Landkrabbe øver seg i båt

SJØMANN; MEN HELST PÅ LAND: Reidar Mide Solberg kom ikke særlig godt fra jomfruturen som skipper. Men han gir seg ikke.

Reidar Mide Solberg er sakprosasjef i Gyldendal og gir gjerne ut bøker om sjø- og båtliv. Men på privaten er det verre med skipperegenskapene.

– Hvor tilbringer du ferien?

– Litt her og der. Vi starter med par uker på hytta ved Mylla i Nordmarka. Så blir det en uke i København og området rundt, før vi skal noen dager til Lom. Planen er å prøve litt rafting og juving med barna, og å gå Galdhøpiggen sammen med moren min. Hun er 68 år og sprekere enn noen gang. Innimellom skal vi også være litt hjemme, pluss at vi kanskje tar noen småturer på sparket. En flott plan, jeg liker veldig godt å gjøre litt forskjellige ting i ferien.

– Har noen ferieplaner blitt endret på grunn av corona-pandemien?

– Ja. Vi skulle egentlig to og en halv uke til Hellas. Hadde gjort masse research og laget et riktig så fint rigg, men så måtte vi avlyse. Fordelen nå er at vi bare kan kopiere akkurat det samme opplegget og heller gjøre det neste år. Ellers blir det ikke de store endringene, annet enn at jeg ikke får sett innspurtene av Tour de France-etapper, som jeg digger å gjøre etter en lang dag ute. Men nå blir det Premier League i stedet – ingen dårlig erstatning.

– Hva må en god sommerferie inneholde?

– Mest mulig bading. Barna elsker det, og jeg blir også i veldig godt humør når vi kan bade masse hver dag. Man kan jo bli smått filosofisk av gleden over en dukkert – det handler vel både om naturopplevelsen, frihetsfølelsen og lekenheten. Jeg har i hvert fall innsett at i sommerferien er bading nummer én trivselsfaktor for vår familie. Ellers er spørsmålet relevant, for jeg har jobbet en del med å ikke legge inn for mange ”må”-faktorer i familielivet. Jeg har hatt en tendens til å kave og styre et knepp for mye, blant annet med en ”nå må vi komme i gang med dagen, dere, ut på tur!”-dragning som selvfølgelig kan være irriterende. Men så klart: jeg må bare innrømme at jeg blir ekstra fornøyd med ferien hvis jeg får gjort noe nytt – som et badevann, en joggerute eller et feriemål. Noen trives med å kopiere omtrent det samme ferieopplegget år etter år, men der er ikke jeg.

–Hvilken bok er den beste du har lest så langt i år? Og hvilken ligger øverst i bokbunken i ferien?

–Jeg vil gjerne trekke fram to: Den ene er Axel Jensen-biografien av Torgrim Eggen. En fest av en bok – både om personen og miljøet. Den andre er Spion og forræder av Ben Macintyre – en vanvittig kul historie og perfekt lesning for meg. Innerst inne er jeg jo hemmelig agent på oppdrag. Kan jeg få nevne mer enn én bok fra feriebunken? For det første skal jeg lese minst to ferdige manus som vi i Gyldendal skal gi ut til høsten – den nye boka til Åsa Linderborg og bind to i biografien om Fridtjof Nansen, skrevet av Harald Dag Jølle. I tillegg er jeg med i en lesesirkel med fire kamerater, der han som fikk bestemme sommerlesningen denne gangen har valgt ut to romaner om den franske revolusjonen.

– Hva står på bordet hvis du får velge ditt perfekte sommermåltid?

– Mye. Jeg elsker lange måltider som begynner allerede under forberedelsene, sånn at jeg kan småspise oliven, ost, skinke – all slags snacks. Rundt bordet hjemme pleier barna jevnlig be meg rangere hva som er favorittmaten, og da er det blitt en vedtatt sannhet at jeg er mest glad i biff, sushi, thaimat – og øl. Så helst vil jeg ha med alt dette. Dessuten har kona lært seg å lage noen sjukt gode sommerruller, de vil jeg også ha. Dette blir nok et ganske kaotisk og overlesset måltid, men jeg kan garantere at det blir trivelig.

– Hvem ville du invitert til bords, hvis du ikke kunne velge familie eller kjæreste?

– Jeg ville invitert kollegene som jobber med sakprosa i Gyldendal. Vi har ikke fått vært så mye sammen som vi ville de siste månedene. Med en helaften med denne gjengen vet jeg at det blir høy temperatur og masse moro – akkurat sånn jeg liker det best.

– Hvem i Bok-Norge vil du helst gi en blomsterbukett?

