Klasebomber av ord

Merlen Ferrer skriver med enorm kraft og skarp glød, og fører leseren ut i et bomberegn av en fortelling.  Men romanens intensitet og tema-tetthet er mer blendende enn medrivende, boka ville hatt mye å vinne på strammere redigering. Heldigvis består denne viltvoksende tekst-jungelen ikke bare av ugress og språkblomster, fortellingen har også en fruktbar underskog av menneskeskjebner og motiver.

Som en hamsunsk anti-helt vandrer førtisju år gamle og skrivetrette Bo Strand omkring i et dystert Oslo, han er motløs, fattig – og selvsagt sulten. Romanen innledes slik med en nær parodisk allusjon, før den befester sosiale og kulturelle klisjéer om Oslos gater og møtesteder.  Den høystemte fortellerstilen er forsterket av et riksmål så arkaisk at ordet nesten burde vært skrevet med aa.

Mentale meteorittnedslag

Fornemmelsen av karikatur øker med en Knausgårdsk hang til detaljrikdom om matinntak og eksistensielle sidesprang, i kjølvannet av en dramatisk hendelse i Bo Strands liv: Morgenen etter en intens natt med den unge, mystiske fremmedfuglen Leonora blir den usle leiligheten hans ødelagt av en eksplosjon. Mistanken rettes snart mot hans underlige venn og nabo Aldin. Bo Strand fortsetter først med beretninger om «krater» etter personlige eksplosjoner og mentale meteorittnedslag, han minnes natten da han pulte mens farmor døde, han minnes 80-tallets både konkrete og metafysiske Utopia, han forteller om erotiske kvaler og om den sinnssyke skulptør-moren sin. Han lar knapt ett eneste tema fra ex. phil. ligge. Denne indre monologen utgjør nesten hele romanen, og skjer på utpust som en stri strøm av erindringer og assosiasjoner, terrorrelaterte nyhetsbilder, politiske eller humanetiske problematikker. Alt blandes med nåtiden og kastes hulter til bulter i ansiktet på leseren.

Marlen Ferrer:
Krater

Roman
Gyldendal
336 sider

Kledelig rufsete og jålete

Tidvis skaper det en slags materialtretthet i både leseren og stoffet selv. Siden både hovedpersonen og hans kjære Leonora er forfattere må leseren ikke nødvendigvis tro ham på hans ord når han, akkurat som oversetteren i Ferrers forrige roman, snakker foraktelig om sitt eget miljø i den akademiske og kulturelle Oslo-andedammen. Språket hans er kledelig rufsete og jålete, greit nok, men det er ikke troverdig at en så etterspurt og ambisiøs kunstkritiker, akademiker og forfatter som Bo Strand ikke vet forskjellen på å samtykke og å bekrefte.

Selv om man godtar en fragmentert indre psykologisk logikk hos hovedpersonen, skurrer det når mennesker og byen han møter etter eksplosjonen er så lite preget av dødelige eksplosjoner. Man skulle tro at hendelsene ville preget både offentlige kommunikasjonsmidler og folk flest i timene etter, og at politiet ikke ville lett ville utsatt praten med mulige terroristers nabo. Vår antihelt tar seg til og med inn i ruinene dagen etter, uten at disse er avsperret eller bevoktet på noe vis. På politiets tv-sendte pressekonferanse applauderes det, faktisk. Man kan tross alle etterforskningsrelaterte skildringer ikke kalle dette en krim, men i store deler av boken murrer og gnager de fremdeles dødelige konfliktene fra eks-Jugoslavia. Hovedpersonen havner også på glattcelle, der han raser, får hallusinasjoner og frykter i kafkask vånde for sitt liv – ikke bare på grunn av naboen og hans mystiske tatovering.

Heseblesende taktskifte

Når Ferrer tillater seg et hvileskjær og dveler ved en avgrenset tematikk eller fokuserer på et møte mellom personer, blir både fortellingen og språket mer spenstig. Det er ingen tvil om at Ferrer er et frodig skrivetalent som både kan og vil. Men mot slutten skrus tempoet dessverre enda mer opp, det er som om forfatteren får hastverk med å knytte sammen alle løse tråder. Resultatet er ikke bare et heseblesende taktskifte, det lille hovedpersonen har av kjøtt og blod skrelles bort av sterile tankerekker og kunstige dialoger. Fakta, slutninger og viktige detaljer i fortellingen blir repetert, som om forfatteren vil forsikre seg om at leseren virkelig har fått alt med seg nå før finalen. Aha! Kanskje er det hele egentlig Merlens roman om Leonoras roman om Bo? Et billig, gammelt triks som gjør det retorisk umulig å avgjøre hvem som skal klandres for jålete bilder som dette: «vi var hoplitter som dannet en falanks mot en møtende fiende.» Men de greske tragedier har i alle fall en solid og avklart dramaturgi, så denne romanen kan ikke sammenlignes med slike.  I romanens ånd av stadig «namedropping» og litterære allusjoner må slutten heller kunne kalles så melodramatisk disete at den ville vært en Aune Sand verdig: «Utenfor regnet det fremdeles. Verden forsvant sakte i havet. Vi merket det ikke, vi var for opptatt av å overleve. Men der vi ender, begynner alt på nytt.»

MAY GRETHE LERUM

(Foto: Julie Pike / Gyldendal)