SAKLIG ONSDAG: Christian Borch er ikke nådig i sin dom over den markedsliberalistiske epoken etter krigen i sin nye bok, "Banalitetens tyranni".
At økonomien er i en vanskelig situasjon er ikke et nytt utsagn, men heller et gammelt. Men det gjør det ikke mindre sant. Dagens økonomi er preget av et skjevt forhold mellom pengemakten og det demokratiske samfunnet – og de som betaler prisen kommer til å bli den neste generasjon.
Det er nettopp dette forholdet Banalitetens tyranni ser nærmere på. Boken er siste installasjon i en serie på tre bøker om det moderne Europa. Der den første boken Salig velstand tok for seg hvilke idealer som kjennetegner vår tid, var oppfølgeren, Sannhetens kår, en utforskning av hvordan nyliberalistisk filosofi har gjort sitt inntog i politikken og hvordan den kommuniseres. Banalitetens tyranni er et ørneblikk på årene etter jappetiden og for Borch er det tydelig at dagens vanskelige situasjon ble skapt under markedsfrislippet for 30 år siden.
Christian Borch (f.1944) er kjent som en av nestorene på TV. Han var ansatt i NRK fra 1978 til 2015, da blant annet som utenriksreporter, kommentator og utenriksredaktør. Fra 2000 til 2010 var han fast nyhetsanker i Dagsrevyen, og fra 2010–2014 programleder i Urix. Han har skrevet en rekke bøker tidligere, og har dessuten startet sin egen blogg på Cappelen Damms nettsider forlagsliv.no.
Navn: Christian Borch
Aktuell med: Banalitetens tyranni (CappelenDamm)
Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken?
Banalitetens tyranni er tredje bind i en uformell triologi om utviklingen i Europa fra 1980 til i dag. Den dekker forskjellige sider ved det vi kan kalle den markedsliberalistiske epoken i europeisk etterkrigstid. Den første boken handlet om hvordan den nye forbrukerpsykosen endret folks selvbilde. Den andre tok for seg de politiske konsekvensene, først og fremst dette at politikk ble omskapt til en slags handelsvare og markedsført på linje med sydenturer, bleier og biler. Den tredje slår fast at det jeg trodde kom til å skje faktisk skjedde: knefallet for markedskreftene og særlig finansnæringen hadde skapt luftslott som før eller siden måtte gå i oppløsning, hvilket de altså har gjort.
Hvorfor valgte du tittelen Banalitetens tyranni?
Språket i finans- og næringslivet er grunnleggende banalt fordi det bare er ment å skulle definere og regulere profittgivende transaksjoner. Det kom etter hvert til å prege språket på nesten alle områder, og ettersom profitt og fortjeneste ble opphøyd til det primære mål, endte det også med å tyrannisere virksomheten på områder der det overhodet ikke har noe å gjøre – kunst og kultur, helsevirksomhet, barnehager og skoler, universiteter osv.
Grunnlaget for dagens vanskelige situasjon ble lagt for 30 år siden, skriver du. Hvordan?
1970-årene var preget av stillstand uten vekstimpulser i Vest-Europa. Det var skapt velstand og trygghet gjennom en stort sett sosialdemokratisk oppbygging av velferdsstaten i etterkrigstiden. Nå var tiden inne for noe nytt. Margaret Thatchers formidable politiske styrke (hun regjerte på basis av et solid flertall i Parlamentet fra valg til valg) gjorde henne til en spydspiss for en ny liberalistisk kapitalisme som snart kom til å prege hele Vest-Europa, pluss Øst-Europa etter Berlin-murens fall.
Finnes det gode bivirkninger av jappekulturen?
Jappetiden er vel betegnelsen på de verste sidene ved denne perioden – perspektivløs egosentrisitet, blottet for samfunnsvisjoner, og med materielle statussymboler som eneste suksesskriterier. Det skal godt gjøres å se noe positivt i dette. Men det er klart at utviklingen hadde en del positive sider. Det fant sted en formidabel teknologisk utvikling, og globaliseringen førte til at utviklingsland fikk overført verdier og know-how. Hvor positivt dette vil vise seg å være i det lange løp er derimot usikkert.
Er Adam Smiths ideer om det frie marked et onde – eller er han feiltolket?
Jeg tror problemet med den politikken Thatcher og hennes meningsfeller sto for, er at de ikke brød seg en døyt om Adam Smiths forutsetninger. Derfor tror jeg heller ikke Thatcher kan defineres som ’konservativ’. Smiths filosofi hadde som forutsetning at det må være spent et sosialt sikkerhetsnett under alle borgere, og at det offentlige samfunn må sette grensene for den frie utfoldelsen gjennom et demokratisk system. Thatcherismen i sine forskjellige utgaver har stort sett ført til at den politiske styringen er redusert, og at næringslivet har fått fastlegge sine egne betingelser.
Hvordan vil den økonomiske verden se ut om 20 år?
Alle prognoser tyder på at veksten ikke vil ta seg opp igjen til nivået før 2010 på mange tiår. Arbeidsledigheten vil fortsatt være svært høy, særlig blant nyutdannet ungdom. Virkningen av dette vil måtte bli at forbruksveksten vil flate ut, og kreftene vil måtte konsentreres om mer nøkterne liv. De nye generasjonene vil ha svært høy utdannelse, men sjansene for at næringslivet ikke vil ha bruk for mer enn omtrent halvparten av dem, gjør det påkrevet å finne andre verdier enn de rent materialistiske. Politisk er Europa inne i en slags reversering av idealene fra etableringen av det europeiske samarbeidet. Nasjonalismen løfter sitt stygge hode og flekker tenner mot fremtiden. Samtidig vil verden slite med det store, nye gapet som ble skapt mellom fattige og rike. Forhåpentligvis vil alle de som fikk trekke milliardbeløp ut av samfunnsøkonomien og gjemme dem unna uten å betale skatt, bli stilt økonomisk ansvarlig. Panama-avsløringene er en god begynnelse.
Tre egne favoritt dokumentarbøker?
Tre – pluss en: Arthur Millers selvbiografi Timebends, Michael Scammels biografi Koestler om den ungarsk-jødiske forfatteren Arthur Koestler, Amos Oz’ selvbiografi En fortelling om kjærlighet og mørke, og Simon Sebag Montefiores Jerusalem. Hvor for seg gir disse bøkene besettende fremstillinger av den verden vi alle er den del av.
