«Lev Veronika! Ta sjansen!»

På den store ryktebørsen som internasjonalt forleggeri også rommer, spredde det seg rundt 2005 et varsel om en svært god debutroman. Den var sprunget ut på den newzealandske greinen av det internasjonale forlagstreet Penguin. Romanen skulle være skrevet på engelsk, av en svensk kvinne, Linda Olsson. Hun var bosatt i Auckland, på den nordligste av New Zealands to øyer. Om henne var det få opplysninger.

Let Me Sing You Gentle Songs var tittelen på denne førsteutgaven.

Da boka to år senere utkom i USA, het den Astrid & Veronika.

Den norske boka, i Bente Klinges fine oversettelse, kom i 2008 på Vigmostad & Bjørke. Da var den poetiske originaltittelen fra originalen tilbake, som La meg synge deg stille sanger. Tittelen er en linje i diktet «Min stackars unge», skrevet av den svenske poeten Karin Boye.

Virkningsfulle venneanbefalinger

Boka ble etter hvert en internasjonal bestselger med mer enn 1,5 millioner solgte eksemplarer. Også i Norge gjorde den stor suksess. Ifølge forlaget er den trykket i tretten opplag som innbundet bok og fem som pocket. Med bokklubb- og lydboknedlastninger er det i dag snakk om rundt 350 000 eksemplarer i omløp på norsk.

Det finnes mange varianter av bestselgere. Bak noen står svært berømte forfattere, andre bestselgere har noe spektakulært ved seg, noe som skaper mye oppmerksomhet og mye salg. Linda Olssons første roman er en bok som ikke kan plasseres i noen av disse båsene. La meg synge deg stille sanger er en bok anmeldere karakteriserer som «stille», «rolig», «stoisk», «fortettet» og «mollstemt».

Men det er en bok som skaper begeistring og som lesere anbefaler hverandre. Når man undersøker hva som gjør at lesere finner fram til nye titler, hvilke typer anbefalinger de stoler mest på, er begeistrete «venneanbefalinger» det aller mest virkningsfulle.

Omflakkende liv

Linda Olsson (f.1948) vokste opp i Stockholm, er utdannet jurist og har jobbet i bank og finans. Hun er spaltist og reiselivsskribent og har en master i språk fra universitetet i Auckland, New Zealand. Etter et omflakkende liv, med mann og barn, blant annet i Kenya, Singapore, England og Japan, har hun bodd i New Zealand fra1990. For noen år siden skaffet hun seg en «hybel» i Stockholm. Etter debutboka er det kommet fem romaner, også på norsk. Den siste, Langsomt lukker jeg døren, kom i 2020. (Originaltittel: Hamilton Beach, 2019).

Da hun studerte ved Auckland University, begynte hun, under veiledning av professor og forfatter Witi Ihimaera, å skrive på debutromanen. Ihimaera er den første maori som fikk utgitt en roman i New Zealand (1973). Han er også mannen bak boka og manuset til den berømte filmen The Whale Rider, der en ung maorikvinne trosser tradisjonen og kjemper seg frem som høvding for sin flokk. Det sies at han er stolt av sin svenske elev. Interessant nok har begges bøker tydelige emansipatoriske trekk.

Hjemløshet og hjemlengsel

Med rot i egen opplevelse av å være en fremmed i en ny kultur, skriver Olsson – i alle sine seks romaner – innlevende om hjemløshet og hjemlengsel, eksil, identitet og behovet for å høre til et sted. I flere av de nyere bøkene bruker hun sin egen «innimellomhet» – i skvisen mellom Skandinavia og Oceania – som utgangspunkt. Den som har flyttet seg fra en kultur til en annen kan risikere å måtte leve med et slags sosialt dobbeltsyn: En overflod av minner om fortiden kan gjøre nå-tilværelsen vanskelig, få den til å krakelere. Flere av hovedpersonene hennes stiller seg ofte spørsmålet: Var «hjemme» en idyll å lengte tilbake til, eller et fengsel å flykte fra?