– Alle som jobber i bokhandel og bidro til å holde butikkene åpne i mars og april. Det er lett å glemme hvor kaotisk og usikkert alt var de første ukene – folk gikk på jobben og var redde. Men at bokhandlerne forble åpne tror jeg bidro til å redde mange arbeidsplasser i hele bransjen. I tillegg må selvfølgelig NFFO få en stor bukett for målrettet og langsiktig arbeid med å bedre innkjøpsordningen for sakprosa, som endelig ser ut til å gi resultater!

– … og hvem ville du gitt en brennmanet?

– Bedrifter som har permittert folk under koronakrisen, men likevel oppfordret, bedt eller oppmuntret sine ansatte til å fortsette arbeidet som normalt. Det synes jeg er sleip oppførsel som undergraver systemet, og det hadde ikke gjort meg noe om de blir tatt med buksene nede.

– Hvis du fikk være kulturminister for en høst – hva er det første du ville gjort?

– Jeg ville brukt masse tid med de smarteste byråkratene og rådgiverne i systemet for å finne ut hva som skal til for at kulturfeltet kan få mest mulig gjennomslag i budsjettprosessene i regjeringen og på Stortinget. Jada, jeg vet det er snusfornuftig, men det er jo bare å se på hvilke statsråder som faktisk har klart å utrette noe fra kulturministerposten. Dessuten ligger det i spørsmålet at jeg bare skulle vært minister for en høst, så da ville det vært irrasjonelt å bruke anledningen til å farte rundt på festivaler eller komme med alskens sprelske utspill i media.

– Hva savner du mest i disse corona-tider?

– Den ene tingen jeg har savnet mest akkurat de siste ukene, er barnefotball. To av guttene mine spiller fotball, og det er få ting i livet som matcher en god barnefotballkamp med scoringer, glede og samhold. Ellers har jo hverdagen blitt mer normalisert, og godt var det for min del, for jeg var ikke blant dem som fant den store roen hjemme. Ikke puslet jeg i hagen og ikke ble jeg bedre på kjøkkenet. Jeg savnet kolleger, venner, liv og røre, og ble både blidere og lettere å ha i hus etter at samfunnet ble åpnet mer opp igjen.

– Hvilket spørsmål burde vi ha stilt deg? (Og hva ville du ha svart?)

– Jeg liker spørsmål der man må blottstille seg litt – der man tør å være litt sårbar eller forteller om noe som koster. Sånne spørsmål kan man selvsagt ikke buse ut med, de oppstår som en del av en samtale der tilliten er høy og flere bjudar på. Men ok – jeg kan jo fortelle om en episode som kanskje besvarer dette: Jeg føler meg hjelpeløs i båt. Jeg er vokst opp i Hønefoss og er en ekte landkrabbe. Én sommer leide vi hus på Sandøya utenfor Tvedestrand, og da hadde jeg liksom bestemt meg for at jeg skulle bli tryggere i båt. Jeg holdt på, øvde og øvde med en gammel båt med håndholdt motor: Legge til, fortøye og alt det andre som kostet meg enormt med konsentrasjon og energi for å få til. Etter hvert følte jeg meg riktig så flink. Jeg smalt riktignok inn i ei brygge en gang, men tenkte skitt au, et arbeidsuhell, og kom meg raskt opp på hesten igjen. En dag eller to etterpå var jeg stolt skipper da vi skulle til Lyngør for å kjøpe is. Det var moren min, kona og tre barn, en nydelig sommerdag. I Lyngør var det selvfølgelig smekkfullt med folk, mange av dem står jo gjerne langsmed brygga og glor og værer svakhet, omtrent som gribber. Rundt 50 meter unna brygga blinket jeg meg ut en ledig båtplass. Da måtte alle være helt stille, siden jeg trengte ro til å fokusere på arbeidsoppgavene. Idet jeg hadde senket farten og var i toppkonsentrert modus, smatt det en frekkas inn og rappet båtplassen 10 meter foran meg. Da gikk selvfølgelig rullgardinen ned, jeg dundret båten i revers slik at den krenget rundt. Min mer båtvante kone måtte i all hast skubbe meg til side og ta over kontrollen. ”Hva skjedde pappa, hva skjedde?”, spurte eldstesønnen min, men moren min sa bare ”hysj-hysj, la pappa være i fred nå”. Det var den foreløpige slutten på min båtkarriere. Jeg blir ikke så lett flau, og har sjelden problemer med å drite meg ut, men akkurat dette var skikkelig pyton. Men én dag skal jeg lære meg å kjøre båt!