Litteraturteori, psykoanalyse og badekar

FRAMSNAKKING: Den ene opprørende og sterk. Den andre skarp og morsom. Kjersti Instefjord løfter frem to svært ulike bokskatter.

Så er den her – dagen alle små, forventningsfulle har gledet seg til. De voksne skal også få sitt, så vår årlige tradisjon på tampen av året, Framsnakker-spalten, ruller videre både i dag og i romjula. BOK365 utfordrer noen til A) å løfte frem en bok fra eget forlag som ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener, og B) å velge en bok fra et konkurrerende forlag.

– Sterk roman

I dag er det seniorredaktør Kjersti Instefjord, som skal være vår guide inn i litteraturens skattkammer – først med en bok fra hennes eget forlag Oktober:

– Eg vel meg Dette norske livet av Nils-Øivind Haagensen, ein roman om ein deprimert mann som har vanskar med å forhalde seg til andre menneske, bortsett frå fadderbarnet Lindis. Ein kveld då ho er seksten år blir ho meldt sakna, og saka er i fleire år uløyst. Nils-Øivind Haagensen skriv som alltid fram nydelege vennskap mellom vaksne og barn. Eg liker så godt korleis romanen arbeider med depresjon og med konsekvensar av omsorgssvikt. Sjå på korleis fortida arbeider i denne mannen, både bevisst og ubevisst, det er ein opprørande og sterk roman om djupe, komplekse prosessar i eit menneske.

– Skarpt og morsomt

Med tolv års fartstid fra Samlaget, er det kanskje ikke å undres på at valg nummer to kommer nettopp derfra:

– Agnes Ravatn skriv alltid skarpt og morsomt, også i sin siste roman, Dei sju dørene. Her blir eit litteraturvitskapleg begrep om kva som feller helten i den greske tragedien, hamartia, brukt som omdreiingspunkt for ei forteljing om ein litteraturprofessor som leiker detektiv for å finne årsaka til leigebuarens død. Her har litteraturteori, psykoanalyse og eit gigantisk badekar avgjerande betydning i opprullinga av saka.

 

19 Delinger