I debutboka er all nåtid lagt til Sverige, mens noe av fortidsdramatikken foregår i New Zealand. Hun er opptatt av den rollen fortiden spiller i de to hovedpersonenes liv: Hva er det er med det sterke behovet for «å høre til»? Hvorfor varer «hjemlengsel» så lenge? Her deler hun tanker med en forfatter som indisk-britiske Salman Rushdie. Han sier at den som er i eksil trenger å «gjenfinne et nytt selv» i en ny kultur. Den polsk-amerikanske litteraturforskeren Eva Hoffman antyder på sin side at «hver eneste immigrant blir en slags amatør-antropolog», og peker på hvordan dette i vår tid blir en mer aktuell problemstilling for stadig flere.

Originalt vennskap

La meg synge deg stille sanger handler om de to kvinnene, Veronika og Astrid, den første er ung, tidlig i trettiårene, den andre antakelig i åttiåra, begge svenske. Veronika kommer tilbake til Sverige fra New Zealand etter et kort, dramatisk opphold der. Astrid har bodd hele sitt liv på landsbygda i Dalarna, i Midt-Sverige. De møtes fordi Veronika har leid Astrids nabohus. Veronika er forfatter og skriver på sin andre roman. Astrid holder seg for seg selv, og kalles på folkemunne i den lille bygda bare for «Heksa».

Langsomt og nølende oppstår et litt originalt vennskap mellom disse to, på tvers av aldersskiller og bakgrunn. Astrid kommer fra en bondefamilie, med strikte forventninger til arvefølge, giftermål og jordovertakelse. Veronika, er belest, bereist og selvstendig. Dette vennskapet kommer til å forandre begges liv.

Kvinner som blir berørt

I sin anmeldelse i Dagbladet i 2008 skrev Cathrine Krøger: «Det er sjelden en roman er så vakker at den slår deg helt ut. La meg synge deg stille sanger har en sånn virkning.»

Hun er ikke alene om å mene dette, men det skal heller ikke stikkes under stol at det først og fremst er kvinner som reagerer slik den profesjonelle Krøger her gjør.

I et intervju med Lars Keilhau i Aftenposten (2015) vedgår Linda Olsson både at det er flest kvinner som blir berørt, og at det hender at noen begynner å gråte når de møter henne, og at noen vil gi henne en klem.

Romanen vekker altså sterke, følelsesmessige reaksjoner, og mest hos kvinner. Jeg må gå en liten omvei for å finne ut hvorfor det ennå, i våre såpass likestilte samfunn, er slik.

Dette er en fortelling om to dramatiske liv, om to menneskers livserfaringer. Begge har vokst opp morløse, de har opplevd overgrep og brå død i nær familie. Gjennom et voksende vennskap og økende fortrolighet kommer de nærmere hverandre, men også nærmere smertepunktene i sine egne liv.

Nedvurdering av kjønn?

Forfatteren selv tilbakeviser, også det i Aftenposten-intervjuet, at hun skriver det som noen kaller «feelgood». Hun viser til at de fleste at bøkene hennes tar opp emner som morstap, rotløshet, hjemløshet, eksilerfaringer, død og katastrofer. Disse allmenne, livsomveltende opplevelsene rommer også debutboka.

Et annet sted røper hun at den amerikanske forleggeren hennes ønsket å fjerne beskrivelsen av barnedrapet i denne romanen.

Jeg spør meg selv om vi fremdeles bærer på rester av en slags nedvurdering av kjønn? Tenker vi at en bok om to kvinner bare er en bok om to spesifikke kvinner, mens en bok om to menn oftere kan leses som en bok om mennesker. Er det fremdeles slik at menn i stor grad lar være å lese bøker av kvinnelige forfattere med kvinnelige hovedpersoner? Mens kvinner både leser mannlige og kvinnelige forfattere?

