DEBATT: Jeg tilhører en minoritet som nesten ikke eksisterer i norsk barneboksammenheng. Men det er ikke gitt at jeg kan fortsette å skrive. Jeg har rett og slett ikke råd til det, skriver Tom Erik Fure.
Så er det den tiden på året igjen. Alle forfattere vet hvilken tid jeg snakker om. Tiden da de heldige utvalgte utbasunerer i sosiale medier, i versaler og utropstegn, med emojier som kaster konfetti og hjerter, at de har fått tildelt arbeidsstipend. De kan fordype seg i faget sitt i enda et år – i to, til og med, for de som er så heldige. Eller kanskje de har fått tildelt arbeidsstipend for tredje året på rad. Det … skjer jo. Det er dessverre også tiden hvor de fleste av oss åpner brødskuffen og begynner å telle hvor mange knekkebrød vi har igjen. Det siste er satt på spissen, men det er jo en del av jobben vår som forfattere å ta i bruk diverse virkemidler for å hamre hjem et poeng. Og poenget er at jeg, i år også, ikke er blant de heldige som mottar arbeidsstipend.
Før jeg fortsetter vil jeg gjerne få gratulere alle mine dyktige forfatterkollegaer og venner som mottar stipend i år. Jeg har ingen som helst tvil om at hver og en av dere fortjener det. Trampeklapp! Jeg føler det er viktig å lede an med det, for dette handler jo ikke om at jeg ikke unner andre stipend. Det handler bare om at jeg synes det er forferdelig sårt, og ganske pussig, at jeg som minoritetsforfatter i år igjen står tilbake uten en krone.
Minoritetsforfatter, tenker kanskje de av dere som ikke kjenner meg fra før av, kanskje med tre, fire spørsmålstegn og utropstegn bak, idet dere kaster et blikk på den hvite mannen på bildet. Men ja, jeg er en homofil forfatter som skriver romaner for barn med en homofil gutt som hovedkarakter. Før «Benny går berserk» utkom i 2019, hadde det aldri skjedd før. Jeg gjentar: i 2019! Nå er det en serie blitt. Jeg skriver disse bøkene fordi jeg levde med skjellsord som «jævla homo» på barneskolen. Jeg skriver dem fordi at ungdomsskolen for meg var et våkent mareritt jeg trodde aldri skulle ta slutt. Jeg gjemte meg på biblioteket (hvor jeg hadde blitt sjeleglad for å finne Benny, forresten) i friminuttene. Jeg ble mobbet hver eneste dag, gutter i klassen og eldre gutter i trinnene over meg overfalte meg når lærerne ikke var til stede, og dette er mørkt å innrømme, men jeg var også en av de unge homofile guttene som allerede på barneskolen flere ganger vurderte å ta livet av meg selv. Og jeg skriver ikke dette for at du som leser skal synes synd på meg, jeg skriver det for å fortelle deg nettopp hvorfor jeg skriver. Og hvorfor jeg skriver om nettopp en homofil gutt. Noe nesten ingen andre gjør.
I godt voksen alder synes jeg det er en gave og en berikelse å være homofil. Det har gitt meg stor innsikt i meg selv, i andre som er som meg selv, og i de menneskene som helst skulle sett at vi ikke fantes. Det krevde enormt mye styrke å reise meg etter den barndommen og den ungdomstiden jeg hadde, men nå får jeg brukt min levde erfaring til å fortelle historier om sterke homofile gutter som Benny Bark. Jeg synes han er en ganske kul kid og han trengs virkelig i barnelitteraturen! Jeg har fått flere nydelige tilbakemeldinger av foreldre som leser bøkene mine med sine homofile barn, og av godt voksne homofile menn som også leser dem og sier at de skulle ønske at de hadde hatt de bøkene da de var yngre, for min historie er ikke unik. Det finnes altfor mange slike historier, også i dag. De samme skjellsordene ropes i skolegården, de samme mørke og livsfarlige tankene går gjennom hodet på homofile gutter helt ned i barneskolealder. Fordommene florerer blant voksne mennesker man skulle tro visste bedre. Så ikke tro at kampen er vunnet. Og se dere rundt, hvor mye autentisk representasjon for skeive barn finner dere?
