Om kvinner, opprør og selvbestemt abort

Fra bokhylla med Janneken Øverland: 1970-åras litterære smertepunkter - ikke bare, bare LOVE.

De tidlige 1970-åra var en blomstringstid for engasjement. Og for engasjerte romaner. For romaner med spørsmålstegn eller med oppfordringer i tittelen. Og også for romaner med skrekkelig lange titler.

Romaner kunne hete Hvem kan hjelpe Neil Young å finne veien hjem? (1974) eller Den som har begge bein på jorda står stille (1974). Audun Briseid skrev den første, Tor Åge Bringsværd den andre. Og de lange titlene varte minst til 1982, da Dag Solstad satte rekorden med Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.

1970-tallet var dessuten et litterært oppsummeringstiår etter det opprørske 1960-tallet, og antakelig århundrets heftigste kulturpolitiske tiår. Men enda tydeligere var det det kvinnepolitiske tiåret, også litterært, og det tiåret da betegnelsen ”kvinnelitteratur” oppsto – etter hvert et både elsket og hatet begrep.

Viktige også i dag 

1970-åra var start-tiåret for en lang rekke forfattere som i bok etter bok ga bidrag til beskrivelsen av kvinners plass i verden, og leverte nye, provoserende og berikende formuleringer til norsk litteratur og norsk kulturliv. Blant forfatterne som ble toneangivende i tiåret var mange som også er svært viktige forfattere i dag – fire tiår senere – som Toril Brekke, Kari Bøge, Liv Køltzow, Cecilie Løveid og Tove Nilsen, for bare å ha nevnt noen.

Også deres romaner kunne ha lange, spørrende og/eller engasjerte titler, som Liv Køltzows Hvem bestemmer over Bjørg og Unni? (1972), Cecilie Løveids Befri våre daglige liv (1977) og Tove Nilsens Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken (1974).

Og det er nettopp Tove Nilsens 107 sider lange debutbok jeg henter ut av bokhylla i dag: Hvordan kan den leses nå, 43 år etter at den utkom, og etter at forfatterskapet har lagt på seg noen og tretti nye bøker?

Rett på sak

Forfatteren selv (22) smiler blygt fra baksiden av J. W. Cappelens softcover originalutgave.  Illustrasjonen på forsiden, også det en lyshåret, tankefull ung kvinne, utført av den drevne illustratøren og billedkunstneren Ingrid Ousland, antyder ungt innhold. Bak på boka røpes engasjement og valg av romansjanger:

Jeg har skrevet boken i håp om å nå noen av alle dem som uttaler seg mot selvbestemt abort ut fra teoretiske overbevisninger – men som aldri har opplevd et uønsket svangerskap selv. Jeg har valgt en skjønnlitterær form for lettere å få formidlet en følelsesmessig opplevelse av situasjonen.

Og slik starter den, så rett på sak som man kan tenke seg:

Det måtte ha vært den én- eller toogtyvende hun fikk siste menstruasjon. Den nittende var Henriks fødselsdag, og hun var nesten sikker på at hun hadde fått den like etter den. (…) Og i dag var det niogtyvende. Altså ble det … Tonje stoppet litt forskrekket. Da hadde hun allerede gått en uke over tiden.

Ensomme samtaler

Hovedpersonen Tonje er en ung, 18-årig, 70-tallskvinne fra øst i Oslo, skoleelev og forelsket i Henrik, som har en midlertidig lærerjobb. Og hun tror hun er gravid.

Den samtidsnære fortellingen som følger handler først og fremst om Tonjes egne, ensomme samtaler med seg selv om hvilke muligheter hun har. Henrik finnes der, litt på sidelinjen, og noen venninner, men situasjonen, slik den føles for henne, er hovedsaken. Og selv om Tonje er en ordentlig og ryddig tenkende person, og virkelig vurderer konkrete alternativer, beholder boka det skjønnlitterære spenningspreget, også for leseren. Svaret på dilemmaet hennes kommer først i siste setning. Og den som leser boka som en sannferdig 70-talls-skildring vet dessuten at Tonjes svar ikke nødvendigvis er det endelige svaret!

