– I dataspillene blir man drept, men gjenoppstår like etterpå. Slik er ikke krigens brutale virkelighet, sier Carsten Jensen.
14 år er gått siden de første danske – og norske – soldater ble stasjonert på NATO-oppdrag i Afghanistan. Taliban hadde falt. Internasjonale styrker skulle bidra til å ivareta en skjør fred og et enda mer vaklevorent demokrati.
To år etter at de fleste troppene ble trukket ut, herjer fortsatt gerilja- og terrorkrig i det ugjennomtrengelige fjellandskapet som ingen invaderende hærer opp gjennom historien har fått has på.
Roman som virkemiddel
Carsten Jensen (63) er både takknemlig og noe forundret der han sitter tilbakelent i en velbrukt lærstol i feriehuset i fødebyen Marstal på Ærø. Sommeren har ennå ikke kommet øyidyllen sør for Fyn, og det lille huset i Strandstrædet har stått tomt lenge. Han er kledd i tykk, marineblå genser. Den høyre hånden har et godt grep om et kaffekrus med dampet melkeskum på toppen, den venstre brukes vekselvis til å understreke poenger og til å ta et drag over en kortstusset hårsveis. Det heftige engasjementet som i det offentlige rom driver ham fra debatt til debatt, er på hjemmebane erstattet med mild ro og vennlige smil.
Samtalen innledes ved å snakke om gleden over å ha skrevet en roman som i løpet av et halvår solgte i mer enn 50 000 eksemplarer i hjemlandet, ga ham Læsernes Bogpris og lenge tronet på toppen av bestselgerlisten. Han stiller seg nesten undrende til egen gjennomslagskraft. Den første sten er en komplisert, panoramisk og problematiserende beretning om den danske krigsinnsatsen i Afghanistan. Det gjør godt å erfare at en slik murstein av en roman har begeistret, og beveget, så mange lesere. Han vet utmerket godt at det er høyst ubehagelig lesning. Men legger med et flir til at det var minst like smertefullt å skape et fiktivt univers av det materialet han hadde samlet på flerfoldige reiser i Afghanistan. Med jevne mellomrom måtte han legge manuskriptet til side.
– Det var ganske enkelt opprivende å skrive denne boken, sier han. Den mentale prosessen var meget slitsom. Min kone sa halvt i spøk at hun fryktet at jeg ville påføre meg selv post-traumatisk stress uten avbrekkene.
Gjennom de fem-seks årene han arbeidet med romanen, var han likevel ikke et øyeblikk i tvil om at den selvpålagte maratonøvelsen måtte fullføres. Er det noe hans lange karriere som journalist og samfunnsrefser har lært ham, så er det at god skjønnlitteratur gir leseren et kraftigere dytt i mageregionen enn det dokumentarer og debattinnlegg evner. Utover solid egenerfaring etter at han fikk sitt skjønnlitterære gjennombrudd med Vi, de druknede, lener han seg til et sitat av Mario Vargas Llosa: «Jeg bruker løgnen som virkemiddel for å fortelle noe sant». Eller den britiske dramatikeren David Hare som definerer fiksjonen som en mulighet til å undre seg på publikums vegne. Som Jensen selv uttrykker det: – Romanformen gir meg mulighet til å stille spørsmål som «hva er det egentlig de holder på med?». Og «hvordan ville jeg selv ha reagert, og handlet, i en tilsvarende situasjon?». Det er spennende å forestille seg det som kanskje skjer i andre menneskers hoder. Romanen er en invitasjon til innlevelse.
«Soldatens sjelsliv»
Etter at de første artiklene kom på trykk for snart 40 år siden, har Carsten Jensen rapportert fra mer enn 30 land. I boklig form gjorde han seg ikke minst bemerket med tobindsverk som som fulgte en sprenglest globetrotter på en 1100-siders jordomreise i Jeg har sett verden begynne og Jeg har hørt et stjerneskudd. Bøkene solgte i tilsammen 250 000 eksemplarer. Like fullt har Afghanistan hatt en helt spesiell plass i hans bevissthet helt siden han som 19-åring kom dit på gjennomreise ti India. Etter Talibans fall i 2002 har han jevnlig besøkt landet. Da han i 2009 dro til Helmand-provinsen, ble han for alvor kritisk til den skandinaviske krigsinnsaten. Dette standpunktet forsterket seg da han sammen med den norske journalisten Anders Sømme Hammer i 2013 gjorde research til reportasjeboken Alt dette kunne ha vært unngått. I kompani med Sømme Hammer opplevde han de sidene av landet som ingen journalister skaffer seg innblikk i. På det tidspunkt var Jensen allerede godt i gang med romanen, som han innså at trengte en helt annen form for research enn reportasjejournalistikken.
Like fullt var det under journalistkappen han fikk avtale med hærens overkommando om et to ukers opphold i den danske troppen. Som han sa på Litteraturhuset i Oslo da boken ble lansert i mars: «Jeg kunne ikke si at jeg ville på befaring i soldatenes sjelsliv». I stedet allierte han seg med danske Information, svenske Dagens Nyheter og norske Dagbladet hvor han ga jevnlige rapporter.
