SAKLIG ONSDAG: I «Mysteriet på Magerøya» (Aschehoug) forteller Gunnar Myklebust om et tilfeldig møte i Nord-Norge en kald vinterdag under krigen, som skulle prege etterkommerne helt inn i vårt århundre.
Den annen verdenskrig var en kaotisk periode i norsk historie. Hverdagslivet bestod av store utfordringer, og uventede hendelser fant sted. En slik uvanlig hendelse sto å lese i nazipressen i Norge i 1942.
Tirsdag 9. juni 1942 ble to russere fremstilt for nazipressen i Stortinget for å fortelle en grusom historie om hvordan de hadde overlevd i det forlatte fiskeværet Opnan på Magerøya i Finnmark ved å spise kameratene sine. Historien til de to fangene ble slått stort opp i norske aviser. Den skulle tjene som eksempel på hva slags mennesker bolsjevikene egentlig var, og hvilke fiender den tyske krigsmakten sto ovenfor – og ville beskytte Norge mot. Samme dag ble fire fiskere nær Opnan arrestert. De ble siktet for å ha gitt mat til de to russerne. Tre ble dømt til døden for forbrytelsen, og skutt på Kristiansten festning i Trondheim. Den siste ble sendt til Tyskland for å sone ti år i tukthus.
Gunnar Myklebust (f. 1950) er journalist og forfatter, med mange års fartstid i NRK – blant annet som utenriksreporter i Washington D.C. I Mysteriet på Magerøya har han satt seg inn i dette tilfeldige møtet mellom et par sultne russiske matroser og noen norske fiskere. Dette møtet i Nord-Norge skulle rive i stykker familier og prege deres etterkommere inn i det nye århundret. Fortsatt står mye ubesvart rundt hva som egentlig foregikk denne kalde vinterdagen under krigen.
Navn: Gunnar Myklebust
Aktuell med: Mysteriet på Magerøya (Aschehoug)
Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken?
Det var tilfeldig. Etter at jeg hadde skrevet en bok om tungtvannssabotøren Joachim Rønneberg, ble jeg kontaktet av en kvinne som satt med brev og papirer etter sin tidligere svigerfamilie, materiale knyttet til krigen. Hun lurte på om jeg kunne se på det, og eventuelt plukke ut det som kunne ha historisk interesse. Det var en stor plastpose, og det første jeg fant var brev fra en far og en sønn som satt på dødscelle i Trondheim og ventet på å bli henrettet. Det var som en knyttneve i magen, og jeg ble fanget fra første øyeblikk. Jeg var ikke i tvil om at dette var bokmateriale.
Hva forteller boken om kårene under krigen?
Jeg håper at den kan vise at krigen rammet både nært og fjernt, både dem som kjempet og dem som forsøkte å leve anstendige liv i skyggen av den store konflikten. Å være fisker på Magerøya under okkupasjonen gjorde gammel armod ti ganger verre. Og så kom det jeg skriver om: De to familiene – Søderholm og Karlsen – mistet først fedre og sønner og et levebrød, og deretter hus og hjem da de ble fordrevet under brenningen av Finnmark.
Hvordan ble saken med de to russerne mottatt av det norske folk?
Det vet vi egentlig ikke så mye om. Tyskerne gjorde et gedigent propagandanummer av at de hadde arrestert disse to representantene for undermenneskene. Og avisene slo påstandene om kannibalisme på Magerøya stort opp. Men avisene var underlagt okkupasjonsmakten, og folk hadde lært seg å lese dem med stor skepsis. I lokalmiljøet var det i alle fall få som festet lit til den tyske propagandaen.
Tre nordmenn arrestert for å ha gitt russerne mat – var det da riktig at russerne hadde spist sine kamerater?
Det står fortsatt ubesvart. De var utsultede da de ble arrestert, og de hadde fått mat av de fiskerne boken omtaler. Mye tyder på at det også var andre fiskere ute hos russerne på dette øde stedet og hjalp dem litt – uten at det ble kjent for tyskerne. Personlig tror jeg ikke at de drepte kameratene sine og spiste dem. Spiste de menneskekjøtt i sin nød, må det ha vært av funn de gjorde i sjøen. Det drev mange lik langs kysten av Finnmark i krigsårene.
Hvordan gikk det med nordmennene involvert i saken?
Tre av de fire fiskerne som ble arrestert for å «ha bistått fienden», altså gitt dem mat, ble skutt på Kristiansten festning i Trondheim sommeren 1942. En far og en sønn og en nabo. Fjerdemann, den andre sønnen, var 17 år gammel og ble sendt til tvangsarbeid i Tyskland. Han kom ødelagt hjem i maidagene 1945, etter tre års fangenskap. Han fikk aldri orden på livet sitt og valgte selv å avslutte det.
Du skriver at «Møtet skulle rive i stykker to familier lengst nord i Finmark, og prege etterkommerne deres helt inn i et nytt århundre». På hvilken måte?
Av åpenbare grunner – materialet jeg fikk overlevert – har jeg konsentrert meg om familien Søderholm. Som nevnt ble både den og familien Karlsen dobbelt rammet, først av arrestasjon og henrettelse og siden av evakueringen. At den yngste Søderholm-sønnen overlevde og fikk et tragisk etterkrigsliv, ble en ny tung bør for mor og to søstre så lenge de levde. Hos den yngste datteren utviklet det seg, forsiktig sagt, til galskap. Hun var den eneste i familien som fikk barn, og «etterkommerne» var i praksis hennes sønn og hennes barnebarn. De levde med og var preget av hennes galskap.
Tre egne favoritt-dokumentarbøker som du vil anbefale videre?
Det er så mange å velge blant. Jeg plukker, litt tilfeldig, tre: Arne Skouens selvbiografi En journalists erindringer (1996), Ragnar Kvam jr’s Den tredje mann – beretningen om Hjalmar Johansen (1997) og Anders Hegers Mykle – et diktet liv (1999). Jeg liker biografier og portrettbøker. At jeg havnet på 90-tallet er mer tilfeldig.
Foto Myklebust: Aschehoug
