Lady D-I-E

– Jeg har en overskrift til deg. En jeg kom på nå, humrer Unni Lindell halvveis i intervjuet.

Hun legger inn en elegant kunstpause for dramatikkens skyld og trekker av:

– Lady Die! Altså, med D-I-E. Det synes jeg passer til meg.

Den pliktoppfyllende journalisten setter to skarpe klammer rundt kråketærne på blokken foran seg. Taffelpianisten fortsetter ufortrødent dagjobben bak palmene i Hotel Bristols bibliotekbar. Tre japanske turister stirrer bort på nabobordet med kulerunde øyne og smiler. De skulle bare visst hvilke forferdelige tanker den vevre 60-åringen med det svarte håret og den røde leppestiften er iferd med å formidle like foran rekesmørbrødene deres. Lady Die.

Død! Forbrytelser! Politi! Røver! Terrorister! Blod! Skrekk! Det som for de fleste av oss leses som overskrifter i krigstyper er hverdagen til Unni Lindell. Hjemme i dikterhulen i Parkveien baler hun med disse temaene hver eneste dag. På grensen til det selvutslettende.

Iløpet av 30 år har hun gitt ut 90 bøker, fjorten av dem i krimsjangeren. Innsatsen har gjort henne verdensberømt, hun er oversatt til nærmere 20 språk og det er solgt seks millioner bøker med hennes navn på. Unni Lindell er dessuten Krimfestivalens festivalforfatter i 2018.

– Det er bare å innrømme det. Jeg er veldig stolt av å være festivalforfatter nå, jeg har jo vært med på ett eller annet vis i nesten alle år. Festivalen skaper mye blest om krimsjangeren i pressen, den tiltrekker seg utenlandske forfattere og forleggere, og samler et stort publikum. Eneste innvending er at den burde vært på høsten. Den foregår jo midt i skriveprosessen min!

Skrivingen er Lindells kall. Hennes svøpe. Hennes store, men smertefulle glede i livet. Bokhøsten er målet i det fjerne hver eneste vår og vinter. Om hun ikke har en krimbok i tankene skriver hun bøker for barn, humorbøker om barn eller, som i fjor, en biografi om katten Knut. Ordene formelig flommer ut av henne. Slik har det alltid vært.

17 år gammel fikk hun sine første krimnoveller på trykk i ærverdige A-magasinet. Tekstene fanget oppmerksomheten til den eksklusive Rivertonklubben, krimforfatterenes eget forum med nestorer som Nils Nordberg, litteraturviter Hans Schei og den avdøde hørespill- og krimromanforfatteren Edith Ranum i sin indre sirkel. I Ranums leilighet i Kirkeveien fikk Lindell et tøft møte krim-Norges eldre garde.

– Edith var blind og røykte som en skorstein. Jeg har aldri likt røyk, og hun kunne finne på å si ting som «din jævla lille frekkas» når jeg ba henne ta en pause, i alle fall mens vi spiste. Hun var rå, altså! Så dedikert til krim. Det er litt rart å tenke på at jeg har kjent så mange og vært med så lenge, sukker Lindell med en anelse stolthet.

Hun roter rundt i vesken og finner frem en bok full av post-it lapper. Hanna Winsnes er nok mest kjent som kokebokforfatter og for sin Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen, men iløpet av fjoråret børstet Nasjonalbiblioteket støvet av en krimbok signert Winsnes. Fra 1844. Det første skritt er uten tvil en av landets første krimromaner. Lindell skrev forordet til gjenutgivelsen.

– Altså, den holder kanskje ikke helt mål etter dagens standard, men jeg er kjempeimponert. Winsnes briljerer i menneskeforståelse. Tenk, det var farlig for en kvinne å skrive krim den gangen! Folk kunne tro du var en heks eller noe. Hun kunne blitt brenr. Hvordan fikk hun det til? Som husmor? Jeg kommer til å snakke om Winsnes under Krimfestivalen, slår hun fast.

En viss gjenkjennlighet er det sikkert. 20 år gammel fikk frilansjournalisten Lindell sin første sønn, og det er gående hjemme med ham at hun klekker ut sin første bok, ungdomsromanen Den grønne dagen i 1986. Ti år senere kommer første krimroman, Slangebæreren, og livet blir aldri helt det samme. Den samvittighetsplagede hovepersonen, politietterforsker Cato Isaksen, blir straks en del av møbelementet i det norske hus, og Lindell treffer en tidsånd som, på tross av hva enkelte onde tunger hevder, ikke synes å avta.

Sjangeren «Nordic noir» har dessuten blitt en stor eksportvare, som fortsetter å selge i pallevis verden over. 22 år etter Lindells debut er hun fremdeles stolt av det nybrottsarbeidet norske krimforfattere gjorde på 1990-tallet.

– Vi sitter jo egentlig på den tronen fremdeles og har holdt oss fast, vi damene. «Oss gamlegutta», som jeg pleier å kalle oss, sier hun med et lurt glimt i øyet.

– Det begynte vel egentlig på 80-tallet med Kim Småge, som banet vei med Nattdykk i 1983. På 90-tallet var det blant andre Anne Holt, Karin Fossum og jeg som etablerte kvinnekrimgruppen, som jeg tror var ganske unik i verdensammenheng. Vi forsøkte å gjøre krim mer litterært, gi den litt mer kjøtt på beinet. Krim begynte plutselig å bli anmeldt side om side med skjønnlitteratur i avisene, noe som var helt nytt.

Har det slått deg at du debuterer som festivalforfatter på selve kvinnedagen?