Han fortsetter fortellingen fra lenestolen i Marstal: – Jeg jobbet ganske målrettet for å samle grunnlagsmateriale til en roman. Da må man stille en helt annen type spørsmål enn det en journalist normalt gjør. For å gi liv til en roman trenger man å gjøre nøyaktige observasjoner og legge merke til detaljene.
På spørsmålene om soldatene var klar over at han arbeidet med en roman, og hvor tett han kom innpå dem, ler han på skrallende Jensen-vis: – Soldatene er generelt skeptiske til journalister. Det ligger i den militære kulturen. Jeg fikk sitte alene ved bordet i kantineteltet, for å si det sånn. Men når jeg stilte spørsmålet om hvorfor de var der, svarte alle – med ulike begrunnelser – at «de ville gjøre en forskjell».
Løfter på lokket
Hva som får tusenvis av skandinaviske ungdommer til frivillig å utkjempe en krig som både er langt hjemmefra, og for de aller fleste ganske uforståelig, er derimot et spørsmål som lenge har utfordret hans intellekt og innlevelsesevne. 43 soldatliv gikk tapt i løpet av de 12 årene danske tropper var plassert i Afghanistan. Forfatteren Jensen opplevde å bevege seg inn i et litterært terreng som både var mennskelig og politisk uutforsket. Han argumenterer ivrig:
– Det har aldri vært noen egentlig politisk debatt om vår deltagelse i denne krigen. En presse som mer eller mindre samlet har manglet kritiske stemmer, har dekket saken. De har vært de militæres gjester, og tatt alt som ble sagt for et godt ord. Politikerne har hele tiden skjøvet soldatene foran seg. Å kritisere krigsdeltagelsen er ensbetydende med at man ikke respekterer, men krenker, soldatene.
Det var denne trykk-kokeren av umeddelte erfaringer Jensen med Den første sten ønsket å åpne opp dampen for. Romanen følger en avdeling med soldater som utfra ulike bakgrunn har latt seg verve til oppdrag i Afghanistan. Starten foregår i rolig tempo og skildrer soldatenes møte med leiren, det fremmede landskapet og menneskene som befolker det. Det går snart opp for dem at dette er mennesker som utfra sin kultur og historie har en dagsorden som de mangler forutsetninger for å skjønne. Slik spisses handlingen til i en menneskelig thriller som gir den samme følelse av ubehag som for eksempel William Goldings Nobelprisbelønte Fluenes herre. Gradvis mister de unge urdanske soldatene som i hjemlig presse omtales som «fredsbevarende styrker», orienteringsevnen. Hele verden blir snudd på hodet. I begivenhetens virvlende gang klarer de ikke lenger skille mellom fiende og venn, sannhet og løgn.
– Det handler om unge voksne fra spill de har lekt seg med på sin Playstation, forklarer Jensen. I dataspillet blir man drept, men gjenoppstår like etterpå. Slik er ikke krigens brutale virkelighet. Det er noe av de de danske soldatene får erfare.
Døden som arbeidsplass
Om det var hippiens interesse for 1970-tallets motkultur som første gang brakte Carsten Jensen til Afghanistan, var det interessen for egne røtter som rundt årtusenskiftet førte ham tilbake til barndommens øy. Carsten var bare ni år gammel da hans far, lasteskuteskipperen, flyttet familien til Ålborg. I mange år ønsket ikke mannen som hadde klassereist seg inn i det øvre skjiktet av den intellektuelle middelklassen å ha noe med sin sjømannsbakgrunn å gjøre. Han hadde rundet 50 år da han besluttet å nøste opp de mange fortellingene fra Ærøs brokete sjøfartsfortid. Da Vi, de druknede kom ut i 2006, var den laget i tett samarbeide med øyas befolkning. Lanseringen var stor fest for alle innbyggere. Carsten Jensen ble møtt av en flaggborg som strakk seg fra havna og innover i byen han han gikk i land fra fergen. Alle fikk gratis øl og smørbrød. I løpet av 2-3 måneder hadde 1200 av Marstals rundt 3000 innbyggere kjøpt romanen. Selv brukte Jensen noen av de pengene han tjente på en bok som solgte mer enn 170 000 eksemplarer i Danmark (og rundt 50 000 i Norge) på å kjøpe det lille murhuset i Strandstræde i Marstal som han og kona Liz bruker både som feriested og skrivestue.
– Selv om jeg føler meg som københavner, kjenner jeg nå en sterk tilhørighet til øya. Jeg har fortsatt noe familie her. Gjennom de siste 10-15 årene har jeg også fått en massiv krets av bekjente.
I Vi, de druknede ligger også spiren til den romanen som i Norge ble lansert som «den store, nordiske romanen om krigen i Afghanistan». I et intervju i Information forteller han at ideen kom i 2007 etter en samtale med en fremstående dansk kontreadmiral. Han sa at de eneste mennesker som lever like utsatt som de sjømenn Carsten Jensen skrev om i Vi, de druknede, er profesjonelle soldater. Begge risikerer at deres arbeidsplass også blir deres grav.
Og det er denne virkeligheten Carsten Jensen så overbevisende skildrer i Den første sten.
Hovedfoto: Isak-Hoffmeyer / Press forlag