Ligger noe av forklaringen her i selve omslaget? Den visuelle feminiseringen av romanomslag har i mange år vært et signal for en viss type bøker.

Hva tenker vi: Utenpå denne boka går to kvinner med ryggen til under en rød paraply? Eller: Omslaget viser to mennesker i skjørt under en paraply?

Disse to menneskene bærer hver for seg på kompliserte, sammensatte menneskelige erfaringer. Romanen får sagt noe om livet, skjebnen, tilfeldighetene, kjærlighet og hat mellom menn og kvinner. Men også noe om muligheten for å komme seg videre, støtte hverandre og gi andre det skubbet framover som trengs, relevante temaer for mennesker av alle kjønn. Kjønnsnøytrale fenomener.

På stram line

Romanen har 37 relativt korte kapitler. Alle innledes med små sitat fra berømte svenske dikt, fint oversatt til norsk. De poetiske anslagene, ofte bare noen få ord, er følelsesladete og poengterte, og understreker det stadig åpnere forholdet mellom de to kvinnene.

Som i en god terapiprosess avdekkes litt etter litt det som det er vanskeligst å sette ord på: Begges morstap, begges mangel på kvinnelige støttepersoner. Astrids opplevelse av å bare «bli med på lasset» når faren gifter henne bort til en som er mer interessert i gårdseiendommen enn i henne. Et barnedrap. Veronikas tap av kjæresten, som drukner på en strand like etter at de har funnet tilbake til hverandre. Hemmeligheter og skyldfølelser. Veier ut av selvforakten.

Dette er en roman som balanserer på en stram line mot det melodramatiske, men Olssons talent for å skildre detaljer, det stofflige, naturens mangfoldighet, og sammensatte følelser, redder den. Det bidrar også de fine nyansene i personbeskrivelsene til, ikke minst av den aldrende Astrid. Olsson har klart å «male» med ord. Hun har lyktes med å flytte det berømte «nordiske» og «skandinaviske» lyset inn i teksten. Både det iskalde, blåhvite vinterlige, og det blekblonde, sommernattlyset.

Gjennom hverdagslige handlinger, måltider, musikk, natur og kjærlig omsorg klarer de to «morløse» kvinnene å ta vare på hverandre, styrke hverandre og gi hverandre mot.

I noen scener er det, nesten overraskende, en innforstått humor. Som når Astrid, den forsiktige, som kler seg i sekk og aske, bestemmer seg for å kjøpe en ny badedrakt, og sjokkerer ved å velge en svært fargerik og oppmerksomhetsvekkende. I overmot, og med støtte fra Veronika, putter hun sin aldrende, magre kropp inni drakten og svømmer. Scenen skaper en munter, visuelt formidlet fortrolighet, også med leseren.

Rytmisk tostemt

Nærheten og nyansene understrekes av at Astrid og Veronika har hver sin jeg-stemme. De veksler på å fortelle og lytte i annethvert kapittel. Enetalene er betroende i formen, og åpent søkende. Det hele holdes sammen av en allvitende forteller

Gjennom denne rytmiske, tostemte fortellingen vokser en felles kvinnehistorie fram. En skandinavisk kvinnehistorie gjennom flere generasjoner. Og fellestrekkene – på tross av alder – blir synlige.

Det handler om hjem, og om å kjenne seg hjemme. Begge kvinnene har et ulykkelig forhold til sitt opprinnelige «hjemme». Likevel er de kreftene som drar dem tilbake, sterke. Gjennom å fortelle, hjelper de hverandre framover, videre.

For den unge går veien ut i verden igjen, den gamle forsoner seg med fortiden. Da Veronika, et år senere, vender tilbake til Sverige, har hun en nyskrevet roman i bagasjen, en om et vennskap mellom to forskjellige mennesker.

Som gjenytelse har Astrid gjort henne til sin arving, og gitt henne et hardt tilkjempet motto: «Lev Veronika! Ta sjansen!».

JANNEKEN ØVERLAND