Har ligget der hele livet

Allerede da han var liten hørte Edvard Hoem om slåttekaren som mistet fire sønner på forskjellig vis. Og nesten hele livet har han hatt planer om å skrive om ham. Nå er det gjort. Verket er fullendt. Romanen Liv andre har levd er den fjerde romanen om slåttekaren Knut Nesje og hans etterkommere. Og vi er kommet frem til vår egen tid, der lille Edvard møter sin grandonkel Eilert under hans siste Norges-besøk.

– Ja, det er jo ikke helt sikkert det er den siste boken da. Det er jo mer stoff, men nå skal jeg gjøre andre ting en stund, sier forfatteren, som er sliten, litt tom og selvsagt også glad for at et nytt bind er ute.

Den første romanen om slåttekar Nesje og sønnene hans kom i 2014, og arbeidet med disse bøkene har preget de siste årene for forfatteren, men det begynte altså for lenge siden, allerede på syttitallet.

– Da Teatret Vårt i Molde ble etablert, var jeg et par og tjue, og jeg sa til Ola B. Johannesen ved teatret at jeg ville skrive et stykke om en mann som hadde fire sønner, og som hadde mistet dem alle på forskjellige måter. Da spurte han: Er det familie dette? Jeg sa ja. Da er det kanskje ikke noen god ide, sa Johannessen. Du må ta så mange hensyn vet du.

Så det ble ikke noe teater, men jeg skrev en roman om temaet på åttitallet. Forlaget var heller ikke særlig begeistret, og så trakk jeg den tilbake, sier Hoem.

Den forvunne familien

Og der lå historien helt til Hoem reiste til San Francisco i 1990. Mens han var der ringte en mann og spurte om han var i live.

– Jeg svarte at jeg bare var 41 år og hadde tatt telefonen, så jo, det stemte at jeg var i live. Mannen som ringte sa at han hadde sett navnet mitt på en gravsten i Syd-Dakota, og han konkluderte da med at det da måtte være en annen Edvard Hoem.

Da skjønte jeg at dette måtte være den forsvunne familien vår. Den grenen som utvandret og ble borte. Jeg ringte til far og fortalte det og ba ham om å komme, sier forfatteren.
Faren, predikanten Knut Hoem, reagerte med å be Edvard komme hjem og være sammen med de levende i stedet for å lete etter de døde. Men etter å ha tenkt litt ombestemte han seg og kom over til Edvard i USA. Der fant de omtrent hundre slektninger.

– Da skjønte jeg hva jeg en gang skulle skrive om, sier Edvard Hoem.

Familiesykdommen

Nå er det gjort. De fire bøkene har lært oss om livet på Nordvestlandet, i Dakota og på Alberta-prærien gjennom bortimot hundre år, skildret gjennom livet til slåttekar Nesje og sønnene hans, i hovedsak Eilert Knudtson, Edvards grandonkel. Og det har vært noen tunge tak, skal vi tro forfatteren.

– Hva har vært vanskeligst?

– Jeg har gått noen runder i forbindelse med skildringen av familiesykdommen vår, det må jeg innrømme, sier Hoem. – Og også når det gjelder dem som var på tyskerarbeid. Det siste var nok mer vanlig enn vi er vant til å tenke på. Noen var utkommandert også. Tyskerarbeid var en livsnødvendighet for mange, og jeg tror veldig få av dem som gjorde arbeid for tyskerne under krigen var nazister. Men familiesykdommen … å fortelle om den har vært tøft.

Sykdommen Hoem snakker om er mental og har rammet flere i familien. Den hjerteskjærende historien om Edvards onkel Lars, som sendes hjem fra Canada på grunn av sin mentale lidelse og utsettes for datidens behandlingsmetoder, er vond lesing. Det er lett å forstå at det har vært vond skriving også.

– Lars er en representant for tusenvis av mennesker han òg, sier forfatteren. – De hadde ikke medisiner den gangen, de måtte bruke tvangsmidler og lobotomi. Det var slik det var. Han som fant opp lobotomi fikk nobelprisen. Legen som gjorde det på Lars var troende disippel av denne legen. Nå handler denne boken heldigvis om mye annet også, så det har ikke vært nødvendig å utlevere noen. Men det har vært vanskelig å skrive om det. Det har det.

Gud og AKP

Edvard Hoems slektninger i de fire bøkene er sterkt troende mennesker som legger sine liv i Guds hender. Den hardtarbeidende og hardt prøvede Eilert også, selv om han har sine perioder med tvil mot slutten av livet. Hvordan er det med den 68 år gamle forfatteren selv i så måte?

– Jeg er ikke Guds beste barn og verdens beste kirkegjenger, men jeg har begynt å gå til nattverd igjen, sier han. – Troen har nok hele tiden vært der et sted, men ikke alltid like sterk.

