Fem bøker som gjorde meg til forfatter

FEM BØKER SOM BETYR NOE: Ingvar Ambjørnsen har lest Céline igjen i sommer og melder om at den står som en påle fortatt.

– Jeg holder meg ikke med favorittbøker. De fem bøkene jeg har valgt å presentere her, er imidlertid bøker som på en eller annen måte har hatt betydning for meg som forfatter, sier Ingvar Ambjørnsen.

Jens Bjørneboe: Norge mitt Norge

Som ung leste jeg alt av Jens Bjørneboe. Rubbel og bit. Og svært mye av det har naturligvis større litterær verdi enn tekstene i Norge, mitt Norge. Men for en fjortenåring som nettopp hadde bestemt seg for å bli forfatter, var disse essayene og tekstene om maktmennesker, formyndere og dobbeltmoralister, en fulltreffer. Bjørneboe hadde en tilstedeværelse i norsk samtid som ingen annen forfatter jeg visste om. Beretningen om Arne Næss og Jens Bjørneboes erobring av NATOS Nordkommando på Kolsås, er fremdeles like morsom.

 

Henry Miller: Krepsens vendekrets

Nei, det var ikke på grunn av sex-skildringene. I hvert fall ikke først og fremst. Grunnen til at jeg leste Krepsens vendekrets flere ganger i tenårene, var Millers anarkistiske grunntone. Hans hemningsløse forakt for alt som ikke hadde med kunst, litteratur – og sex å gjøre. Hele persongalleriet i boken er fylt av denne kraften. Paris. Vin. Knulling og sjalusi. Døgnlange diskusjoner om litteratur og malerkunst over cafèbordene. Bare det å få vite at disse menneskene hadde vært til stede i verden, var stort for en forfatterspire som gikk og ventet på å få debutere både på den ene og den andre måten.

 

Louis-Ferdinand Celine: Reisen til nattens ende

Celine er enda en litterær ramp som gjør et enormt inntrykk på meg på denne tiden. Jeg tror jeg leste Reisen til nattens ende som søttenåring. Jeg dras mot disse spydige, ofte bekmørke humoristene. Forfattere, som i alle fall på papiret, gir fullstendig faen, og har ordet i sin makt på nesten magisk vis. Jeg har tatt Reisen til nattens ende om igjen i sommer, nesten femti år etter første gang, og i motsetning til Bjørneboe og Miller, står Celine fremdeles som en påle!

 

Knut Hamsun: Mysterier

Da jeg leste Mysterier for første gang, var jeg åtteogtyve år, og hadde selv skrevet tre romaner. Hamsuns forfatterskap representerte imidlertid et stort hull i min litterære dannelse. Grunnen var at jeg hadde leste Victoria da jeg var seksten. Den syntes jeg var en skikkelig klissen kioskroman, og satte øyeblikkelig den gamle nazisten på min svarteliste. Litt over et tiår senere satt jeg og skrev Galgenfrist i Spania. En dag fikk jeg låne Mysterier fra et norsk dødsbo, og fikk kanskje det mest sjokkartede møte med en norsk roman noensinne. Nagels uforutsigbare krumspring slo meg helt overende. Jeg ante ikke at det gikk an å skrive slike romaner. En åpenbaring.

 

Axel Jensen: Epp

Axel Jensen var den eneste av disse fem forfatterne som jeg møtte, og ble kjent med. Han var også en frekk faen, men i tillegg en kul kis. Jeg har nylest mesteparten av Axels forfatterskap i løpet av de siste to årene, og jeg synes alt sammen er like bra som jeg husket det fra min ungdom. Men selv om jeg fremdeles liker alt, står likevel vesle Epp i blokka i en særstilling. Den pedantiske pensjonisten fra tapetfabrikken, som har gjort kokingen av frokostegget til en vitenskap.

 

Og så spør folk meg på ramme alvor om jeg fant Elling i psykiatrien.

-- annonse --