Bland like doser «The Breakfast Club», «Pretty Little Liars» og «Skam», tilsett et spennende drapsmysterium, og resultatet blir en gjennomført og underholdende ungdomsroman.
Assosiasjonene til «The Breakfast Club» er sterke i begynnelsen av amerikanske Karen McManus´ debutbok En av oss lyver. Fem elever ved Bayview High utenfor San Diego må sitte igjen etter skoletid, og som i ungdomsfilmklassikeren fra 1985 spesielt og amerikanske high school-filmer generelt representerer hver og en av dem en stereotypi: den atletiske, den vakre, den skoleflinke, den kriminelle og den nerdete. McManus har i intervjuer sagt at nettopp «The Breakfast Club» ga inspirasjon til romanideen, og allerede på side 17 anerkjenner hun sjangeren ved å la en av karakterene beskrive de andre som «vandrende ungdomsfilmklisjeer, hele gjengen».
Karen M. McManus:
En av oss lyver
Cappelen Damm
384 sider
Oversatt av Agnete Øye
Det begynner med andre ord ikke så originalt. Men det fortsetter langt mer uforutsigbart.
Bare fire av de fem elevene kommer ut fra klasserommet med livet i behold, og de gjenlevende kommer raskt i både politiets og medias søkelys. Det viser seg nemlig at den avdøde hadde planer om å avsløre hemmeligheter om hver og en av dem på sladderbloggen sin dagen etter – hemmeligheter som kan ødelegge fremtiden deres.
Effektiv og fengende
Karen M. McManus har snekret sammen en underholdende historie som ikke bare inneholder et spennende drapsmysterium og en god porsjon mediekritikk, men også pakker inn fortellinger om familieproblemer, prestasjonsjag, forelskelse, vennskap og identitetsspørsmål. Ved å la de fire 17-åringene veksle på å fortelle fra sitt perspektiv, lar McManus oss bli godt kjent med karakterene, som alle gjennomgår en forholdsvis omfattende utvikling i løpet av bokens 384 sider. «The Breakfast Club»-vibben vedvarer til dels, men for denne bokas kjernelesere, som er mellom 14 og 18 år og trolig aldri har sett en av 80-tallets største ungdomsfilmer, vil assosiasjonene gå mer i retning tv-serien «Pretty Little Liars» – og kanskje til vår egen storsuksess «Skam». Det er naturligvis en stor kompliment.
Språklig utmerker ikke En av oss lyver seg nevneverdig, og det dukker opp noen klisjeer her og der, men historien er for det aller meste effektivt og fengende formidlet. Selv om boken til tider også inneholder både humor og søt romantikk, er drapsmysteriet hele tiden drivkraften, og McManus legger inn mange overraskende vendinger underveis. Hun holder på spenningen helt til slutten, og når løsningen rulles opp, er den like tilfredsstillende – og urovekkende – som den er uventet.
Litt oversetterknirk
En av få innvendinger er at den norske oversettelsen i enkelte tilfeller blir litt kunstig. Mye kan tilgis, da ikke alle elementer fra amerikansk skolevesen lar seg så lett overføre til norske forhold. Sitater som «Jeg går og finner en lærer og ringer nødetaten» er vanskeligere å svelge. Trolig står det i originalversjonen 911, noe også de fleste norske lesere ville forstått. Eventuelt kunne man enkelt ha byttet det ut med 113. Det er i alle fall lite troverdig at en 17-åring midt i en alvorlig krise ville sagt at han skulle ringe «nødetaten». Enda mindre sannsynlig er det at en tenåringsjente, selv om hun er den skoleflinke, og selv om elevene i boken er ganske så veslevoksne, ville ytret følgende setning: «Hvis jeg sier nei, er det bare på grunn av stolthet og selvoppholdelsesdrift».
Litt oversettelsesknirk og en del amerikanske high school film-klisjeer til tross: En av oss lyver, som siden utgivelsen i vår er blitt oversatt til over 20 land og havnet på New York Times´ bestselgerliste, er en velstrukturert og spennende «Young Adult»-krim som trolig vil falle i god smak også hos den norske «Skam»-generasjonen. Se opp for filmatisering.
RANDI FUGLEHAUG
