tolkningen ligger litt for lett tilgjengelig. Det gjør fortellingen noe grunn. Før Ingeborg sultent fanger Olaugs bryster med blikket, har jeg forstått at nettopp det kommer til å skje. Det er som om forfatteren har for dårlig tid, og skriver seg kjapt frem til konklusjonen i scenene. Men hastverk er som kjent lastverk. Det er også synd at romanen ikke har større tillit til leseren sin. Se for eksempel på denne passasjen: «Faren knyter hendene saman og sukkar tungt, som om han tenkjer på noko.» Ja, man tenker gjerne på noe når man knytter hendene sammen og sukker tungt. Det trenger ikke å stå forklart.
Innvendinger til tross; det er godt duket for en oppfølger av fortellingen om øy-Ingeborg. For jeg tipper at hun er ei jente som ikke lar seg stoppe i svevet. Dessuten unner jeg henne et slags fastlandsliv. Noe og noen utenfor Mulen. Og rett skal være rett; selv om jeg har satt den strenge fingeren på manglende undertekst i Fallgard, er slutten så tvetydig at den kanskje er en åpning mot en fortsettelse.
MIA BULL-GUNDERSEN
- annonse -