Skam og skjensel

”Å gå over tiden” er et litterært tema som har en lang historie, ikke minst i fortellinger skrevet av kvinner. Problemene rundt å bli gravid uten å ønske det – ikke minst før prevensjon var en allment tilgjengelig mulighet – går som en rød tråd gjennom både historien og litteraturhistorien. Høyt antall barnefødsler som dødsårsak, som årsak til fattigdom og ulykke, spedbarnsdrap og fosterfordrivelser, kloke koner og bortadopsjoner likeså. På 1600-tallet var fosterdrap forbundet med dødsstraff, og senere med straffarbeid og fengsel. Og det å få og beholde eventuelle ”uekte” barn, også langt opp i forrige århundre, medførte skam og skjensel.

I Norge var det først med Katti Anker Møllers arbeid for barnebegrensning tidlig i forrige århundre at holdninger og praksis kom i bevegelse, men ikke før etter siste krig at det skjedde endringer som nådde vidt ut.

«Mediefeminismen»

I siste omgang var det først med ”den nye kvinnebevegelsen” på 1970-tallet at kampen for fri abort og selvbestemmelse nådde det politiske nivået, selv om Arbeiderpartiet hadde knyttet det opp til andre menneskerettighetskrav tidligere. Og i 1974 ble det, vesentlig fra kristelige miljøer, samlet inn 600 000 underskrifter i en Folkeaksjon mot fri abort. Enkeltaksjonister, som prestene Børre Knudsen og Ludvig Nessa, fortsatte i årevis mer eller mindre makabre aksjoner for sitt nei-syn. Så sent som i 2013, rundt legers reservasjonsrett, blusset noe av engasjementet opp igjen.

Først i 1978 kom loven om selvbestemt abort, kjempet fram både via den organiserte kvinnebevegelsen fra tidlig 70-tall, og gjennom det noen har kalt ”mediefeminismen” i tiåret, i tidsskrifter som Sirene, og i den økende åpenheten og tilbøyeligheten til ”å gjøre private erfaringer offentlige”.

Råderett over egen kropp

Ikke minst hadde litteraturen vært et sted for å åpne opp for skildringer av kvinnelig seksualitet. En viktig forfatter var Bjørg Vik som debuterte på 60-tallet og vakte en slags skandale-sensasjon med sine eksplisitte, kvinnevinklete erotiske fortellinger.

Så da den unge Tove Nilsen i 1974 skrev seg inn i denne store, sosiale fortellingen med sin ungdommelige debutbok var ingenting ennå avgjort, selvbestemt abort var omstridt, og ja- og nei-frontene sto mot hverandre. Den som det året likevel ville søke om abort måtte møte for en nemnd, med andre ord ”kle seg forsvarsløst naken”, oftest overfor to mannlige medlemmer. I tillegg var det sosiale aspektet ved søknaden lavt vektlagt.

(Foto: Steinar Buholm / Oktober)

Men Tove Nilsen skrev seg dessuten inn i en eksisterende kanon av forfattere som på gripende vis hadde brukt motivet rundt uønskete svangerskap og fosterfordrivelse.

Nini Roll Anker (1873-1942) viste i romanen Den som henger i en tråd (1935) hvor skambelagt og helseskadelig de uønskete svangerskapene kunne være for ubemidlete kvinner. Hun lot i 1935 en av dem gi uttrykk for et fremtidsønske: ”Nå rår vi snart over vår egen kropp. Og det er det største som har hendt sia jorda ble skapt – når det blir da!” Og nettopp det å ”rå over sin egen kropp” ble altså førti år senere lagt til grunn for at kvinner skulle kunne bestemme selv.

Cora Sandel (1880-1974) var flere ganger innom tematikken, og ga bl.a. i novellen ”Mange takk, doktor” (1935) uttrykk for kvinners dype ambivalens, mellom lettelse og sorg, ved en farefull provosert, ulovlig abort.

Hjerteskjærende  

Torborg Nedreaas (1906-87) skrev i 1947 den kanskje mest hjerteskjærende roman-rapporten fra strikkepinne-abort-æraen med Av måneskinn gror det ingenting.

Faktisk er abort fremdeles et sentralt tema i norske romaner av yngre kvinner, senest i Kristin Leganger Iversens I ringane (2015) og i Lotta Elstads Jeg nekter å tenke (2017) – men med ganske annerledes, friere vinklinger. At de kan framstå så annerledes skyldes det viktige politiske vedtaket fra 1978 og den litterære og politiske debatten som foregikk i forkant. Blant annet i Tove Nilsens roman med den bestemt oppfordrende tittelen.

JANNEKEN ØVERLAND

(Foto hovedbilde: Morten Krogvold / Oktober)

 

Trykk her for å se høstkatalogene