Jeg har tidligere trådd varsomt og latt være å bli altfor privat når jeg har snakket om og promotert bøkene mine. For det virker jo bare som et innsalg, ikke sant? Stakkars meg, kjøp bøkene mine. Jeg ser den. Men vet dere hva? Bøkene mine er personlige, og jeg har innsett at det faktisk ikke er mulig for meg å sile bort grunnen til at jeg skriver om Benny i alt fra markedsføring til stipendsøknader (hvor man absolutt, under ingen omstendigheter, får lov til å dra inn det personlige og emosjonelle – som jo er hele grunnen til at jeg skriver nettopp disse bøkene). Meg bekjent så er vi kun to åpne homofile menn som, i skrivende stund, utgir romaner for barn om homofile gutter i Norge. Han andre heter Geir Egil Eiksund og utga romanen «Kampen» på Samlaget i 2021. Inkluderer vi ungdomsbøker kan jeg nevne Kim Torrejas som nylig utga «Jævla hetero» på samme forlag som meg, selv om han har snudd det hele på hodet og egentlig skriver om at det er nærmest ulovlig å være heterofil. Det får en til å tenke. Jeg vet ikke hva Geir Egils eller Kims videre planer er, men jeg håper jo at de fortsetter å utgi slike bøker, hvis de har muligheten til det. Og selv om jeg akkurat i dette tilfellet spesifikt snakker om homofile menn som skriver om homofile gutter, så må jeg bare få skutt inn at jeg også heier så fordømt mye på Heidi Marie Vestrheim og hennes Jenny Fender, som jeg umiddelbart kronet til Bennys uoffisielle kusine da jeg leste boken!
For min egen del … hvem vet. Jeg holder på med en femte Benny Bark-bok når jeg skriver dette. Surprise, surprise til alle som trodde at «Benny går planken» var den siste boken i serien, og det var den jo egentlig. Så slo idéen til denne femte boken ned som en bombe, og jeg måtte bare skrive den, for det er jo sånn det føles: at jeg MÅ skrive disse bøkene. Denne blir ganske annerledes. Den føles viktig, og det er den mest personlige boken jeg har skrevet. Men det koster å skrive den, ikke bare i kroner og øre (for en meget dyktig illustratør skal ha 50 % av inntektene, så det passet jo utmerket å ikke få arbeidsstipend i år heller), men også mentalt. Sånn er det når litteraturen man skriver er så nært knyttet til den man er som person og til egen identitet.
Samme dag som stipendlistene ble offentliggjort, delte jeg noen tanker på Instagram. Takk til alle som tok kontakt og delte sine egne skuffelser etter avslag på sine søknader, eller bare kom med gode ord. Katalysatoren for at jeg snakket offentlig ut om avslaget for første gang, og for at jeg skriver dette nå, var at jeg i samme øyeblikk som jeg leste avslaget, fikk en telefon om at en jeg var glad i hadde gått bort. Og jeg mener i samme øyeblikk. Jeg tror nok det hamret hjem at vi alle er her på lånt tid, og selv om jeg mener av hele mitt hjerte at bøkene mine er viktige, unike i norsk barnebokhistorie, og potensielt livreddende for den rette leseren, så er det ikke gitt at jeg kan fortsette å vie så mye tid til å skrive dem. Jeg har rett og slett ikke råd til det. Jeg har egentlig ikke hatt råd til det på flere år. Og før noen trekker pusten dypt inn gjennom nesen, skyter ut brystet, og hamrer løs på tastaturet med at vi «kunstnere» må slutte å syte, at «alle kan ikke leve av kunst alene», eller den klassiske «få deg en ordentlig jobb ved siden av skrivingen», så la meg bare si: It ain’t for lack of trying. Og det er tusen grunner til at forskjellige mennesker jobber på forskjellige måter.
Når man søker om stipend står det å lese fra NBU at bøkene vi skriver selvsagt er det viktigste grunnlaget for å få tildelt stipend og at vi stiller sterkt dersom det sittende rådet vurderer bøkene våre som kunstnerisk gode. Bør jeg tolke dette punktet som at bøkene mine suger? MEN, hør da, vi stiller også sterkt dersom vi er aktive forfattere som ofte utgir bøker. Vel, det er bare fem og et halvt år siden jeg debuterte som forfatter, og jeg fikk utgitt intet mindre enn fire romaner på knappe tre og et halvt år, så akkurat dét punktet kan de i alle fall ikke ta meg på. Alle ble innkjøpt av Kulturrådet. «Benny går berserk» fikk terningkast 6. Jeg tilhører en minoritet som nesten ikke eksisterer i norsk barneboksammenheng, hvor jeg står for majoriteten av utgivelsene.
Hvis alt det ikke er godt nok til å motta arbeidsstipend, så vet ikke jeg.
TOM ERIK FURE