– Jeg har alltid sett på med selv som en av gutta, jeg. Helt siden jeg var liten. Jeg er nok litt todelt til den dagen – tenker det er riktig med en del kvoteringer i arbeidslivet, men er samtidig glad det ikke gjelder blant forfattere. Jeg har aldri opplevd fordommer i forfatteryrket, men det er jo klart at mange har hatt et elsk/hat-forhold til at jeg deler så mye av Cato Isaksens privatliv for eksempel.

I hennes foreløpig siste krim, Jeg vet hvor du bor (2016), er Isaksen flyttet ned på annenfiolin, satt til side av den respektløse og rufsete etterforskeren Marian Dahle. En løs kanon med tilholdsted i en sveitservilla på Frogner. Lindell har vært der selv. Et lite rom på det nifse loftet tilhørte hennes ubemidlede farmor på 60-tallet.

– Det var akkurat som skiftet kom av seg selv, smiler Unni.

– Kanskje det er lettere for meg å skrive om en gæren dame?

Oppglødd forteller hun om dagens skriveøkt. Den nye Dahle-boken Dronen skal leveres til forlaget omtrent i disse dager, men denne gangen er pulsen atypisk lav. Bitene har falt lettere på plass. Hele handlingen kom til henne iløpet av ett minutt.

Hva gjør krim så populært og lesevennlig?

– Krimlitteraturen har alt! Den kan fint brukes til å sette lys på samfunnsproblemer, den kan være litterær og det er spennende å gå inn i menneskene som ofte befinner seg i en presset situasjon. Å dykke ned i sinnet, å gå under overflaten, å forstå både offeret og morderen.

– Jeg har lest mye faglitteratur i psykologi og har sikkert en drøss med diagnoser selv. Men en psykolog skal ikke få goodisene av meg, altså! Jeg forbeholder meg retten til å bruke mitt eget sjabre sinn i bøkene mine, kommer det bastant.

Hun hevder å sanse en psykopat på lang avstand, så hårene reiser seg på armene. At hennes hverdag er fylt med alskens tvangstanker, redsler og bekymringer. Hun liker ikke å fly. Ser terrorfarer over alt. Går omveier og tar toget en ekstra stasjon hvis hun værer at en morder skal av på samme stasjon som henne. Redd ser hun seg over skulderen. Alltid med følehornene ute. Og hun har alltid rett, hevder hun. «Det er dere som ikke er redde som er gærne!»

Den vanskelige barndommen har hun snakket åpent om flere ganger. Om mobbing og utfrysning. Hjemme i blokkleiligheten på Løkkeberg i Bærum leste den ensomme jenta mye noveller. André Bjerke, Roald Dahl og bøkene om Frøken Detektiv.

– Jeg må jo si at livet har gått seg veldig fint til. Fra mobbet skolejente til den jeg er i dag. Har du bare hatt det lett i livet kommer du ingen vei. Jeg pleier å si at tursekk trenger du ikke, men ryggsekk må du ha. Du kan si at vi som har vokst opp litt dysfunksjonellt ofte vet at vanskelige ting kan bli brukt til noe. Man vet litt mer enn andre.

Tursekken, ja. Lindell er innbitt motstander av vår kollektive friluftsbasill. Hun hevder det norske folk trener for mye og er helt hjernevasket. Ski har hun ikke hatt på bena på over 40 år. Om vintrene murer hun seg inne i skriveleiligheten og dyrker sin introverte side.

– Det er mange som spør om ikke skrivingen er et ensomt yrke, og jeg pleier å svare: «Jo, heldigvis!»

Hadde vi vært dyr hadde Lindell vært en bykatt. Hun liker storbyens anonymitet. Utenfor biblioteksbaren viser Oslo seg fra sin grimmeste side denne formiddagen. Brun slaps skvetter langs trikkesporene og rundt travle sko.

Det er i dette universet Lindells krimdramaer utspiller seg. Sentrert rundt politikammeret på Grønland, der hun selv har tilbragt timer med øyne og ører på stilk, slik hun har gjort det på Gaustad sykehus, på postkontoret på Majorstua eller, som i Dronen, i en forlatt militærleir innerst i Maridalen.

– I Sukkerdøden skulle jeg ta livet av selveste kripossjefen, så jeg reiste opp til Bryn og vandret inn i resepsjonen for å se hvordan den så ut. «Jeg skal bare ta livet av Kripos-sjefen», sa jeg til resepsjonisten, som omtrent hev seg på alarmknappen.

– Jeg tenkte jo ikke over at hun ikke visste hvem jeg var…

Som en av landets ledende krimforfattere har Unni Lindell blitt en kjendis, og hun nekter ikke for det. Hun går på hagefester og premierer, lar seg intervjue av Se & Hør. Da barnebarnet på seks nylig så bøkene til farmor på biblioteket ble han rasende og begynte å samle dem sammen for å ta dem med hjem til deres rettmessige eier.

– Jeg er heldig som har fått vært så synlig, og har ingen problemer med å innrømme at jeg er en glatt forretningskvinne, altså. Kunstner er jeg når jeg skriver.

Det er ny bordsetting på Bristol. Japanerene har vandret ut i Oslo-slapset. Unni samler sammen sakene, på vei hjem til eremittilværelsen i Parkveien. 40 000 ord skal bli til 90. Hun forteller at hun selv gjerne havner på legevakten etter å ha levert et manus, men at hennes gamle venninne og rival Anne B. Ragde toppet henne med å bli sendt til sykehuset på selve julaften. “I ambulanse, iført nissekostyme!», humrer Unni.

– Det er gørr kjedelig og kjempeslitsomt å skrive. Du må virkelig sitte der med rumpa på stolen. Mange synes det ser så gøy ut  når de ser bilder av meg i pressen med vinglass og fin kjole, men det skjer kansje tre ganger  året, det er mest kjedelige skrivehverdager, det handler om å orke. Den som vil se regnbuen må tåle regnet. Dét er mottoet mitt.