SKILSMISSE I AKERSGATA: Familieforholdene i norsk forlagsbransje ble med ett ryddigere. Det er godt, selv om det kostet en milliard.
Se for deg mannen som kommer hjem med leppestift på skjortekragen og innrømmer: «Joda, jeg har fått meg en elskerinne», og etter en pustepause legger til: «og jeg har tenkt å beholde henne».
Omtrent slik må det ha fortont seg for Egmont-sjef Steffen Kragh, da Håkan Rudels tidligere i år meddelte at Bonnier hadde kjøpt seg inn i Strawberry Publishing. Selv om Egmont og Bonnier hadde delt ekteseng i nesten 14 år gjennom sitt 50/50-eierskap i Norges største forlag, hindret det altså ikke Rudels å krype til køys med en av de raskest voksende konkurrentene. Man trenger ikke å være veldig analytisk anlagt for å anta at Egmonts konsernsjef var alt annet enn happy med dette.
Usannsynlig ekteskap
Allerede da var det klart at forholdet gikk mot slutten. Det i utgangspunktet usannsynlige ekteskapet ble ikke spådd noen lang og lykkelig fremtid, da det ble inngått i april 2007 som en konsekvens av fusjonen mellom Cappelens Forlag (Bonnier) og N. W. Damm & Søn (Egmont), sistnevnte ledet av dagens Cappelen Damm-sjef Tom Harald Jenssen. Dette er det eneste stedet i verden Bonnier og Egmont har hatt et slikt samarbeid. Men en perlerad av gode resultater gjennom årene har gitt den norske toppledelsen arbeidsro – i hvert fall inntil et par av de siste årene, og bidratt til å holde svenskene og danskene i hop.
Da Konkurransetilsynets kom med sine innsigelser mot Strawberry-oppkjøpet, var det likevel usannsynlig at Bonnier kunne komme luskende tilbake og be om godt vær. De var allerede forbi «point of no return» og hadde åpenlyst flagget at de søkte ut. Slikt gjør noe med samarbeidet og tilliten, såpass at dette ville bli for tøft å reparere.
Kime til uro
En slik bunt med dynamitt kan rett og slett ikke bli liggende og slenge halvveis ut på Öresundsbroen. Strawberry-saken var en kime til uro i alle de involverte organisasjonene. Hva ville skje med Cappelen Damm-eierskapet? Ville A kjøpe ut B, kunne forlagshuset (mindre sannsynlig) bli stykket opp, eller kunne man se for seg andre konstruksjoner med andre interessenter? Og hva med Strawberrys norske investorer hvis Bonnier ikke kunne gå «all in»?
Alt har sin tid – også ekteskapet mellom Egmont og Bonnier. Som Johan (i Erland Josephsson skikkelse) sier om bruddet med Marianne (Liv Ullmann) i Scener fra et ekteskap: «Jag för min del gråter inte över spilld mjölk. Ungarna växer upp, relationer bryts. Kärlek tar slut, liksom ömhet, vänskap och samhörighet. Det är ingenting märkvärdigt med det, det bara är så.»
«Business as usual»
Sørgelige greier, der altså. Men for norsk bokbransje er gårsdagens bevegelser i hovedsak godt nytt. I Akersgata er mye usikkerhet ryddet av veien, Egmont har fått begge hendene på rattet, og det varsles om «business as usual».
I Strawberry Publishing er det med stor sannsynlighet tilbake til plan A, med 70 prosent Bonnier-eierskap, når Konkurransetilsynet ikke lenger kan bruke Cappelen Damm-markedsandelene mot dem.
Bonnier er med i dansen for å innta ledende posisjoner. Dermed er det duket for en blytung satsing og ytterligere heftig ekspansjon i Strawberry. Kampen om de mest attraktive forfatterne, både nye og etablerte, kan bli formidabel.
Langsiktige eierskap
For ikke å snakke om den lydstrømme-fighten som nå ligger foran oss – mellom et norsk Storytel med tyngre Egmont-engasjement, Fabel på Sehesteds plass, nylig lanserte Nextory, varslet Ebok+/Coop-satsing og Bonniers Bookbeat som med stor sannsynlighet nå vil dukke opp i Norge. Det skal slett ikke bli enkelt å tjene inn pengene for strømmekonkurrentene. Men lydbokrettigheter er blitt en enda mer verdifull valuta.
Ved inngangen til sommeren sitter nå flere norske forlagshus med bunnsolid finansierte, langsiktige eiere. Vel så mye nordiske som norske, ja vel, men definitivt å foretrekke fremfor de multinasjonale nesten-monopolene som åpenbarer seg på andre arenaer.
VEBJØRN ROGNE
