LYRISK: Anmeldelse av Emely Benedicte Kahrs: «Mor når hun vinker fra toget».
Straks jeg var ferdig med gymnasiet – ja, videregående het gymnasiet i steinalderen – flyttet jeg til byen for å studere. Avstanden fra mor til meg ble ikke så lang, men jeg sa farvel til jenterommet med The Monkees-plakaten for godt, slengte et: ”Jeg ringer!” til mor – og dro. Da var hun alene igjen. Akkurat som mora i diktsamlingen Mor når hun vinker fra toget av Emely Benedicte Kahrs. Hun blir også forlatt av dattera. Barn forlater foreldre. De kan ikke annet. De skal ikke annet. Selv om det gjør vondt. I denne diktsamlingen gjør det mest vondt for mora. I alle fall i starten.
Emely Benedicte Kahrs:
Mor når hun vinker fra toget
Cappelen Damm
104 sider
Emely Benedicte Kahrs debuterte i 2018 med romanen Galopp for den svarte hesten, og i 2021 utga hun romanen Du husker ikke dette. Nå har hun skrevet sin første diktsamling, og den har en klar kobling til romanene, som begge handlet om kvinnen Nelly. Er dette en siste lyrisk del i en trilogi? For kanskje er det den unge Nelly som frigjør seg fra mora i disse diktene, selv om navnet hennes ikke nevnes i tekstene. I den forrige romanen skriver Nelly til dattera og forklarer hvorfor hun forlot faren hennes. Mor og datter der også, altså.
Aldri kunne slå rot
I Mor når hun vinker fra toget bor dattera (jeg’et) og mora i en leilighet i 1. etasje over et vaskeri. De er vant til å sovne til den trygge lyden av sentrifugene, og de er limt sammen av hvitt og kulørt vasketøy, ull, silke, OMO og skyllemiddel. De to og bretting av tøy. Helt til dattera sier at hun vil flytte til en annen by. Mora henger opp datteras underbukse, og stumper røyken i en OMO-kork: ”Jeg håper bare du blir lykkelig”, sier hun, men verken dattera eller jeg er i nærheten av å tro på moras lykkeønskninger. Tvert i mot. Mora er ikke klar for å slippe henne fra seg. Hun holder igjen. Hun truer også:
”Hvis du ikke bor
i byen der du ble født
kan det skje at
du aldri jordes”
En uhyrlig tanke. Aldri jordes. Aldri kunne slå rot. Ingen vil kunne elske henne heller, advarer mora. Men dattera flytter. Flyttingen er hennes eneste opprør. Hun vil studere. Hun vil slippe fri. Hun anser seg som et uferdig menneske som må forlate mora for å kunne bli et ferdig menneske. Det er en vakker tanke. Presis er den også. Barn skal forlate foreldrene sine for å kunne bli ferdige mennesker. De må skaffe seg erfaringer, selv om de blir dyrkjøpte – slik de blir for dattera.
Surrealistiske dikt på servietter
Diktsamlingen er delt opp i tre deler, og den har en tydelig episk tråd. En handling jeg er spent på utviklingen i. Kunne faktisk vært skrevet som en roman. Bare hør: I del 2 går dattera inn i auditoriet på universitetet i byen hun har flyttet til. Kanskje fri, men nevrotisk til fingerspissene forelsker hun seg i gutten med den grønne genseren. Legger mor i skuffen. Yes! Farger luggen blå. Puster inn gutteluft. Deilig! Velger hvordan hun vil være. SÅNN er det å bli fri og forelsket. Hun tilbyr seg å vaske klærne hans. Slik mora har lært henne. Det eneste mora har lært henne; å skille kulørt vask fra hvit. Den grønnkledte trekker seg unna, naturligvis. Dattera oppslukes av kjærlighetssorg. Er blitt gravid. Som terapi skriver hun morsomme, surrealistiske dikt på servietter (se illustrasjonen på omslaget). Ingen mor til å beskytte henne lenger. Abortpille, blod og bind – og mor kommer ubeleilig på besøk i del 3. Med toget. Men overraskelse! Mora liker byen dattera bor i godt, selv om det regner. Mora har truffet en fyr. Gitt ham skyllemiddel. Nå ser hun verden med nypussede briller, og gir dattera en stikling til å sette i jord så den gror røtter. Slå rot allikevel. Maken til symbolikk. Det er mora som har blitt fri. Og dattera som må jordes på ny.
I romanen, Du husker ikke dette, bruker Kahrs en tydelig egg-symbolikk. Det gjør hun i diktsamlingen også. Særlig i prologen, som er jeg’ets beskrivelse av eggets ulike deler. Vitellinimembranen – hinnen som separerer hviten fra plommen. Beskyttelsen og separasjonen. Ja, egget er utvilsomt et egnet symbol for avkom, nytt liv, beskyttelse, muligheter. Og abort. Men kan hende blir symbolikken noe overtydelig akkurat her. Stiklingen har jeg allerede nevnt, og den evinnelige vaskingen taler for seg selv. Å vaske seg vekk fra virkeligheten. Som en beskyttelse mot det som finnes av farer der ute. Som hinnen i egget. Men den er ikke alltid til å stole på. Verden melder seg, og det hjelper ikke alltid å vaske den vekk.
Litt for åpenbart
Det er mange fine dikt og diktpartier i Emely Benedicte Kahrs’ Mor når hun vinker fra toget. Sterke og presist uttrykte stemninger der jeg’ets opplevelse av frigjøring står glassklart for meg. Likevel er det ikke de lyriske linjene som gjør mest inntrykk, kanskje fordi de har for få muligheter til egenfortolkning. Kanskje fordi diktene følger handlingen og kronologien i historien om mora og dattera for tett, og godt hjulpet av den tydelige symbolikken, blir det hele litt for åpenbart.
Men likevel, jeg tar denne mor-datter-fortellingen med meg, og maner frem bildet av mora mi og jeg som bretter duker. Vi trekker hardt i stoffet fra hver vår ende, før vi går mot hverandre for å legge duken pent sammen. For som Emely Benedicte Kahrs så klokt skriver: ”Ingen vet hvem som er barnet”. Mor er datter. Datter er mor. Med to streker under.
MIA BULL-GUNDERSEN
