Kvelende dødsprosa som duger

Karl Ove Knausgård (Foto: Thomas Wågström/Oktober)

Karl Ove Knausgård har skrevet en thriller, en dystopi og en idéroman med mange mennesker som er litt for like hverandre. Men bevares, det duger.

For en befrielse det er å lese ny fiksjon fra Karl Ove Knausgård der ingen av hovedpersonene heter Karl Ove. Med denne boka gjør han noe han gjort lite av før, låner sitt «jeg» til andre og enda sterkere oppdiktede personer enn i Min kamp-serien, enda lenger fra seg selv enn Henrik Vankel i debutromanen Ut av verden – og se om han ikke også har en hilsen til romanen En tid for alt med tre måker som dukker opp på himmelen – og vi husker vel hva de betyr?


Karl Ove Knausgård:
Morgenstjernen

Skjønnlitteratur
Forlaget Oktober
666 sider

En innvending kan vi ta med det samme fordi den er synlig helt fra starten: Flere av jeg-personene fremstår som nokså like, enten de er gamle, unge, menn, kvinner, utdannede, ikke utdannede, foreldre eller enslige: De er ofte gitt samme språk, samme evne til å observere og absorbere – de er rett og slett såpass like at jeg flere ganger i løpet av de 666 (!) sidene må bla tilbake for å se hvem som fører ordet.

Etterhvert kommer en persons fortelling tilbake i handlingen, de fletter seg i hverandre og man blir tryggere med navn og hva som har skjedd dem før. Dette er en kollektivroman, kapitler og korthistorier lagt i en hatt og ristet rundt, ikke ulik Frode Gryttens Bikubesong der Murboligen i Odda var omdreiningspunktet. Felles for alle i Morgensjernen, er et fenomen som opptrer på himmelen i løpet av de aller varmeste dagene i Bergen. Er det en supernova, en stjerne som brenner ut av seg selv? En meteoritt? Et tegn? Frelseren? Det bys på forskjellige forklaringer fra de mange menneskene i romanen, men de har også til felles at de bemerker fenomenet uten å vektlegge det for sterkt – til det har de for mye annet på tallerkenen sin. Psykoser, sekstiårsdager, fyllekjøring, utroskapsmistanker, mordsaker, helsebekymringer – kort sagt utklipp fra liv levd.

Thriller og idéroman

Kan det også være at vi ikke ville kjent igjen verken en frelser eller en global miljøkatastrofe om den sto og lyste dag og natt på himmelen over oss? Karl Ove Knausgård peker på mulighetene for dette i Morgenstjernen: Det er både snurrig thriller og islett av en idéroman her, og det er spesielt Egil Stray som får filosofere og tenke høyt over sidene og som bringer oss delvis inn i kjent knausgårdland, for eksempel Min kamp 6. Egil har et elendig forhold til sin sønn, men får tiåringen i fanget på hytta der han bor. Det er ikke alt han får i fanget i denne romanen.

Egil er også den som er gitt et annet språk enn det rene, ranke bokmålet. Han får bruke former som skauen, heilt og sia, forfatterverktøy som er med på å fargelegge og skille folk fra hopen.

Får opp farten

Dystopien er tilstede, den er kulminasjonen av folks syner, morgenstjernens tilstedeværelse og hendelsene forfatteren viser oss. Av en eller annen grunn skjer det flere ulykker og dødsfall disse dagene enn normalt er, og felles for mange er at de ikke er gode nok foreldre eller bebreider seg selv eller andre for det. Folk tørner og forsvinner, enten de begjærer sin fars kone, mistenkes for slaktmord av svartmetallbandet Kvitekrist, kattedrap eller de må legges inn på psykiatrisk. Dyrene inntar livene våre. Et garn renner fullt med 118 fisker, en annen opplever krabber som dekker en bilvei, en grevling tar seg inn i hus – og det er mer. For den tålmodige, blir belønningen stor: Alfred Hitchcocks Fuglene trenger ikke være det skumleste du har opplevd i kunsten. Etter en langsom start får romanen opp farten og det snører seg til som i en strupe når det mangler oksygen.

Kontroversiell slutt

På ett tidspunkt forlater Karl Ove Knausgård flettverket han har bygget opp og også denne romanslutten kommer til å bli diskutert og likt eller mislikt ut fra lesemåte eller forventninger. Jeg synes ikke det er spesielt vellykket, selv om det er kjent, det han gjør. Egil Stray, rikmannssønnen og dokumentarfilmskaperen med filosofiske tilbøyeligheter, får fremføre et langt essay om døden. Essayistikken var en betydelig del av Min kamp 6.

Jostein Lindland, den nokså grunne nyhetsjournalisten, tøyer strikkene så langt det går og får en slags blackout der han treffer flere bibelske referanser, ferjingen over elva til dødsriket, og han ser mennesker med oksehoder fra Ovid og gresk mytologi og siden fabelprosaen. Romanen ender i et annet dødsfall, en begravelse og et kammerspill på tog, i kirke og på pub mellom to ukjente, mellom Egil og en ukjent hippielignende tynn fyr med hvitt hår og frakk.

Karl Ove Knausgård øser på, men forlater menneskene sine i stedet for å knytte alle tråder sammen. Romanen  er for så vidt er autonom: Dens sammenbrudd inntreffer samtidig med menneskenes og menneskehetens.

VIDAR KVALSHAUG

 

 

 

-- annonse --