– Det er en kvinne som mister mye underveis, sier Trude Marstein om sin hovedperson. Aller helst skriver hun fra et mannlig perspektiv
Trude Marstein er ute med roman i år. Det skjer ikke ofte.
– Nei, det gjør ikke det, smiler forfatteren. – Det er seks år siden forrige roman, men det er for lenge altså. Tre år er ok, men ikke seks.
Det er flere grunner til at den prisbelønte forfatteren har brukt hele seks år på Så mye hadde jeg, som utkom tidligere i sommer, til atskillig kritikerros.
Den ene er at hun har et barn på tre år som kom midt i skriveprosessen. Den andre er at hun aldri klarte å bestemme seg for rammene om romanen, og slet med å komme skikkelig i gang.
– Ja, det stemmer det. Jeg slet for eksempel med å finne ut hvilket kjønn hovedpersonen skulle ha. Det endte med en kvinnelig hovedperson. Sist jeg hadde det var for 18 år siden. Jeg synes det er lettere å skrive fra et mannlig perspektiv. Jeg får en slags gratis … fremmedhet da. Jeg kan ha det med kvinner også, men ikke på samme måte. Og jeg holdt faktisk på å skifte kjønn på hovedpersonen flere ganger underveis. Det føltes plutselig farlig å ha en kvinne, men jeg tenkte det var feigt å skifte. Så kom jeg til et punkt hvor det var helt klart for meg at hun ikke er meg, og da var det greit, sier Marstein.
Monika fra 13 til 58
I romanen møter vi Monika, som er 13 år og vet at alt hun opplever en gang skal tilhøre en annen tid. Senere møter vi Monika som 27. Da er hun elskerinnen til en eldre professor. Så er hun 37 år og bor sammen med Geir. De har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Så er hun blitt 46, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Så er hun 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken.
Så mye hadde jeg forteller om lengselen etter et liv med tilhørighet og mening. Samtidig forteller den om følelsen når alt glipper, når du tror at ingenting kan holdes fast og at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.
– Hva er det med denne kvinnen, Trude Marstein?
– Det er en kvinne som mister mye underveis. Vi følger henne fra hun er 13 år i 1973 til hun er 58. Jeg begynte å skrive om henne ut fra forskjellige vinkler. Og så ble hun etter hvert interessant. Hun blir også tydeligere og tydeligere i all sin alminnelighet og etter hvert til en vi kan kjenne igjen.
– Og hun er selvfølgelig ikke deg? Eller?
– Nei, hun er ikke meg.
– Hun er elskerinnen til en professor på et punkt.
– Jeg har for eksempel ikke vært det, smiler Marstein. – Det er jo en klisjé. Jeg bruker mye klisjeer, sier hun.
– Hvordan jobber du når du først kommer i gang?
– Jeg jobber best grytidlig om morgenen. Står opp klokken halv seks og begynner å skrive, da får jeg minst en time før barna våkner. Jeg jobber best rett etter at jeg har stått opp og vil ikke bruke den tiden på å smøre matpakker og finne fram klær.
Alltid ønsket å skrive
Forfatteren påpeker også hvor viktig det er at hennes egne holdninger og meninger ikke skal vises i teksten.
– Personene må være der i historien uten at jeg forsvarer dem eller dømmer dem. De er bare der, og lever livet sitt. Utfordringen for meg er å gjøre et alminnelig menneske som det ikke skjer så mye dramatisk med, interessant. Gjennom dette menneskes intese tilstedeværelse i virkeligheten.
Trude Marstein har alltid visst at hun skulle bli forfatter. Hun skrev i smug fra hun var ganske ung. Hun har universitetsutdannelse i pedagogikk, psykologi og litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo. Etter det søkte hun på forfatterstudiet i Bø, og kom inn. Ifølge henne selv skrev hun dårlig det første året, men fikk konstruktiv kritikk av lærerne, representert blant annet forfatterne Ole Robert Sunde og Geir Gulliksen. Høsten etter året i Bø, i 1998, debuterte hun med prosatekstsamlingen Sterk sult, plutselig kvalme, som hun mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for.
Hun har også fått en rekke andre priser for sitt forfatterskap, blant annet Sultprisen, Doblougprisen og Kritikerprisen.
