Bilde på bilde og handling på handling: Shakar går fra oppvekstromanen til flytte-hjemmefra-romanen og det blir noen trivelige timer.
Zeshan Shakar forsøker ikke å skrive avansert litteratur med storslåtte setninger, undertekst eller annen ornamentikk. Han skriver nok en rett-frem-historie som skal kunne leses av både ung og voksen, og det fungerer godt på sine premisser.
Suksessen Tante Ulrikkes vei kjenner vi: Et tresifret antall tusen solgte bøker siden 2017, teateroppsetning, et utall særoppgaver og ikke minst et klart svar til en forlagsbransje som i flere tiår hadde lett etter den store innvandrerromanen. Tante
Zashan Shakar:
Gul bok
Gyldendal
287 sider
Ulrikkes vei var også det, men først og fremst en fortelling om venner i Groruddalen opp til tiden deres veier skilles og skoler og fremtid velges.
Gjenkjennelige korridorer
I Gul bok følger vi Mani som søker jobb i Oppvekstdepartementet. Åpningen er trolig dessverre godt gjenkjennelig for folk med utenlandsk navn og utseende, men Mani biter seg fast. Økonomen havner i Oppvekstdepartementet og skal jobbe med statsbudsjettet, som kalles Gul bok på departementalsk. Shakar har både korridorene og irrgangene i byråkratiet og Y-blokka i fingrene. Vi får bare overse en lettvint sjablongmessig skildring av sjefen Marit der hun går i ett med interiøret: Andre i departementene er hakket mer fargerike. Shakar lar Mani ta et aldri så lite brudd med en oppmerksomhetskrevende far. Han trenger en pause. Mani og en slags kjæreste havner i leid leilighet i Observatorie terrasse. Det er et stykke dit fra Haugenstua. Forholdet gir ingen av dem noe særlig annet enn mild frustrasjon.
Som i første roman, er det dialogbasert, men en del av sosiolekten og kebabnorsken er tonet ned. Ikke rart, personene er eldre, selv om Mani fortsatt dras mot sin vante kebabsjappe og han har et oppheng i ID-kortet fra departementet. Det gjør ham til en annen. Han forsøker å leve opp til rolleforventningen. Forfatteren bruker en del chatvinduer og chatter i teksten. Disse gir ikke nødvendigvis romanen noe ekstra eller mer dybde og bakgrunn for det som skjer.
Hvem er Mani blitt?
Han har feriedag når fredag 22. juli 2011 inntreffer, men det rammer arbeidsplassen og kollegene hans direkte. Dette er første twist i boka. Den andre handler om departementets tildeling av statsstøtte til en viss ytrehøyre-organisasjon med hatefulle hjemmesider, kommentarfelt og følgere. Mani er klar til å gripe inn. Vennen og kollegaen Jan Tore er med. Skal de ta et brutalt grep? Skal de feige ut? Dette er romanens egentlige drama: Hvem er det Mani har blitt etter utdannelsen, etter å ha fått jobb i samfunnets øvre sjikt? Hva står han for? På hvilken måte? Gjennom glimt bakover, korte flashback til både 2005 og 1990-tallet, får vi se hvordan det kunne ha gått med en gutt fra Haugenstua i Groruddalen.
Personlig hadde jeg ønsket at forfatteren gikk hardere inn på denne problemstillingen og utviklet den enda litt tidligere slik at den kunne dirre gjennom boka. Selv om det er noen slappe partier, er det likevel et bra driv gjennom romanen. Gul bok er lett lest og lett likt, en samtidssaga for de mange. Det er her toboksforfatteren er nå.
VIDAR KVALSHAUG