Trolig var den i alle fall en smule fortrengt på syttitallet da Edvard Hoem, i likhet med veldig mange andre forfattere og kulturarbeidere, var medlem av partiet AKP (m-l).
– Ja, jeg var med, men jeg ble aldri noen aggressiv ateist av den grunn. Jeg tror jeg og Johanna Schwarz (svensk-norsk-østerriksk forfatter, journ.anm.) var de to eneste i AKP som var kristne, smiler han. – Og grunnen til at jeg var med i bevegelsen var engasjementet mot Vietnam-krigen og juntaen i Chile. Det var i hvert fall ikke Stalin, sier Hoem. – Jeg skulle for øvrig gjerne vært det partimedlemskapet foruten, men jeg angrer ikke på det jeg sto for. Og rundt 1980 var det over for mitt vedkommende.

Bjørnson, Shakespeare og familien

Edvard Hoem debutere med diktsamlingen Som grønne musikantar i 1969, og siden det har han gitt ut et stort antall romaner, essays, dikt, skuespill, biografier og gjendiktninger. Det virkelige gjennombruddet kom i 1974 med romanen Kjærleikens ferjereiser, som også er filmatisert. I 1985 gikk Hoem løs på seg selv og familien i den selvbiografiske romanen Heimlandet Barndom, der han skildrer sin egen oppvekst. Familiehistorien fortsatte i Mors og fars historie (2005), og nå altså i de fire bindene om oldefaren og sønnene hans.
Parallelt har han skrevet den fire bind sterke biografien om Bjørnstjerne Bjørnson og en rekke gjendiktninger av William Shakespeares verker.

– Var denne familiehistorien noe du kjente at du måtte skrive?

– Som jeg sa har jeg tenkt på det nesten hele livet, men prosessen kom ikke i gang før på nittitallet. – Jeg reiste til Sisseton i Syd-Dakota første gang i 1992, og i det siste har det vært årlige reiser dit og til Alberta-prærien i Canada, der Eilert slo seg ned.

Eilert Knudtson døde i 1959, men Edvard rakk å treffe den sagnomsuste grandonkelen fra Amerika.

– Hvordan husker du Eilert?

– Som veldig imponerende. Og som veldig forskjellig fra sin bror, altså min bestefar. Jeg var sju da han var hjemme siste gang. Han var to meter høy, svær, 115 kilo sikkert. Og han strødde penger rundt seg. Som en ordentlig rik onkel fra Amerika. Vi ante jo ikke hva han hadde vært gjennom. Slikt som krisen på 30-tallet, de vanskelige klimatiske forholdene. Det var forferdelige tilstander i Canada under depresjonen, både på landet og i byen. Folk var skremt av gudløsheten i Russland etter revolusjonen, så det var ingen sosialistisk bevegelse der heller.
Det har vært interessant å skrive om folk som lever under slike harde forhold. For selv i slike tider klarer menneskene å lage stunder av lykke.

– Er menneskene du skildrer i disse bøkene typiske for sin tid?

– Ja det er de. Både de her og de der borte. De er så erketypiske at jeg visste ikke om det da jeg begynte. Jeg trodde først at Eilert var en ensom svale som reiste inn på Alberta-prærien, men så var det 43 000 norske unggutter som gjorde akkurat det samme.

Alltid Shakespeare

Og nå er det forbi. For denne gang. Eilert har hatt et langt liv og dør altså på Edvard Hoems tiårsdag i 1959. Men forfatteren vil altså ikke love at det ikke kommer mer.

– Det er stoff der, sier han, og smiler lurt.

– Hvilke planer har du nå som boken er ferdig da?

– Nå skal jeg reise litt igjen. Presentere boken. Og så skal jeg overta for Frank Aarebrot som vert for en temareise om reformasjonen. Luther-reiser, rett og slett. Jeg kan Luther i Norge, men er ikke like god på Luther i Tyskland. Da Aarebrot døde, og de spurte om jeg kunne overta, så jeg på det som en ære og klarte ikke si nei. Men jeg må nok lese meg opp og forske litt, og kanskje ta en tur på forhånd. Tema-turen er i mars.
Og så skal jeg til Slovakia og være med på avduking av et Bjørnson-monument der. Legen min sier at hektisk aktivitet er helsebringende, smiler forfatteren, som har sluttet med brennevin og øl, men som gjerne drikker rødvin. Dog ikke når han skriver.

– Nei, den grensen bryter jeg ikke. Når jeg tar et glass er skrivingen over.

– Hva leser du selv helst for tiden?

– Klassikere jeg ennå ikke har lest, tror jeg. Thomas Mann er langt fremme. John Steinbeck og William Faulkner også. Hemingway, kanskje. Jeg er litt usikker på hvordan gjensynet med Hemingway blir.
Og så er det jo alltid Shakespeare. Jeg vet ikke om det er mulig å lære så mye som forfatter, men i den grad jeg har lært noe, er det av William Shakespeare, sier Edvard Hoem.

(Dette intervjuet sto også på trykk i Bok & Samfunn nr 8/2017)