– «Penny Lane» gjorde meg til romanforfatter. «Strawberry Fields» til poet, sier forfatter Lars Saabye Christensen.
Under litteraturtogets stopp på Hønefoss samtalte Geir Gulliksen med forfatterkollega Lars Saabye Christensen i byens bibliotek. Hans siste roman Magnet har fått Brageprisen og strålende kritikker.
En gang var også den litterære giganten Saabye Christensen en ukjent poet. Han solgte sine første litterære forsøk på gaten.
Fra samtalen på Hønefoss bibliotek: Geir Gulliksen (f.v), Lars Saabye Christensen
og kronprinsesse Mette-Marit. (Foto: Ove Sjøstrøm)
– Jeg starter min forfatterkarriere i undergrunnsmiljøet i Oslo på 70-tallet. Vi lagde våre egne diktsamlinger og sto på Karl Johan og solgte dem. Vi var unge, selvsikre og utålmodige. Vi ville ikke vente på at andre skulle like oss. Vi ga ut våre egne dikt, forteller Saabye Christensen i et fullsatt bibliotek i Hønefoss.
Saabye beskriver et miljø med mange som senere gjorde seg bemerket som poeter og forfattere. Blant dem avdøde Tor Ulven (1953–1995, red. anm.). I tillegg var også Niels Fredrik Dahl og Ingvar Ambjørnsen en del av undergrunnsmiljøet.
– Hvor mye kostet diktene?
– De kostet 2,50. Det var under ti øre per dikt, altså, humrer han.
«All the lonely people»
I 1984 kom Saabye Christensens gjennombruddsroman, Beatles. Boka er en oppvekst- og generasjonsroman om fire gutter av 1951-årgang som vokser opp i Saabye Christensens Skillebekk i Oslo.
– Det var da jeg fant mitt eget språk og univers. Universet er veldig lite og lokalt siden jeg er en lokal forfatter. Det var naturlig for meg å gripe til Beatles, fordi jeg vokste opp med Beatles.
Forfatteren tar oss tilbake til da han var 13 år gammel.
– Det er et refreng i en av mine favorittsanger, «Eleanor Rigby» av Paul McCartney, hvor han synger: «All the lonely people. Where do they all come from», sier han og fortsetter:
– Når du er 13 år og hører en slik popsang, så blir du satt ut. Det er rystende, det er nesten en revolusjonær opplevelse. Og spørsmålet har fulgt meg i hele mitt forfatterskap. Hver gang jeg setter meg ned og begynner på en roman, så tenker jeg på den sangen. Hvor kommer alle de ensomme fra? De ensomme hadde også et sted, men de har blitt stedløse et sted på veien. Dette er et helt eksistensielt spørsmål i mitt forfatterskap.
– Hvorfor begynte du å skrive? Kan du huske det?
– Nei. Men noen ganger så svarer jeg at jeg er født totalt upraktisk. Skriving var den måten jeg gjorde minst skade på verden, sier Saabye Christensen.
«Penny Lane» og Gabels gate
Han minnes sin egen undring over at Beatles kunne skrive en sang om en gate.
– Jeg fikk verdens beste singel da jeg var 14 år. Jeg mener å huske at jeg funderte over at klodens og galaksens største rockeband, kunne lage en sang om sin egen gate. Penny Lane. Om brannmenn, om frisøren om hva som skjer der. Helt fantastisk. Da tenkte jeg: ”Har jeg noen gate?” Jeg så ut av vinduet og ned på Gabels gate. Det er min gate. Hvorfor kan ikke jeg skrive noe fra min gate? sier han.
– Penny Lane gjorde meg til romanforfatter, fortsetter Saabye Christensen og konkluderer:
– Hvis man snur den singelen og hører John Lennons «Strawberry Fields», så var det den som gjorde meg til poet.
Han siste bok Magnet har fått strålende kritikker. Den innkasserte Brageprisen i 2015. Juryen skriver:
«Med Magnet leverer Lars Saabye Christensen en typisk Lars Saabye Christensen-roman, men samtidig også ikke. Her er et oppkomme av ideer, dette er skriveglede og alvor. Det som starter som en oppvekstroman og en kjærlighetshistorie, endrer snart form og blir en velskrevet murstein full av referanser og samfunnskritikk. Med en forkjærlighet for pussige hovedpersoner med sjarmerende navn, tar forfatteren oss med inn i annen verden.»
– Er det en kjærlighetsroman?
– Det var en vanskelig bok å skrive. Jeg forsøkte å holde manuset hemmelig. Jeg sa ingenting før jeg var ferdig. Jeg ba redaktøren min hente 1000 sider. Hun spurte: «Hva er dette?» Jeg svarte at det var en kjærlighetsroman, sier Saabye Christensen.
– Det er to ensomme karakterer, ikke helt ulike andre karakterer jeg har skrevet om. De finner hverandre i en eller annen merkelig form for kjærlighet, fordi de frigjør hverandre et stykke på vei. De frigjør seg fra skammen.
– Og da jeg skrev, så skjer det som er vidunderlig ved å skrive en roman. Den er som en magnet. Den tiltrekker seg bihistorier, anekdoter, sanger, alt mulig. Romanen er et fantastisk verktøy.
Fra Beatles til Magnet
Saabye Christensen forteller om sine 40 år fra Beatles til Magnet. I Beatles var foreldregenerasjonen statister i et drama de ikke skjønte.
– De skjønte ikke musikken, håret, moten. Det er sånn det skal være. Beatles er den romanen som har de samme rammene som mitt eget liv. Derfor ble jeg nervøs da foreldrene mine skulle lese den.
– Hvordan gikk det?
– Man gir alltid boka til mor først. Hvis mor leser boken og sier ok, så blir man veldig lettet. Hun leste romanen og sa: «Ja, ja Lars. Kunne du ikke bare sagt at du ikke liker sjokoladepudding?» En fin måte å ta det på, synes jeg.
Da Saabye Christensen skrev Magnet 40 år senere, kom han inn i den samme generasjonen, inn i det samme kjøkkenet, men gjennom en annen dør. Han ser en av karakterene, moren til Jokum, i et annet lys, med en annen skygge, med en annen forståelse og med en helt annen solidaritet.
– Det ble jeg glad for å oppdage. Det ville vært tragisk om jeg hadde hatt den samme synsvinkelen som da jeg var 25 år. Det hadde vært patetisk, sier han.
– Du har vært forfatter i 40 år. Hva har det gjort med deg?
– Det har gjort meg til en sær, asosial grubler. Det er et drivhus for uvaner, sier han litt spøkefullt.
– Men jeg håper jeg er blitt litt klokere. Jeg håper jeg har vært lojal mot det utgangspunktet jeg hadde da jeg var begeistret for litteraturen og ønsket å skrive da jeg var 18 år, avslutter Saabye Christensen.
